Lyngen-lykken

Jeg satt i en badstue i en gammel fiskeskøyte, med ilingen fra et arktisk sjøbad i blodet og saltvann i gnagsårene. Ut av panoramavinduet, en meter over vannlinja, så jeg fjellene der vi noen timer tidligere hadde gått opp på ski. Krysset opp Strupen, inn over Strupbreeen og opp til skaret under Taffeltinden, der skyene hadde sprukket opp og tindene i Lyngsalpene en etter en steg ut av tåka, villere enn vi hadde kunnet forestille oss dem. Vinden hadde stilnet, og det var ingen spor i den lette nysnøen som lå passe dyp, der vi kjørte nedover Koppangsbreen i et rosa kveldslys.
Puh. Det var nesten for mye.
I byssa var kokken i gang med kveite-middagen, de andre skikjørerne satt i badestampen oppe på dekk, og om vi strevde med noe som helst denne lørdagskvelden på Lyngenfjorden, så var det å uttrykke noe meningsfullt om det vi hadde opplevd sammen.
Vi lo uvanlig mye. Selv hadde jeg fått den gamle danske fotballsangen "Vi er røde, vi er hvite, vi står sammen, side om side" på hjernen. Jeg hadde kun drukket én øl, kanskje var det hjernens måte å varsle om at den rant over og heretter ikke kunne love å være så fornuftig som den vanligvis er. Jeg sang med, inni meg, mens jeg iført shorts klatret stigen opp til øverste dekk, satte meg ned blant de andre i stampen og spurte:
- Det der er vel Peppartind?
- Se, der er en nise, sa en.
Inn i det ville.
Jeg er en skiløper. Det jeg liker er å gli bortover på skiene, finne rytmen i den jevne diagonalgang i et variert terreng. Så ellers takk. Ikke noe Lyngsalpene på meg. Ville jeg vanligvis ha sagt.
Jeg liker heller ikke alt utstyret man trenger på toppturer, eller alt snakket om utstyr. Min oppfatning om friluftsliv er at det bør være enkelt, minst mulig styr. At det ikke er som med så mye annet i livet; komplisert. Noe som krever masse research, mange valg og mye penger. Og det er ikke bare selve utstyret. Det er et spørsmål om identitet. Jeg er ikke en sånn high-five-mann med kul lue og orange klær, som roper fy faan så drit-fett!
Men i det siste hadde jeg begynt å tenke: Skal man alltid være den man er? Holde seg til det man kjenner og kan, det jeg vet jeg liker?
Selve skikjøringen ser jo gøy (fet) ut. Og de brede skiene og de solide støvlene er kanskje en nødvendig del av naturopplevelsen, slik fjellhakken og tauet var for Zapffes klatreturer.
Jeg har sett fjellene i Lyngen før, på gjennomreise, i bil, fra ferge, og tenkt at en dag...En dag skal jeg inn der. Kan ikke alltid bare betrakte, på avstand, fortelle om andre som har vært på de eventyrlige stedene.
Og det er vel to ting jeg liker aller best i livet: Å stå på ski i fjellet. Å være i båt på havet.
(Saken fortsetter under bildet)

Liggende langs kaia i Tromsø ligner båten Vulkana en ordinær, gammel fiskeskøyte. Småsliten, med trebåtens aldrende sjarm. Store sekker med bjørkeved vinsjes ombord. Skipper Kåre har brun ullgenser og røyker rullings. Altmuligmann og kokk Hasse har halvlangt hår under lua han alltid har på seg. Vi laster skiutstyr ombord, det kjennes rart. Setter oss under dekk, med fyr på peisovnen og en øl fra Nøgne Ø. Her ble engang sild og skrei lastet inn. Nå sier Sara, som er sjefen ombord, at vi sitter i zen-loungen, hva hun nå mener med det.
Skiguide og tindevegleder Mikal Nerberg ser ut slik en skiboms skal; med fargerik lue, hipt skjegg og et fjes som forteller om få dager innendørs. Han viser bilder og video fra dagens tur, sammen med et fransk par på ski-board, de skjærer perfekt buede striper av snøen, mot bakgrunn av blått hav og blå himmel. Men været er ustabilt, det har vært snøvær og vind de siste dagene, skredvarselet er på 3 - betydelig.
- I dag var det faktisk en sterk 3-er, sier Mikal.
Han snakker om kantkornet og vindtransportert snø. Om vannmolekyler, bindinger og flaksnø.
- Men mange steder er det gunstig snø. Vi har veldig stort spillerom, sier han. Han er fra Fastdalen i Lyngen, ingen kjenner Lyngsfjellan bedre enn denne mannen.
Mikal spør hvor erfarne vi er, hva slags utstyr vi har, det er et "ferdsråd" som Nils Faarlund har lært ham det på Høgfjellskolen. Det kan ligne et forhør, om forventninger og ferdigheter. Det er bare å spille med åpne kort:
Vi vil mye, men kan lite.
Vi er ikke topptur-folk noen av oss, egentlig. Vi har koner med karrierer, barn å ta oss av, små barn som ofte blir sjuke, vi kan ikke stikke til Sunnmørsalpene når pudderalarmen går, om vi aldri så gjerne vil. Ingen vits i å late som noe annet.
Men når Mikal brer ut kartene over Lyngsalpene ser jeg på Anders at han får blikket til en guttunge som har kommet til en godtebutikk med ti ganger så stort tilbud som der han pleier å handle.
(Saken fortsetter under bildet)

1. dag på ski.
Våkner til lyden av en båtmotor som startes opp, først med et brått brøl, så en jevn dur fra 416 hestekrefter, snart i lett gynging utover Ullsfjorden.
Frokost klokken åtte i byssa, en perfekt omelett og nystekt brød, den beste müsli og varme croissanter. Hvor er vinden som skulle blåse fra vest? Og hvor er skyene som skulle feie nedbør i hodene våre?
Borte.
Vi runder nordspissen av Lyngen-halvøya i lettskyet, stille vær. Kan det være sant?
Inn mot Skeivågen ligger sjøen blank. Målet er Russelvfjellet, den nordligste toppen. Ikke av de høyeste, bare drøyt 800 meter, men en perfekt topp for nybegynnere. Posisjonen ytterst på halvøya gir et perspektiv på vei opp og en utsikt fra toppen som gjør turen til en av de flotteste i Lyngen. Med 300 graders utsikt til sjø. Er forholdene og dagsformen bra kan turen forlenges til Storgarten, videre over til Ullsfjorden.
Med lettbåt settes vi i land.
Opp. Opp. På tvers, aldri rett opp. Med 45 graders vendinger i en teknikk som må læres, ikke beskrives. Jevnt, rolig tempo. Turen opp er i min ånd. Slitet og den gradvise endringen av perspektiv, til en stadig finere utsikt. For meg er nedkjøringen en dessert, en soft-is.

Fjellene i Lyngsalpene stiger rett opp fra havet. De er villere, høyere og flere enn fjellene i Lofoten, men lite tilgjengelige. Her finnes lite tilrettelegging, ingen hyttefelt, ingen merking. Bare en lang rekke av tinder, rundt 140 isbreer, ca 100 km fra sør til nord. Et landskapsvernområde på 961,2 km.
Topptur-turismen her begynte på 1990-tallet, de første årene var den dominert av utlendinger, franskmenn og italienere forsynte seg av fjellene fra egne båter, med Lyngen-folket som undrende tilskuere til en ny variant av den historiske tindesporten, bragt til Lyngen av engelskmenn på slutten av 1800-tallet. Nå har også mange lokale aktører blitt en del av ski&seil-turismen.

Men det er godt med plass. Vi ser én annen gruppe, et godt stykke unna, i løpet av den første dagen. En fredag i full sol, der vi sakte traverserer opp mot ryggen av Russelvfjellet. Skifellene skrubber over skaren, lyden ligner måkeskrik.
Vi stopper, sitter på steiner og spiser brødskiver og drikker kaffe. Vindstille. Solen steker i fjeset, alt er hvitt og blått, himmel og hav og hvite fjell er alt vi ser. Guide Mikal siterer Zapffe - noe han skrev om kabelbanen på Gaustatoppen:
"Den vil gi flest mulig adgang til å nyde - hvilket ? Utsikten, selvfølgelig. Den som vi sovner fra, når vi reiser med fly."

Hva skal man si om å kjøre ned fra Russelvfjellet? Nedover den passe bratte ryggen, på noen centimeter med Lyngen-pudder. Som ifølge Mikal er raskere og gir bedre respons enn pudderet i Chamonix og Alaska... Han kjører kontrollerte, korte svinger. Jeg kjører over en kant med følelsen av å stupe ut i havet. Det er en jublende lett lek, og en vanskelig jakt på løssluppen kontroll.
En liten halvtime senere kjører vi slalåm med stive lår gjennom lav bjørkeskog ned til Purkevika der den lille lettbåten tar oss ut til Vulkana. Snart stuper vi ut i havet, fra rekka på båten. Etter badestamp og badstue fisker vi med solide stenger. Jeg får raskt en torsk, ikke stor, men kokken lager en forrett ut av den. Ceviche av torsk. In Cod we trust, som det står på tavlen i kjøkkenet. Men kokken har hval i reserve, carpaccio av hval.
Hurtigruta lyser i skumringen, det har begynt å snø, den legger seg på dekk, på reinskinnet og på lageret av bjørkeved.
Vi stevner mot Havnnes kai, og snart sover jeg dypt på lugaren, til aggregatets dur, med en skredsøker-stang ved min side og virvlende snø forbi den runde gluggen.
(Saken fortsetter under bildet)

2. dag på ski.
Å lage adventure ut av naturen og servere den som en vare har sine betenkelige sider, men det er stor forskjell på heli-skiing og en fiskebåt som gjør syv knop. Det er forskjell på å bli fraktet på snøscooter og å gå for egne krefter. Og det er forskjell på et hotellrom og en trang lugar.
Store, våte snøfiller fyker gjennom luften lørdag morgen på kaia i Havnnes, der tørrfisken henger på hjellen og fyller nesene helt inn på lugaren. Fersk fangst losses i land. Det blåser frisk bris fra vest og sikten er slett ikke god.
- Det er noe fint med ventetid også, sier Anders ved frokostbordet. Han ser alltid lyset, enhver ekspedisjon bør inneholde minst én person med den egenskapen.
- Nå sitter det 25-30 skiguider i Lyngen-området og lurer på hva de skal gjøre, sier Mikal.
Det er ikke lett å ha is i magen når kundene vil ut, men når værmeldingen gir håp om bedring på ettermiddagen, og det er lyst til ni om kvelden, så er det lurest å ligge på været, spise laks og eggerøre, drikke kaffe og se på kart.
Å bruke båt er ikke et kunstig påfunn, for følelse av luksus. Det er simpelthen den beste måten å nærme seg Lyngsalpene på, enten du skal betrakte dem på avstand eller gå inn i fjellene. Turen neste dag kan legges der været og forholdene, som forandrer seg raskt, tilsier at det er best. Du må ikke returnere dit du startet, men kan gå en runde fra et sted til et annet. Opplegget er aldri fastspikret. Forholdene bestemmer.

Vi stevnet inn mot selve Lyngen igjen, omtrent mot midten av halvøya nå, mot hjertet av det noen kaller Lyngsalpan, andre Lyngsfjellan eller bare Lyngen.
Vi vinket til en fransk skibåt og en lokal mann i en liten jolle. Havet lå blankt igjen, transtille, som et lokalt uttrykk sier. Foran oss sto en fjellside som virket svært lite innbydende. Selv da Vulkana stoppet opp femti meter fra land, så det utenkelig ut å ta seg opp der, med eller uten ski på beina. Men Mikal sa at det var fint å gå opp Strupen, å ja, han visste nøyaktig hvor.
Vi steg i land, fra gummibåten, via to bruskasser på sleip tang. Noen meters balansering på fjæresteinene og så la vi fellene på, i løssnøen i vika under Støvelfjellet, der det engang lå en gård, den ble tatt av et skred, men til alt hell var det første juledag og alle var i kirken, det var for hundre år siden.
Nå er det ingenting her.
En reinflokk, noen oterspor.
Vi krysser opp gjennom småskog og skrenter, Støvelen slipper et lite ras, vi ser det fare nedover andre siden av juvet, det bråker som om et fly passerte lavt over hodene våre.
Litt lenger opp, i et heng på 30 grader, ber Mikal oss om å stanse, mens han fortsetter, for å undersøke snøen.
Han stikker staven i snøen flere ganger, vrir hodet og ser på snølagene fra ulike vinkler, så snur han, og går opp igjen tyve meter lenger til høyre.
Vi står stille som telefonstolper.
- Her er det trygt, sier han. Men ber oss gå med 10 meter avstand.

En halv time senere ser vi blåisen under snøen, vi er på selve breen. Ingen spor. Her kan være mange skikjørere, men i dag er Stupbreen forlatt. Vi er omringet av spisse tinder, men ser bare skjørtekanten av dem, og ingenting annet, lave skyer driver over fjellsidene, jeg vet ikke om jeg ville ha likt å være her alene, kan kjenne et gufs, en følelse av å være på et sted der mennesker ikke skal være?
Skyver skiene svakt oppover, ikke behagelig å gå langrenn med slike ski, skyene er tette og håpet om å komme opp på Taffeltinden ryker, men så, rett før vi når toppen av skaret letter skyene. De sprekker mer opp, og en etter en stiger tindene ut av tåken.
Som om moder Nord sa; javel, søringer, har dere ofret så mye for å se meg, får jeg vel trekke dynen til side et øyeblikk.

Man kan si mye dumt og tullete i en slik situasjon, som at her kunne jeg dø, så det er best å tie stille. Best å være alene med det hele noen minutter, prøve å ta det inn over seg.
Det er ikke enkelt å overføre mektige tinder fra minner og synsinntrykk til tekst, skriver Stein P. Aasheim i nyutgivelsen av Zapffes "Barske glæder".
Kanskje er det heller ikke mulig, fordi den innerste delen av slike opplevelser foregår bortenfor det analytiske og språklige. Den er meta-fysisk, og kan heller ikke fotograferes.
Vi kan stille oss opp i vinkler for på best mulig måte å vise landskapet, gå så langt ut mot kanten av skaret vi våger, vi kan prøve å fange lyset og vi gjør det, men den dypeste kvaliteten, det mektige selv, kan ikke fotograferes.
I forordet siterer Aasheim et sitat fra Zapffe: "Tindesporten er meningsløs som selve livet - og derfor kan dens trolddom aldri dø".
Stein P. Aasheim har et optimistisk svar til Zapffe:
"Det var et øyeblikk av magi, og jeg tenkte at han tok feil. Det er dette som er meningen med tindesporten - å lete etter de magiske øyeblikkene i livet".

Fra utsiden kunne vi ha kalt dette ekstremsport. Trygt plassert på hjemmekontoret eller ute blant de lune kollene sørpå kunne vi ha snakket om våghalsene, som søker adrenalinrush, men som ikke våger å senke tempoet, i frykt for å møte seg selv.
Vi kunne skrytt av den lille nærturen og sagt at det viktigste er å komme seg ut.
Joda. Det stemmer selvfølgelig.
Men å utfordre seg selv er mer enn kun å våge noe fysisk, det er også å tenke nytt om hvem man er, hva man kan og gjør. Kanskje ikke så dumt det, av og til. Uten et åpent sinn kommer man seg i hvert fall aldri til Koppangbreen en lørdagskveld i april. Det er ingen tragedie. Men det er sannelig fint å være her, nå når klokken straks er ved Lørdagsrevyen.
- Skal vi ned der?
White-out ned fra breen, noen heng ser fryktelig bratte ut, men det er bare å stole på guiden, på skiene og på seg selv, slippe seg løs og få fart. Det er lettere å få svingene til med litt fart, vi staker lett nedover Koppangbreen, suser ut i Koppangdalen, beryktet for særlig stor skredfare, og med et gufs i nakken kjører vi over hardpakkede, bulkete snømasser fra et skred som kan ha gått i går.
(Saken fortsetter under bildet)

Nede. Rare scener i fjæra, menn med klumpete støvler gir hverandre klemmer, med svette og snø i fjeset.
Anders bare ler. Jeg vader rett ut i fjæra med skistøvlene på og skyller meg i fjeset med det salte, iskalde vannet, uten å ta skibrillene av.
Er det følelsen av...suksess? Som ikke handler om å kunne føre et fjell eller en ny topp opp på en liste. Men om selve opplevelsen, og vissheten om at andre har sett og følt noe av det samme som deg, sett verdien av noe, slik du har gjort.
Det er vel det som er utelivsdopet. Steroider som sprøytes inn i kroppen, og fyller deg med krefter, mot og eventyrlyst du hadde glemt bort. Man kan kjenne seg oppstemt og uovervinnelig, og når rusen etter én tur forlater kroppen skjer det uten hang-over, men med sterk lyst på mer.

••