Løpingen, Strava og belønningen

Jeg er langsomt i ferd med å bevege meg fra å være en som hatet å løpe, men som elsket å ha løpt en tur, til å bli en som innimellom kjenner glimt av glede underveis. Som kan kjenne at kroppen faktisk flyter, at jeg kan presse meg. En uventet, men likevel helt avgjørende rolle i dette skiftet
har vært treningsappen Strava. Strava er blitt min beste venn, min trofaste måler av fremgangen, Strava belønner meg, gir meg medaljer og inviterer meg til å bli med på flere utfordringer. Strava har oversikten, analysene, gjennomsnittsfarten, pulsen, ruten og høydemetrene.

Når jeg løper, tenker jeg ikke på de store spørsmålene i livet, slik som Haruki Murakami. Jeg tenker på selfien jeg skal ta når jeg kommer i mål og som jeg skal legge inn i aktivitetsloggen på Strava som en liten fotodagbok. Jeg tenker på den varme dusjen. Jeg tenker på når jeg skal overføre GPS-dataene fra pulsklokken min via Garmin-appen til Strava og at jeg deretter skal analysere resultatene av dagens økt mens jeg drikker et glass saft med Fun Light. Jeg tenker på at jeg sakte, utrolig sakte, kanskje er i ferd med å kunne definere meg selv som en som jogger, en som trener, ja en som løper, en som er i ganske god form.

Ifølge analysene fra trenings-appene mine, har jeg kondisjon som de øverste 5 % av damene i min aldersgruppe i hele landet. Du verden. Det kjennes ikke slik ut. Men det har skjedd noe med meg det siste året hvor jeg har begynt å løpe regelmessig tre ganger i uken. Det har skjedd noe positivt. Fra å knapt ane hva en pulsklokke var inntil jeg fikk det i gave for noen måneder siden, bruker jeg nå klokken aktivt hver eneste gang jeg trener – jeg legger inn treningsøkter, intervaller, og følger med på pulsen min som om jeg aldri har gjort noe annet. Og jeg er svært langt unna å være en teknologi-nerd, det er nok riktigere å definere meg som en «late-adapter» når det gjelder det meste av teknologiutvikling. Likevel. Jeg må si det høyt og klart og tydelig; Garmin-appen, pulsklokken og Strava er noe av det mest fantastiske som har skjedd meg det siste året.

For det er ved hjelp av ny teknologi jeg gradvis og med små skritt av gangen har funnet motivasjonen til å løpe mer og lenger og oftere. Å se at gjennomsnittstiden i min vanlige løperunde går ned, å få bekreftet gjennom Strava at jeg klarer å være lenger i sone to, og tre og fire - ja jeg vet til og med hva sone fire og fem er, og jeg logger kilometer etter kilometer, gir stolthet, glede og mestring. Jeg elsker hver eneste «personal record» Strava forteller meg at jeg har klart og hver gull, sølv- og bronsemedalje jeg belønnes med. Jeg tar til og med imot en «challenge» i ny og ne.

Fra å ikke skjønne om jeg løp fort eller sakte med gjennomsnittstid på 7 min/km, er målet mitt nå å løpe jevnt på 6 min/ km. Jeg skjønner forskjellen på tempo og langtur, på intervall og referanserunden på fem kilometer. Jeg klarer å endre farten, skjønne når jeg skal løpe langsomt og når jeg kan ta noen drag. Jeg klarer å spurte, jeg klarer å holde jevn puls i lange strek. Fremgang, mestring, og fremfor alt glede. Stor glede.

Fortsatt er det slik at det er mange - ja kanskje de fleste som løper - som løper mye fortere enn meg, løper forbi meg, løper lenger enn meg. Fortsatt regner jeg meg selv som en nybegynner på løpingens område, fortsatt har jeg som mål å løpe Bygdøymila under en time og fortsatt blir jeg veldig glad de gangene jeg løper fem kilometer under 30 minutter. Men langsomt, langsomt, merker jeg at kroppen tåler lenger turer, at pusten ikke er like tung, at skrittene er lettere, ryggen rakere og brystet skjøvet lenger frem hver gang jeg løper. Jeg har litt mer spenst, litt kortere og kjappere løpeskritt, jeg klarer å presse meg og blir ikke så redd dersom jeg blir sliten. For jeg vet at det ikke er farlig. Jeg klarer å løpe 13 kilometer uten å bli utmattet, ja jeg klarer til og med å sette opp farten på slutten og kjenne at kroppen ikke bare tåler det, men liker å være i det.

Jeg har gått fra å glede meg til treningsøkten er ferdig, til å glede meg til neste gang jeg skal ut å løpe. Og når teknologien hjelper meg til å komme i gang, til å tørre mer, prøve mer, få til mer, så ligger det også belønning langt utenfor Stravas datasett.

For inne i skogen litt bak toppen av Vettakollen, for eksempel på de knudrede stiene innover mot Fuglemyra, skjer det noe med tankene mine som flytter tankestrømmen litt lenger bort fra Strava og litt mer i retning av det som skjer her og nå.
Akkurat nå.
Rett foran meg.
Fordi stiene er så knudrete og så full av små hindringer, tvinges jeg til å være skjerpet, følge med, være oppmerksom på hvor jeg setter det neste skrittet. Brillene mine dugger gjerne etter anstrengelsen opp til Vettakollen fra Songsvann, jeg har trøbbel med å se klart og må være ekstra påpasselig med skrittene. Kombinasjonen av duggede briller og knudrede stier gjør godt. Det er ikke rom for å tenke på noe annet enn det som ligger foran meg på stien. Pusten er jevn, skrittene lettere og løpingen jevnere enn jeg har trodd at det noensinne skulle være mulig for meg. Jeg hører fuglekvitringen, klukkene fra bekkene, susingen i tærne, en pinne som knekker, en hund som gjør. Jeg kjenner lette regndråper i ansiktet, lukter våt mose, er tilstede i skogen og har ikke plass til noe annet i hodet mitt.

Jeg er 53 år og i mitt livs beste form. En setning som føles rar å se på skjermen, som er rar å skrive. En setning som kan gjøre meg både flau og skamfull. Skrytete og litt trist på samme tid. Men som er sann og som er et resultat av innsats, løpetur etter løpetur, prøving og feiling, pulsklokke og nye løpesko, teknologimotivasjon gjennom Strava, heiarop fra min løpedatter, min egen viljestyrke og nysgjerrighet og gleden av å være ute og bevege meg. Den store gleden og tilfredsstillelsen finnes likevel først og fremst på knudrete skogsstier en tidlig morgen hvor naturen åpner seg, rommer meg og viser meg veien skritt for skritt. Det er nok, det er faktisk mer enn nok. Det er noe av det beste jeg opplever i livet.