Lofoten-kommunen som vil være arealnøytral

Den smale europaveien snirkler seg gjennom mektig landskap i fire av Lofotens kommuner. Innimellom dukker det opp noen få nabolag, men det er stort sett arealer av urørt natur. Kommunene deler vei og øy, men Flakstad staker ut en ny kurs for å redde naturen: Det blir ingen nye nabolag i jakten på arealnøytralitet.

Martin Eggen marsjerer målbevisst bortover stranden. For hvert steg synker den lange kroppen noen få centimeter ned i våt sand. En kald vind preger luften, men ingenting Martin Eggen møter på kan stoppe ham denne tåkete ettermiddagen. I fast gange saumfarer han området, hele området. Han skuer mot bakke, hav og siv, så vel som mot en skyet himmel.

Et mål som vil redde verden

Arealnøytralitet betyr at en ikke skal bygge på mark som ikke har vært utbygd tidligere. For to år siden vedtok en liten kommune i Lofoten at den skulle bli arealnøytral. Flakstad, med sine 1200 innbyggere, er første kommune i Norge som utarbeider er slik plan.
– Det er naivt å tro at en kan redde verden uten at en må gi fra seg noe. Det blir som å si at jeg skal slanke meg, men jeg vil ikke trene og jeg vil fortsette å spise kake, sier varaordfører i Flakstad kommune, Niilo Nissinen (SV).

Forkjemperne beskriver dette som håndfast, tydelig og gjennomførbar naturvernpolitikk, mens kritikerne frykter at yngre folk ikke vil etablere seg i kommunen om de ikke får bygge nytt.

(artikkelen fortsetter)

Rydder arealene for fuglene

Det er lørdag og overskyet – en dag mange tilbringer med tøfler på bena og kaffekopp i hånden, til langt ut på dag. Ikke Martin Eggen.
– På denne tiden av året tar jeg meg slike turer hver dag før jobb. Jeg titter på fugler, og så plukker jeg søppel underveis, sier bodøværingen som er bosatt i Flakstad kommune.
Eggen er engasjert i Naturvernforbundet, og jobber for Norsk Ornitologisk Forening. Han har i likhet med lokalpolitiker Niilo Nissinen lenge kjempet for arealnøytralitet.
– Arealnøytralitet som begrep er nytt, men favner om de meningene vi har hatt i alle år. Ordet gjør at innholdet virker mer fresht og interessant, sier Eggen som mener at dette kan få flere til å engasjere seg.
Samtidig er det ikke alle i Flakstad som er like begeistret.

– Vi er avhengige av folk

Karen Anette Dahl sitter ytterst på den lyse sofaputa. Hun titter ut av vinduet på fritidstomten i Flakstad, det er ingen tvil om at følelsene for hjembygda fortsatt er sterke. Selv om hun har flyttet til Svolvær, vil Karen Anette alltid være flakstadfjerding i hjertet.
– Vi er avhengige av folk, og vi er avhengige av at kommunene og Lofoten som destinasjon utvikler seg. Skal det bli helt tomt for folk? Skal det være sånn at naturen står konstant urørt? Vi kan ikke slutte å bygge ut i Lofoten.
Nå ønsker Karen Anette og ektemannen Jan Helge Olsen å reise to nye bygg på fritidseiendommen sin. Med håp om at drømmen skulle gå i oppfyllelse skrev de en søknad til kommunen. Her beskrev de planer og prosesser i detalj, og ba om tillatelse til å bygge på eiendommen som erstatning for de gamle husene som tidligere har vært der.
Kommunen svarte nei. Begrunnelsen er at byggene vil stå plassert på ny mark, og dermed bryte prinsippet om arealnøytralitet, og i tillegg være plassert i hundremetersbeltet. Kommunestyret argumenterer også med at en godkjennelse vil skape sedvane for lignende saker. Selv om ikke vedtaket om arealnøytralitet er lovfestet i kommuneplanen i dag, mener ekteparet at mentaliteten hos politikerne allerede er endret.
– Vi synes jo det er strengt da. Det at man ikke får bygge nytt virker litt for snevert, sier Jan Helge mildt og rynker brynene.

Grønt skifte, men lite handling

Det er Senterpartiet og Sosialistisk Venstreparti i Flakstad kommune som har vedtatt målet om arealnøytralitet. Det er nedfelt i kommuneplanen, og nå utarbeides en konkret plan for gjennomføring og regulering.
– Det har vist seg at det ikke bare er å trykke på "play", og så er vi arealnøytrale. Men fremover må det sitte langt inne å bygge ut nye arealer, sier varaordfører Niilo Nissinen.
Han legger ikke skjul på at veien til målet er lang. Likevel står han støtt ved at dette er eneste alternativ – spesielt for en øygruppe som ikke disponerer store landområder.
I Flakstad kommune bor det åtte innbyggere per kvadratkilometer. Til sammenligning er befolkningstettheten i den jevnstore kommunen Bærum 697 innbyggere per kvadratmeter. Det viser tall fra Statistisk sentralbyrå (SSB).
Nissinen utfordrer nå Stortinget til å se til Flakstad kommune som tør å ta tak, men han frykter lite handlingsvilje.
– Alle vil være med på det grønne skiftet, men ingen vil handle.
– Hva tenker du om at innbyggere nå frykter at færre vil etablere seg i kommunen?
– Det er sterke følelser knyttet til temaet, fordi det går utover enkeltindivider, sier Nissinen.
– Vi må få barna hjem

(artikkelen forsetter)

Flakstads mektige fjell reiser seg fra havnivå og omringer eiendommen Karen Anette og Jan Helge kjøpte i 2006. Et stort, hvitt hovedhus står plassert midt på tomten. Postkortutsikten fra vinduet viser alt slags Nordlands-vær, fra skremmende vindkast til midnattsol. Nå ønsker ekteparet å dele gleden med menneskene de er aller mest glad i, barna og barnebarna.
– Vi har fire barn som alle er kjempeinteresserte i dette området. Når de er her går de i naturen, paraglider, padler og går på ski, sier Karen Anette som nå står i våt snø foran huset og titter utover mot alpine fjell som speiler seg i isklart vann.
Livlige og stolte forteller ekteparet at barna har tatt utdanning og reist verden rundt. Nå som de er blitt eldre, vil de tilbringe mer tid med barna sine, men det hvite hovedhuset på ferietomten er for lite til at hele familien kan oppholde seg der samtidig. Derfor ønsker de å bygge nye feriehus som ungene og deres familier kan ta i bruk. Får barna til Karen Anette og Jan Helge egne hytter, vil de flytte tilbake til nord, slik at fritiden kan tilbringes på tomten i Flakstad.
– Hvis ikke barna våre har noe å komme tilbake til, så bosetter de seg andre steder. Det de egentlig drømmer om er å komme tilbake til nord, men de får ikke utnytte mulighetene som finnes her.
Karen Anette titter bort på ektemannen ikledd en knalloransje skalljakke. Han står med armene i kors og titter ned på skoene sine. Rolig og behersket som vanlig, lyttende – men tydelig skuffet.
Bak hovedhuset snirkler europaveien seg gjennom landskapet. Langs veien dukker det opp noen få nabolag, men det er stort sett langt mellom husene. På femten år har det blitt 200 færre innbyggere i Flakstad kommune, ifølge SSB.
– Stedet har så mange muligheter. Den ene sønnen vår bor i Bergen, men han hadde flyttet hjem til Lofoten om han fikk utvikle denne eiendommen, sier Karen Anette.

Begrense, ikke stanse

Niilo Nissinen forstår bekymringen til innbyggerne, men poengterer at ønsket er å styre arealbruken bedre – ikke stanse utbygging fullstendig. Nissinen presiserer at det ikke er bestemt hvordan vedtaket vil håndheves i praksis.
– Det er ikke sikkert at blir et problem for å folk å bygge ut på egen eiendom.
Likevel har Karen Anette og Jan Helge fått et foreløpig nei til å realisere byggedrømmen på sin egen tomt, selv før vedtaket er formalisert. Ekteparet har ikke gitt opp kampen, og har tro på at at søknaden blir godkjent når planene er ferdig utformet.
– Hvor lang tid kan det ta før vedtaket om arealnøytralitet står klart?
– Det er snakk om år, ikke måneder, sier Niilo Nissinen.

Optimisten og realisten

– Nå er jeg snart 64 år. Jeg har lyst til å se ungene mine kose seg på eiendommen vår før jeg blir for gammel, sier Karen Anette med desperasjon i stemmen. Hun frykter at et eventuelt ja på søknaden vil komme for sent. Karen Anette klamrer hendene om et blått krus fylt med te, og skal til å fortsette på resonnementet, men ektemannen bryter inn.
– Nei, slapp av. Det ordner seg, sier han med kontrastfylt ro.
– Jeg håper du har rett, Jan Helge, svarer kona noe beroliget.
– Ja da, det tror jeg nok. Jeg er jo optimist, så jeg tror at vi får lov til å … ,sier Jan Helge, men Karen Anette avbryter ham:
– Jeg er ikke like optimist. Men det er flott at du er det, det gleder meg jo. Jeg vil heller kalle meg realist, sier hun og ler en høy, trillende latter. Etter en kort pustepause omstiller hun seg og sier:
– Poenget er at jeg ønsker å bygge ut før det er for sent, og det mener jeg kan gjøres med naturen i god behold.
Karen Anette forstår politikernes argument, men mener at vedtaket blir for inngripende. Hun er overbevist om at det er mulig å være opptatt av naturvern og samtidig bygge nytt.
– Det er viktig å ta hensyn til fugle- og dyreliv. Men folk og natur må kunne eksistere sammen, slik det har gjort i hundrevis av år. Det er så synd om politikere skal sette bremser for innbyggerne.

(artikkelen fortsetter)

Fra fugletitter til naturforkjemper

Martin Eggen ble trollbundet av en yrende fuglebestand da han på starten av 90-tallet reiste med båt ut til øysamfunnet Røst ytterst i Lofoten. Siden da har fugler vært hans store lidenskap.
– Med engasjementet kommer også bekymring. Av og til vurderer jeg å flytte til et fjernt og avsideliggende sted sånn at jeg slipper å se mennesker ødelegge fugleliv, klima og artsmangfold, sier Eggen spøkefullt, men alvoret skinner gjennom.
I løpet av 30 år har han fulgt fuglenes mønster og atferd, og han har observert stor tilbakegang hos mange arter, spesielt hos sjøfugler og arter i jordbrukslandskapet. Han mener det lover godt at engasjementet om arealnøytralitet kommer fra kommunen.
– Noen ganger må man bare hoppe ut i ting, og det har Flakstad turt å gjøre her. Det er ikke regjeringen som pusher nedover. Det gjør vedtaket mer kraftfullt.
Brått vendes Eggens oppmerksomhet mot noe i det fjerne. Et utrent øye hadde neppe klart å observere annet enn konturen av denne skikkelsen, men allerede da ville Eggen stått klar innstilt med teleskopet. Det gjør han også denne gangen.
– Der er det en grønlandsmåke. Den hviteste, sier han fornøyd idet han titter opp fra linsen.
Dette er fuglelivet og naturmangfoldet han håper arealnøytraliteten vil verne om.
– Arealendringer er åtti prosent av grunnen til at fuglearter i Norge er utrydningstruet, sier Eggen stramt.
Ifølge miljøorganisasjonen Sabima og den norske rødlista er arealendringer den største trusselen mot naturmangfold. Om Martin Eggen tror flere kommuner vil følge Flakstads eksempel for arealnøytralitet?
– Det må de bare. Den eneste måten vi kan gjøre noe med klima- og naturkrisen på er å gå denne veien.
I begge hender bærer Eggen dagens fangst, en grønn plastspade og en hvit fiskeboks dekket av sand. Den gir fra seg en lukt av gammel sjø. En dråpe i havet, men arealsoldaten har fullført dagens oppdrag. Stranden er ryddet og fuglene er tittet på. Men det største slaget er ennå ikke vunnet. Martin Eggen vil fortsette å kjempe for en arealnøytral seier.