Meninger

Jeg er en lobbyist

Når motivene mine trekkes i tvil, skal jeg være ærlig å innrømme det: Jeg har en agenda. Jeg kjemper for brosmen, for raudåta, kysttorsken og krabbene!

Foto: Torbjørn Ekelund

Som 80-tallsbarn flest stod jeg revet mellom Nintendoen og akebrettet; på den ene siden hadde jeg foreldre som beordret meg ut i all slags vær, med ullskjerfet kløende om halsen. På den andre siden lød kallet fra kjellerstuas vegg-til-vegg-tepper, sakkosekk, Super Mario og bilbane. Å bli fraktet i pulk langt inn i Skjækerfjellene, å dra på isfiske i Namdalen, eller å sove i dørken på den gule plastbåten på vei ut Follafjorden var med på å rekruttere meg bort fra Nintendoen, over i et tankesett hvor naturens egenverdi stod sentralt. Etter hvert ble disse verdiene en del av meg, og jeg begynte å eie mitt eget initiativ. Mens de kule guttene i klassen dro på fest for å drikke vodka battery og snakke om penger, pappa og ambisjoner, stakk jeg til skogs for å fiske ørret med egenkomponerte tørrfluer. I feriene ville jeg på hytta. Jeg ville fiske.

På hytta i Folla lærte jeg om båtkjøring, fangstteknikker, sløying av torsk og makrell, om flo og fjære og om hundedagenes innvirkning på fjorden. I takt med alt dette utviklet jeg også en respekt for naturen; en forståelse for hvor sammensatt den er.

Utover 1990-tallet begynte det å skje ting med fjordene rundt hytta. Det yrende livet i sjøen var i endring, og sjøørret oppspist av lus, sei med stinkende innmat, nedgang i fjordtorskbestanden, tomme krabbeteiner, og terneskrik som stilnet, ble en del av den nye tiden. Jeg hadde eliminert mine egne fotavtrykk etter beste evne, og hadde for lengst sluttet å kaste sigarettsneipen over bord. Samtidig var det andre som tok seg til rette på en helt annen måte. Store bedrifter hadde nå ankret opp.

Når oppdrettsnæringen i 2015 omsatte 1,3 milliarder kilo laks til stående ovasjoner fra regjering, lokalpolitikere og investorer, var jeg en av dem som ble sittende. Jeg visste hva som lå bak disse tallene, og kunne ikke føle annet enn frustrasjon, sinne og sorg. Årlig å slippe ut tonnevis med avføring, fôrrester og legemidler ufiltrert ut i norske hav og fjorder var ikke i tråd med noe av det jeg stod for. Jeg visste hvordan uersholdet mitt ved Vikna lå begravd under avfall fra tilstøtende oppdrettsanlegg og hvordan en samlet kystfiskerflåte i årevis hadde blitt frarøvet sentrale fiskeområder og rekeplasser. Jeg visste hvordan de undersjøiske skapningene, dette livet jeg beundret og respekterte, måtte betale prisen for milliardærenes vanskjøtsel av felleskapets goder. Jeg så det for meg; et scenario hvor livet i havet til slutt kun var å finne i enorme merder, medisinert og vanskapt, hvor makten og ressursene hadde forflyttet seg fra de mange til de få. Jeg så hvordan laksemilliardærene smilende kjørte rundt i sine gullbelagte Teslaer, med lobbyisten og fiskeriministeren i baksetet, høy på makt og vodka battery, mens de strødde om seg med penger til sportsklubber og kulturarrangement og kjøpte seg munnkurver, lojalitet og goodwill. Å sakte se den dystre profetien min gå i oppfyllelse har gitt meg både søvnløse netter, såvel som utallige diskusjoner med mennesker som hardnakket velger å se det hele som det lysende anløpet til velstands havn.

Men for all del, jeg kan ta feil. Kanskje har lusemidlene, avføringen og spillfôret ingen betydning for livet i havet. Kanskje er det helt andre grunner for den ubalansen som oppstår i områdene rundt oppdrettsanleggene. 30.000 tonn legemidler og 500.000 tonn kloakk er tross alt ikke all verden. Det løser seg jo bare opp i havet, som uansett sluker alt. Hvem vet, kanskje handler oppdrettsnæringen ut fra edle hensikter og gjør en kjempeinnsats når de ønsker å eksportere Salma loin for å mette fattige munner i utviklingsland. Kanskje har Sjømat Norge rett når de sier at vi har en moralsk forpliktelse til å produsere så mye vi kan i en verden med en stadig økende befolkning, og at det å lage fôr av pelsdyrnæringens mink- og sølvrevkadaver er den perfekte måten å legemliggjøre ordet bærekraft. De har tross alt flertallet i ryggen, og tjener sine penger i tråd med både lovverk og målsetninger satt av den norske stat.

Når motivene mine trekkes i tvil og jeg beskyldes for å ha en agenda, skal jeg være ærlig å innrømme det: Jeg har en agenda. Jeg vil gjerne at noen tar til orde for brosme og raudåte. Jeg ønsker å være en lobbyist for det biologiske mangfoldet i havet. Jeg står inne for det. Jeg synes ikke at alle verdier skal vurderes i kroner og øre, og ønsker ikke at arbeidsplasser og økonomisk vekst står som eneste parameter i defineringen av vår velstand. Det finnes tross alt mange gode arbeidsplasser også innen anriking av uran. BNP går opp når Kongsberggruppen sender jagerfly og ammunisjon til Midtøsten, og øker også når oppdrettsselskapene legger beslag på fjordene i kappløpet om kinesiske markedsandeler. Da er det applaus i regjeringskvartalene og champagnefest på direktørkontoret. Da bruser gutteklubben med fjærene og snakker høyt om suksess, vekst og ambisjoner. Ingen lytter til gutten i den gule plastbåten.

Som en tidligere fiskeriminister sa til meg forleden: «Hvem er det uansett som bryr seg om sjøørretten? Den betyr jo minimalt for sysselsetting og norsk velferd». Og han har jo rett. Selv har jeg dårlig med meritter å slå i bordet med. Jeg er en gjenbruksnisse blottet for materialistiske ambisjoner, har ingen mektige venner og bidrar lite til statskassen. Sånn sett burde jeg sikkert holdt både kjeft - og lav profil. Å være kråkebollens advokat er hverken godt betalt eller karrièrefremmende. Men slik har det blitt. Gutten i den gule plastbåten, med hodet over ripa, speider fortsatt etter krabbe og sjøstjerner.
Men det er ingenting å se.