Tvungen pause

Livets mellomrom

Det skjer noe med deg når du blir satt totalt ut av spill. På utsiden av ditt eget liv.

Noen ganger tar livet et mellomrom. Setter alt på vent. Putter deg i en boble. Stopper tiden. Avskjærer deg fra omverdenen. Du er der, men du er ikke der.
Kan det være en mening bak dette; at livet av og til griper inn i sitt eget liv – og setter det på vent? Er det noe eller noen som prøver å si oss noe?

For meg begynte det med et smell – bokstavelig talt. Et kraftig slag i bakhodet; et sekunds uoppmerksomhet på trappa hjemme satte meg fullstendig på sidelinjen i mitt eget liv. Diagnosen var en kraftig hjernerystelse som det ville ta mange måneder å heale, og hvor det ikke fantes annen medisin enn «tålmodighet» og «å gå sakte for å komme fortere fram». Ingen av delene resonerte særlig godt med min natur.

De første månedene var verst. Det føltes som om alle verdens tåkehav hadde presset seg inn i hodet mitt. Det var helt stint, ingen konsentrasjon, ingen hukommelse, ingen energi – bare tett, grå skodde som ubønnhørlig trengte seg inn i alle små hull og tomrom, og en jevn dur av smerte i øverste etasje – dag og natt.

I begynnelsen var hodepinen monark. Frustrasjonen utgjorde hoffet i nært samarbeid med utålmodigheten. Når disse råder, går fornuften fort ned for telling. Dermed står alle dører åpne for ham vi kaller «Styggen på ryggen», og en mer nådeløs anfører skal man lete lenge etter.

Med jevne mellomrom rykket han inn. På no time kunne han kjøre håpet i senk, lage hakkemat av optimismen min og rive det lille jeg hadde av tålmodighet i fillebiter. Til slutt fylte han meg opp med kampesteiner og satte kroken på døra.

Jeg hadde aldri noe valg, måtte bare søke tilflukt der inne, og kjempe en nytteløs kamp fra en skyttergrav i utkanten av slagmarken. Etterpå kravlet jeg meg møysommelig opp. Skjelven i kroppen, vondere i hodet, ødelagt i nakken. Hver gang brukte jeg dager og uker på å rydde opp igjen. Lappet sammen håpet, fant ut av det igjen med optimismen og fikk til og med sving på restene av tålmodigheten. Men bare til neste gang.

Så, etter noen måneder, kom det en endring. Smertene ga seg noe, og med det trakk Styggen seg litt tilbake. Det var som om skodda letta litt der inne. I mangel av utsyn, får man kanskje innsyn?

For der, midt i skoddehavet – lysnet det såpass at jeg så et juv. Det var Tidens juv. Og på den andre siden av juvet, sto en skikkelse, en kjent, men likevel ukjent, skikkelse. En bestefar fra en annen tid, en bestefar fra den andre siden, en bestefar som døde mange år før jeg ble født. I juvet mellom oss lå over 100 år med levd liv begravet – alle hans og mange av mine. Han satte seg på kanten av stupet, og dinglet med bena - høyt over årene, minnene og de forgangne gledene og sorgene som lå og støvet bort der nede.
«Liding er livets vinter. Men hugs; utan vinter blir det aldri vår», sa han. Han var målmann, bestefar.

En taus påminnelse fra en svunnen tid; kroppen er natur. Naturen er i kroppen. Ikke bare i biologi og fysiologiske prosesser, men også i sinn? Uten vinter blir det aldri vår. Lidelse er livets vinter. Å, som jeg lengtet til våren!

Men vintre kan vare lenge, og hodeskader tar tid. Styggen liker seg dårlig i skyggen, og kom stadig innom for å kneble pågangsmotet og pulverisere det lille jeg hadde av tålmodighet. Bestefar gikk seg nok også vill i tåka – i dager og uker. Men så lettet det nok en gang, og vi var der igjen, på hver vår side av juvet – med all denne oppbrukte tiden mellom oss. Han med lette skuldre; jeg med livets mellomrom tredd langt ned over ørene. Det holdt meg fortsatt i et jerngrep, ville ikke slippe meg videre. Hodepinen kjørte sitt eget løp mens frustrasjonen brølte for døve ører i skoddehavet på innsiden.
«
Ikkje noko er som den visdom som er løynt i mørkret», sa bestefar.

De som har vært der, vet at det stiger en egen stillhet opp fra Tidens juv. Jeg tror den kan kalles ettertenksomhetens stillhet. Så måtte det kanskje være mørkt en stund? Jeg hadde blitt røsket opp med hud og hår, motvillig blitt dradd med i rundkastene, følt meg vrengt, filleristet og slengt igjen med vrangsida ut. Skrubbet og oppklort på innsiden av denne hodepinen, denne frustrasjonen, denne kampen jeg måtte kjempe hver eneste dag. Så måtte jeg kanskje avfinne meg med at tåka skulle komme og gå, la hodepinen herje og Styggen skrike – uten å stritte imot?
«Standhaftigheit er livets frø»,
sa bestefar.

For med tidens og tålmodighetens hjelp heales fysiske skader; naturens grep begynner å virke - smerten slipper langsomt taket, og fornuften og energien får sakte, men sikkert slippe til igjen.
Uhellet på trappa – det etterfølgende mellomrommet i livet - satte meg kanskje ikke ut, men inn?

Ga meg kanskje en påminnelse jeg trengte for å ta fatt på veien videre? For det skjer noe med deg når du blir satt så totalt ut av spill. På utsiden av ditt eget liv.

Og når alt er over, og du kommer ut igjen på den andre siden, er noe blitt forandret. Noe du ikke vil være foruten.

Det er som om virkeligheten har blitt blankpusset akkurat der før brister og nuet begynner – slik at du kan nå helt inn til gleden med bare hendene.