Livet under overflaten

– Du vil få en slags husarrest av Erna Solberg på grunn av et virus fra kinesiske flaggermus, som allerede før påske tok livet av 75.000 mennesker over hele verden. Hele landet stenger, du må permittere deg selv og hvis du drar på hytta kan du få bot.

Hadde noen fortalt meg dette i vinterferien, ville jeg tenkt at det var ideen til en TV-serie. Nå kan det være innholdet i en dokumentar. I ekspressfart har Koronaviruset tømt bygatene og fylt opp sykehusene. Det har redusert både arbeidslivet og det sosiale livet. Men det jeg kjenner aller mest på er at viruset har fjernet en tilstand som har vært en stor del av hele mitt voksne liv: travelheten.

Når en sitter mye hjemme får en tid til å tenke. Og det kan gå begge veier. Stillesitting er krevende. Hodet er vant til å tenke raske tanker mens kroppen er på vei fra et sted til et annet. Begrenset til avstanden mellom stue og kjøkken får hjernen tid til å ta inn signaler fra livet under overflaten.

Enkelte haiarter må holde seg i evig bevegelse for å overleve. Siden haien har vært tilnærmet uforandret i 450 millioner år, må vi gå ut fra at den er optimalt skrudd sammen. Spørsmålet er likevel om det er en fordel at vi mennesker blir som haien. Haien beveger seg neppe hvileløst rundt fordi den blir urolig av å være alene med egne tanker. Det må vi anta at vi mennesker gjør, for vi har jo hatt alt vi trenger siden 50-tallet.

I jakten på det vi er blitt enige om må være det gode livet, har vi finpusset evnen til å fylle tilværelsen til randen. Her er vi gode. Våre effektive liv har gitt oss nye egenskaper, tidligere generasjoner hadde neppe holdt ut én dag med tidsklemme og multi-tasking. Men det har også gått utover noen egenskaper vi tidligere hadde. Det er for eksempel blitt vanskeligere å sitte stille i båten. Under tidligere verdenskriser kjempet man i krigen for nettopp å kunne komme hjem og sitte stille i båten. Nå kjemper vi en hard kamp for å klare å sitte stille. Vi har fått muligheten til å løse en verdenskrise ved å sitte i sofaen og se på Netflix. Hvorfor synes mange av oss at det er vanskelig?

Når du har trent hele livet på å ha det travelt, så blir du desto dårligere på ikke å ha det. Overgangen blir brutal, som pensjonerte toppidrettsutøvere sier det. Etter fire dager med hjemmekontor, brettspill og felles middager er stemningen anspent. Korona gjør det ikke bare vanskelig å puste med lungene, den gjør det vanskeligere å puste med magen også. Er løsningen å komme seg raskest mulig tilbake i hamsterhjulet? Eller står vi overfor et problem som kanskje ikke løses ved å løpe fra det?

Det er kanskje ikke nok å bare trene på å ha det godt. Vi må trene på å ha det dårlig også. Siden livet inneholder både glede og smerte er det dumt å la være. Tilværelsen er en kombinertøvelse, hvis vi bare trener på langrenn får vi problemer i hoppbakken.

Forurensing, overforbruk og klima tar snart strupetak på oss. Hvordan skal vi lykkes med å reise mindre, kjøpe mindre og bo mindre hvis vi ikke trener på det? Korona gir oss en treningsøkt vi innerst inne vet at vi har godt av, for det er lett å merke at vi er i dårlig form. Vi orker knapt to runder med Yatzy før uroen tar oss.

Men hvorfor blir vi så urolige av å ta det med ro? Det handler kanskje om at tankene sjelden befinner seg på samme sted som kroppen. De løper i forveien og skaper bilder av alt som kan skje, men som neppe kommer til å skje. Og under overflaten fisker tankene opp mindreverdighetskomplekser, skyld, skam og annet gørr. Det kommer tankene aldri til å slutte med, for slik er det å være menneske. Men det vi kan gjøre noe med, er hva vi gir oppmerksomhet. (teksten fortsetter under bildene)