Livet i vater

Det er et langsomt arbeid. Møysommelig, nøyaktig, men effektivt og maskulint. Det er ikke noe man setter ut til de rutinerte. Teknikkene ligger ikke i fingrene, det krever litt hodebry. Men mens det foregår, forsvinner alle andre tanker til fordel for denne ene:
Er dette fortsatt i vater?
Det foregår bygging av plattinger over hele landet i hele det varmere halvåret. Det er flat ved som er den egentlige norske fritidssysselen. Det er fundamentet i det norske sommerlivet. Visst er det viktig med vedhogst og stabling. Men veden skal brennes. Den er forgjengelig. Det er forbruksvarer som skal veie opp for at vi bor i den kaldere delen av kloden.
Uteterrassen skal stå der også neste sommer.
Og den kommer som regel tilbake hvert år. Og da er det godt å ha et sted å sitte i solen, et sted å stå og drikke morgenkaffen mens Reiseradioen forteller om alle stedene det fortsatt er for kaldt til å bade. Så i løpet av vinteren og våren planlegger vi plankegulv rundt huset, hytta eller oppe under eiketreet. I mer eller mindre miljøvennlige materialer, uten byggeløyver, nabovarsler eller radonmålinger.

Visst er det alt for mange eleverte, inngjerdede terrasser i Norge. Mastodontiske og skjemmende. Solide som dypvannsbrygger vaglende på tynne furulegger, midt oppe på våningshus slik at man kan gå tørrskodd ut i friluften rett fra flatskjermen. Noen ganger kan det se ut som om de er bygget mer av redsel for naturen enn av ønske om å nærme seg den. Det fins plattingbyggere som aldri føler gresset mellom tærne, som ikke har behov for åpen adgang til å tisse rett ut i sprakebuskene. Som ikke bryr seg om annen estetikk enn det vedlikeholdsfrie løftet som trykkimpregnert grønnskjær kan gi.
For andre er plattingen mye mer enn noe å sette plastmøblene på. Det er broer mellom huset og naturen, det er ingenmannslandet mellom sivilisasjonen inne og villmarken der ute. Et flatt landskap der de værbitte plankene snor seg mellom stubber, langs svaberg, under hengekøyer og utekjøkken. I flere høyder, trinn for trinn, gjør naturen lettere å komme til.

Uansett ideologi, er gulvene som regel hjemmesnekret. Og der ligger det aller viktigste i plattingsosiologien. Alle plattingfolk har vabler i hendene som beis. Det sitter stolte terrassekonger høyt og lavt, i trygg forvissing om at kanskje bygget de ikke landet, men de la seg i det minste et solid utegulv..
De gjorde det selv. Uten hjelp fra de rutinerte. Og de fikk det i vater.
Og mens de holdt på, våknet de om morgenen uten andre problemer i hodet enn avgjørelsen om støtten til den bjelken skulle støpes, tørrmures eller bores i fjell. Eventuelt om avstanden mellom gulvbordene skulle være en spikertykkelse eller en pekefingerkløft. De laget en skråkuttet grense mot resten av verden, de bygget seg nye rom uten tak. Hele tilværelsen gikk i 120 millimeters brede for en stund. Alt annet var uvesentlig og fjernt, alle andre bekymringer ble sakte dekket av bord etter bord, før de til slutt bare var som ensomme ugress der nede i mørket.
De hadde kanskje hverken meditert eller drevet yoga før. Men effekten av vatring, skruing og tilpassing var den samme.
Og da de var ferdige, så prøvde de å undertrykke den boblende tilfredsheten over endelig, endelig, å ha laget noe som kan stå igjen etter dem. Noe stødig. En sokkel å bygge videre på. En opphøyet, eller nedsenket, plattform de kan betrakte verden fra.
Plattingen er en personlig affære. En liten seier i hverdagen. Et spark på leggen til de rutinerte. Selv de hadde ikke klart å få livet så fint i vater..