Dette kan forandre livet ditt

Livet blant de døde

Kirkegården er ikke bare de dødes siste hvilested. Den er også et hjem for de levende.

Jeg bor i Oslo.
På vei hjem fra kontoret går jeg gjennom Nordre Gravlund, kirkegården som ligger midt mellom Sagene bydel og Ullevål Sykehus. Nordre Gravlund ble anlagt i 1884, det samme året som parlamentarismen ble innført i Norge. Den er ikke spesielt stor, 160 dekar, og så godt som helt flat. Det ligger et kapell der, som opprinnelig var en låve som var i bruk den gangen Sagene lå langt ute på landet og Oslo var en liten by.
Tåsenveien deler Nordre Gravlund på midten. I vest ligger Geitmyra matsenter for barn og bak Geitbyra ligger den gigantiske tomta som fram til nå har utgjort Ullevål Sykehus, men som snart skal brukes til noe annet. I øst ligger Uelandsgate og i sør ligger Kirkeveien, som et par kilometer lenger vest deler Majorstua på midten og sammen med handlegata Bogstadveien utgjør det som antakelig er Norges travleste veikryss.
Nordre Gravlund er omkranset av tette bøkehekker og høye trær i alle himmelretninger. Det er sypresser her, Mussolinis favoritttre, og i et av almetrærne har noen hengt opp en fuglekasse.
Svære bjørker mot Uelandsgate i øst.
Underlige grantrær mot Tåsen i nord.
Utafor er det trafikk i alle retninger.
Innafor er det så godt som helt stille.

Rudolf Nilsen. 1901-1928.

Nordre Gravlund om våren.

En kirkegård er et stykke vernet natur som vi sjelden tenker på som nettopp det. Biotoper som ofte har stått urørt i hundrevis av år. Habitat for myriader av skapninger som nyter godt av en form for indirekte naturvern, og som får leve helt uforstyrret fordi alle har respekt for de døde. Der parkene er fulle av mennesker og hunder og engangsgriller, er kirkegårdene stille.
Ingen kaster tomme kaffekopper på en gravstøtte.
Ingen fyrer opp grillen ved et minnesmerke fra krigen.

I byene forbindes grøntområder med steder som er bevisst anlagt av mennesker. Parkene er et typisk eksempel. Frognerparken, Sofienbergparken, Middelalderparken, Sankthanshaugen. Men byen inneholder mer natur enn vi tror, et større og mer mangfoldig innslag av grønt som først nå er i ferd med å bli lagt merke til. Selv regjeringen har fått øynene opp for det de kaller «grøntstrukturer». På nettsidene sine skriver de:

Grønnstruktur er summen av store og små grønne og naturpregede områder i byer og tettsteder. Grønnstrukturen bør utvikles til å bli en grønn vev med ferdselsårer og oppholdsområder innenfor byggesonen, som knyttes sammen med omkringliggende naturområder som bymarkene, kulturlandskap, elvekorridorer og områder langs sjøen.

Det siste er viktig for mange dyr, særlig de som er avhengige av å forflytte seg og som trenger habitater av en viss størrelse. Korridorer som gjør det mulig å bevege seg mellom byens små naturområder og inn i en natur som er større og villere og som ligger utafor bykjernen. Det er bare fuglene som ikke trenger korridorer. De kan lette og sveve ubekymret over hustakene når de finner det for godt å forflytte seg.

Forskningsprosjektet URBAN EEA er et samarbeid mellom Norsk institutt for naturforskning (NINA), Statistisk Sentralbyrå (SSB) og Arkitekthøyskolen i Oslo (AHO). URBAN EEA har som mål å kartlegge alt det grønne i Oslo, helt ned på grøftekant-nivå. Hittil har de blant annet kartlagt hvor mange trær som vokser i Oslo, og resultatet er til å bli glad av.
400 000 trær med en høyde på 2,5 meter eller mer befinner seg mellom fjorden og marka, det som kalles Oslos byggesone. NINA fant ut at det samlede arealet av trekroner er over dobbelt så stort som det samlede arealet av takflater, og at det innafor ring 2, rett sør for Nordre Gravlund, der den virkelige bykjernen begynner, er et større trekroneareal enn arealet som dekkes av veier og gater.
Det forteller oss at Oslo ikke bare er en by, men også et gigantisk økosystem.

Nordre Gravlund er en del av dette økosystemet. Den er et eldorado for mange skapninger, blant annet insekter. Menneskene som kommer hit og planter blomster på gravene til familie og venner. Insektene henter nektar fra blomstene, og fuglene i de store trekronene spiser insektene. De spiser også alle de skapningene som lever inne i de gamle trestammene, og som er avhengige av nettopp sånne trær for å leve. Mark og biller, og noen ganger om høsten hører jeg flaggspettens utrettelige hakking over summingen fra kirkegårdarbeidernes løvblåsere.

På Nordre Gravlund er de fleste gravstøttene ganske like, men noen skiller seg ut. De er større og høyere og tilhører stort sett alltid menn, grosserere og skippere, sånne typer som ville gjøre inntrykk selv etter sin egen død, som drømte om å bli huska for store bedrifter. Likevel. De fleste gravstøttene er til forveksling like, kanskje fordi kirkegården ble anlagt da parlamentarismen ble innført, og sånn sett reflekterer dette landets demokratiske sinnelag.
Vi er alle like i livet, og vi er alle like i døden.

Det kan være sosial beklemmende å oppholde seg lenge på en kirkegård, men det kan være verdt det. Gå langs grusgangene som er anlagt etter et geometrisk mønster som minner om gatene på Manhattan, flankert av store almetrær som er 20-30 meter høye og like gamle som kirkegården selv. Om sommeren reflekterer løvverket lyset fra sola og skaper skjelvende flekker som danser over gravstøttene. Om vinteren er det kråkene som regjerer på Nordre Gravlund. De sitter i toppen av trærne og skriker gjennom frostrøyken. Lyden bærer langt. Mye lenger enn om sommeren.

Kjøttmeisen sitter på monumentet som markerer gravstedet for 23 medlemmer av Sentralkomiteen i Norges Kommunistiske Parti, som ofret sine liv i motstandskampen under krigen. Et annet monument er også reist etter krigen, og kjøttmeisen trives der også.

I en eksplosjon under lossing av et tysk ammunisjonsskip på Filipstadkaia i Oslo den 19.12.1943 ble 38 nordmenn og ca. 75 tyskere drept. Blant de norske var tre brannmenn som ligger begravet her. De satte livet til under slukkingsarbeidet.

To nordmenn som hver på sin måte er berømte ligger også begravd her. Den ene er Halvdan Koht, som var utenriksminister under krigen. Den andre er arbeiderklassepoeten Rudolf Nilsen, som døde av tuberkulose i Paris, bare 28 år gammel. På Rudolf Nilsens gravstøtte sitter det ofte gråspurv, og det er kanskje ikke tilfeldig. Steinen er i grå granitt, anonym og med en enkel inskripsjon:

RUDOLF NILSEN, 1901-1928

Rett bak Halvdan Koht og Rudolf Nilsen vokser en høy, skjev eik som jeg ofte har sett nøttekråker i. Det er ikke så ofte man ser nøttekråker i en by. Ikke på landet heller, forsåvidt.

Reptiler. Ekorn. Og nattdyrene. Ugler. Grevling. Pinnsvin. Grevlingen nyter godt av den kortklipte plenen, som gir den enkel tilgng på meitemark. Pinnsvinet kan ha tilhold i de tette hekkene om dagen. Det sover når jeg passerer på vei til jobb, men våkner når det mørker og vralter rundt på kirkegården på sin karakteristiske, snøftende måte mens det leiter etter mark og biller.
Grønnfink i flokker. Sidensvans om høsten, rødstrupe, stilits, meiser, spurver, troster og sangere. Og kråker, selvfølgelig, alltid kråker. Og kaier. Og skjærer. Jeg har sett rovfugl sveve over kirkegården, vandrefalk og spurvehauk, kanskje en hønsehauk.
Jeg har ikke sett elg her, et sted må kanskje grensen gå, men vinteren 2018 tilbrakte en elg flere uker i eplehagene like nord for gravlunden.
Vi kalte den Bongo. Barna møtte den på vei til skolen hver dag, og det skulle ikke forundre meg om Bongo også svingte nedom Nordre Gravlund i sin evige jakt på knopper og andre spiselige ting som lå begravd under en meter snø i Nordmarka, og som derfor var mer tilgjengelig i tettbebodde strøk.
Det ville i så fall vært smart av Bongo, for elgen er en drøvtygger som liker å legge seg ned mens den omstendelige fordøyelsesprosessen går sin gang, og ingen steder er bedre egnet til litt rolig drøvtygging enn en fredelig kirkegård.

Kilder:
Naturvernforbundet i Oslo og Akershus: Naturkart for grønne lunger i Nordre Aker.
Norsk institutt for naturforskning (NINA): Registrering av biologisk mangfold i naturområde ved Vestre Aker kirke, Oslo