Trollmannen

– Magnus!
Moren har reist seg halvt opp og peker mot skogbrynet skrått bak hytta der de strittende grangrenene fletter seg i hverandre og gjør alt mørkt. Hva peker hun på?
Først ser han ingenting. Men så oppdager han at det er noe som flytter på seg der, og i neste øyeblikk kan han skjelne et grått hode som stikker frem. Tilbakestrøkne, knudrete ørestilker. Værhår som henger rett ned fra munnen som lange strenger av sikkel. En lodden avflatet panne som er vendt mot dem.
– Ser du, roper hun, – ser du haren?

Det er spennende med et skogsdyr så tett innpå tunet, at haren vil være hos dem, og de går inn for ikke å skremme den bort. Gressklippingen kan godt vente, og kanskje den har unger i gresset? Unger som er så små at de er kaniner?
Moren åpner en hermetikkboks med grønnsakssuppe som hun varmer på komfyren mens han sitter klistret til vinduet og rapporterer hvor haren befinner seg og hva den foretar seg. Det er ikke stort. Kjevene maler innimellom, men for det meste sitter den bare og stirrer rett frem.
Da de sitter med tallerkenene foran seg og blåser på suppen, spør han hvem det var som la flaggermusen i kjøleskapet.
Det vet hun ikke.
Kanskje det var han de har lånt hytta av?
– Det var bare en eller annen, sier hun stille og rører med skjeen mellom de dampende grønnsakbitene, – en eller annen som gikk forbi her i skogen og så at vi kastet flaggermusen. Det er mange som er her og fisker i fossen og telter. Det var bare en som ville spøke litt.
Syns hun at det var en god spøk?
– Nei, sier hun. – Det syns jeg ikke.
– Det syns ikke jeg heller, sier han ned i tallerkenen.

De spiller kort.
– Hopp i havet! hyler han og roter i kortene som har et blått rutemønster på baksiden. Moren støtter albuene på bordet og later som hun blir sur, og det syns han er gøy.
Hun har en tverrstripet nattkjole med stropper over skuldrene. Der kravebeinet står opp glinser huden, og på utsiden er overarmene solbrent. Det syns hvor håndkleet har dekket henne, det er som en kant.
Da hun ikke vil spille mer, blir han furten, sitter med kortstokken og prøver å spille med seg selv, men det blir jo ikke det samme. Han får tak i en kulepenn og kludrer i et av tegneseriebladene, på det hvite mellom rutene. Så tegner han litt på knokene, mest for å se om det blir noe. Det sitter ikke særlig godt.
Det er da han skal se om haren fremdeles sitter i gresset, at han får øye på reven. Den står nede på stien og stirrer med runde og gule lysende øyne.
Gutten rykker til og roper høyt.
– Kom! Skynd deg!
Moren legger fra seg boken og kommer bort til vinduet.
– Nei, se, sier hun og bøyer seg frem, legger kinnet sitt inntil guttens.
I taushet betrakter de reven en stund og så sier hun:
– Den merker at det har vært en hare her i nærheten. Lukten sitter igjen i gresset lenge. Den tror sikkert at haren er her et sted.
– Det er den, sier han. – Den er der!
Han peker og hun strekker hals og ser at gutten har rett.
Haren kan anes som en mørkegrå flekk bak gresstustene.
– Det er nok ingen fare, sier hun. – Den rekker å komme unna, skal du se.
Reven har reist på ørene og spisset dem så de står som to øsekar oppå hodet. Han retter den svarte nesetippen i harens retning.
– Nå får han ferten av den, sier hun. – Værer.
Bak den svaie og magre hundekroppen der ribbeina avtegner seg som et gitter, står halen rett ut som en gråbusket byrde. Munnvikene krummer seg nedover. Nå sniker dyret seg langsomt nærmere, tripper fremover med hodet mot bakken. De raske, smekre beina er mørke på forsiden, som om de har gått i sølevann.
Gutten kjenner at det hvisker mot håret hans:
– Det lukter så rart her, det er fordi vi også har vært der ute, den kan nok ikke finne haren.
Men det kan den.
Reven går rett bort til de lange ørene som stikker opp av gresset. De to dyrene ser på hverandre et lite øyeblikk og så setter reven seg ned. Helt inntil haren. Og der blir de sittende, tett inntil hverandre, og ser mot hytta.
– De ser ut som de er venner!
Tanken på at reven og haren skulle være venner får moren til å skyte frem hodet. Pupillene flakker innenfor brilleglassene.
Til slutt blir det for mye for henne, og da slår hun håndflaten mot vinduet. Lyden får gutten, som har krøpet opp og sitter på kne på bordet, til å rykke til. Da slår hun igjen, og så banker hun med hånden så det klirrer i ruten.
– Ikke gjør sånn! hyler han.
Men dyrene lar seg ikke skremme.
De bare sitter der.

Hun henter et par kjeler fra et kjøkkenskap, men på veien bytter hun den ene kjelen med vedøksen. Dyrene rykker til da døren farer opp og kvinnen kommer ut. De flytter seg litt fra hverandre, men flykte gjør de ikke. Hun roper til gutten at han skal holde seg innendørs, men han lystrer ikke. Han lister seg frem bak henne. Han vil også se.
Klæng, klæng, klong! lyder det når øksen treffer kjelen.
Med stampende skritt går hun frem.
Reven har reist seg og løper et lite stykke unna og ser på henne fra siden med svartkantede øyne. Beina er bøyd slik at buken er nede i gresset. Deretter legger den på ørene, rynker snuten og trekker leppene opp. Synet av de gulnede tennene som drypper av spytt får moren til å stanse, men bare et øyeblikk, for så styrter hun frem med øksen løftet til hogg, og da lusker reven fort av gårde mellom skigardstaurene og blir borte.
Men haren sitter som naglet fast. Det ser ut som den tvinger de magre skankene sine til å være stille. Den skjelver og gaper sånn at tannstubbene i den skrå underkjeven stikker ut. Ørene har svarte tupper og ser slitte ut.
Ikke før hun står bøyd over haren kaster den seg unna, besynderlig utstrakt. Den løper i en løkke rundt kvinnen og barnet og kommer så nær gutten at han setter i et skrik. Så styrter den av gårde, bare som et sprell i gresset.
Moren puster hvesende gjennom nesen. Pannen og kinnbeina er våte av svette og nesevingene er blanke. Hun presser leppene hardt sammen.
Gutten overøser henne med spørsmål, han vil vite hvorfor hun skremte bort dyrene. De var jo venner! Men hun bare dytter ham foran seg, inn i hytta, og da de er inne, låser hun døren.

– Det var noe galt med dem, sier hun mens hun skjærer opp pølseskivene hans.
Det forundrer ham at hun deler opp maten hans, siden hun bestandig maser om at han skal gjøre det selv.
– De var syke. Skjønner du?
Stemmen hennes er spent og blikket hennes søker stadig til vinduet. Hun har ikke lagt opp noe mat på sin egen tallerken, den er tom, det er bare riper på den. Det er fremdeles flekker av sollys nederst mot stien, men under trærne har alt klumpet seg sammen og blitt svart.
Etter en stund bøyer hun seg frem og ser på ham.
– Vil du dra hjem?
Gutten har stappet munnen full med makaroni. Han tygger ferdig og ser på henne.
– Vil du? sier han og strekker seg etter melkeglasset. Hun fnyser og får små strekrynker rundt øynene.

Han burde ha gått og lagt seg for lenge siden, men det er som om hun har glemt ham der han sitter på gulvet ved siden av ovnen. Der er linoleumen ruskete av trefliser og barkebiter og små papirstrimler med avisbokstaver på. Han har trukket opp det ene beinet og støtter haken på kneskålen. Figurene står på en lang rekke. Det skal bli en slags konkurranse, har han tenkt.
Moren sitter fremdeles ved bordet og ser ut gjennom vinduet, hun har stivnet der borte, med krum rygg og begge albuene på bordplaten. Derfor rykker han til da hun plutselig reiser seg opp. Det knirker i stolen, som nesten velter bak henne.
Han stirrer.
– Hva er det? sier han.
Men hun svarer ikke. Hun bare ser ut gjennom vinduet. Han kommer bort til henne.
– Er det reven? sier han.
Hun har krummet hendene mot ruten og puster hardt på glasset.
– Mamma!
Han prøver å klatre opp på bordet, men da skubber hun ham ned, og hun gjør det med en så hard arm at han nesten faller bakover.
– Nei! brøler hun.
Han blir ikke lei seg. Men sint.
Det eneste han vil er å se hva hun ser.
Han gjør et nytt forsøk på å komme frem til vinduet, og da hun skyter hoften ut og stiller seg i veien for ham, løper han mot døren.
– Magnus!
Hun skriker alt hun orker. Det er et bedende skrik som får stemmen hennes til å sprekke. Hun prøver å gripe tak i ham og støter borti kjøkkenbordet med hoften.
Men han har allerede rukket ut.
Han er allerede borte.

Stallo er oversatt til norsk av Bjørn Alex Herrman og utgis på Forlaget Oktober.