Linn duft av honning

Februar er en fin tid for å sitte i godstolen og høste fruktene av god planlegging i hagen. Det er en spesiell type dyp og inderlig glede over at jeg sådde masse frø i løpet av høsten, jeg liker best. Vestlendingen i meg bærer litt ondskap i seg, og det legger jeg merke til når frøkatalogene strømmer inn og nettbutikkene åpner for sesongens godsaker. For som alltid er det masse fine staudefrø å få kjøpt, sammen med frø av busker og trær og liljer som man ellers ikke kan få tak i. Sannheten er at mesteparten av disse dyrekjøpte frøene vil bli enda mer dyrekjøpte i løpet av våren, siden de aldri vil klare å spire.
Teknisk sett skal det være mulig å kuldebehandle, dvs. statifisere eller så disse frøene, i potter med jord, i et kjøleskap, og så skal de inn i fryseren, og så ut i den varme stuen, og så tilbake i kjøleskapet. Det er mye som kan gå galt med et slikt prosjekt, og galest vil som oftest kvinnen i huset bli, som helst vil at kjøleskapet skal brukes til mat. Det kan også tenkes at hun er redd for jordbundne bakterier som blander seg i maten.

Frøhvilen som noen har påtvunget deler av planteriket, har helt sikkert sine innavlmessige funksjoner. Greit nok, men som hagedyrker må man ta sine forholdsregler. Noen staudefrø spirer lett og elegant i vinduskarmen i mars, de fleste gjør ikke det. Fordi når frøet er laget, og en varm høstvind har modnet frøhviten, slik at frøskallet har bestemt seg for å bli hard og ugjennomtrengelig, skal det både en og i mange tilfeller to vintre til for å få spiren i gang.
Det er vekslingen mellom litt varme, nedbør, frost, sludd, tåke, misfornøyde dompaper som spiser frø, og polarfronten, som bidrar til at frøene blir modne for å spire i løpet av vinteren. Frøene skal altså være ute, i hagens avdeling for oppformering, i et hjørne der de kan få lov til å bli voksne før de plantes ut i bedene, modne for naboens beundring. En del frø, det finnes tabeller for slikt, er kuldespirende, noe som betyr at man ser at spiringen begynner nokså tidlig, av og til i februar. Trepioner, som er en busk fra Kina som var regnet for å være så vakker at de var forbeholdt keiseren, har for eksempel dobbel frøhvile. Man reiser forbi en stor park i Tyskland i september, og rasker med seg en pose med frø av trepioner, de er normalt ellers nokså dyre å kjøpe, i den grad det er mulig å få kjøpt dem om høsten. Vel hjemkommet, etter at man har pakket ut et par gode rieslinger, styrter man straks ut i hagen og får frøene i jorden. I løpet av vinteren kan det hende at frøet spirer, og da vil det dannes en underjordisk liten rot, som først vil vise seg over jorden neste år.
Jeg bare nevner det for å antyde logistikken, hvor mange kjøleskap man skal ha, hvor mange drivbenker man trenger etc, dersom man som amatør ikke vil gjøre staudesåingen på gamlemåten. Proffene gjør det selvsagt på en annen måte, med sterk lutbehandling får de frøskallet til å mykne, timet på sekundet. Man kan se ulykkelige og underbetalte østeuropeere stå i handelsgartneriene i Tyskland og Nederland, iført plasthasker og vernebriller, mens de venter på å prikle ut 25.000 stauder denne dagen.

Om januar og februar har vært litt varm, og det kommer en linn blæst fra sørvest inn, kan man stå opp fra godstolen og gå forsiktig ut i hagen, vel vitende om at det finnes skudd av både krokus og snøklokker og klosterklokker under en hver mosedott, og er mosedotten plassert i le, mot en varm kjellermur eller en bergskrent, skal det ikke så mye til før man har blomsten av en Crocus anchyrensis eller chrystanthus åpen, i alle fall etter noen dager med sol. Det er alltid gjevest med blomstene som dukker opp først, og aller gjevest er de tidligste. Uten unntak dufter de søtt av honning, og min teori, som jeg ikke går god for rent faglig, er at de må dufte ekstra sterkt av honning for å vekke de få humlene som er ute og farter så tidlig på året.
Mens man går der og roter, iført skjerf og lue, jeg foretrekker vanligvis en i donegal tweed, kan man plutselig kjenne duften av bestemors parfyme. Det er tysbasten, Daphne mezereum, som har små rosa blomster som dufter sterkt. Den vokser vilt enkelte steder på Østlandet, stort sett knyttet til kalkholdig jord. Marskrossveden, Viburnum farreri, dufter også søtt og intens, og det er slett ikke uvanlig at den begynner å blomstre i slutten av februar dersom man er inne i en mild periode.

I slutten av februar tar jeg også veien ned i den frostfrie kjelleren min og røsker ut knollbegoniane mine fra pottene. De er nå tørket ned og man ser bare så vidt årets nye skudd. De skal plantes i ny jord, og så skal de plasseres i potter i stuen. Knollbegoniaer er trofaste i hvitt, rødt, rosa og gult, og trives i lett skygge, for eksempel på østsiden av huset, i litt le. Jeg har for vane å ha dem i blomsterkasser som henger på veggen, og da er de jo også mindre utsatte for den uberslemme brunsnegelen, som ellers må bekjempes konstant med åte med gift.

Vinterblomst, Eranthis hyemalis, og snøklokke, Galanthus nivalis, kan også finne på å dukke opp i slutten av februar dersom vestavinden er mild. Det avgjørende for tidlig blomstring er å plante disse på den varmeste plassen i hagen. Dessverre betyr dette ofte at de ikke får stå i fred, og det er et problem for spesielt vinterblomster, som bør plantes under løvfellende busker, hvor den er ferdig med sin vekstsesong før bladverket skygger ut ugresset, som ellers kunne ha mobbet vinterblomsten bort.