Lignelsen om det bortskjemte barn

Det var en gang en mann som jeg ikke vil si navnet på. Han kom til Gud og klaget over at planeten han bodde på ikke var god nok, og sa at han ville ha en himmel med perleporter. Gud pekte da på månen på himmelen og spurte om ikke det var et godt stykke leketøy, men mannen rystet på hodet. Han sa at han brydde seg ikke om å se på månen engang.

Så viste Gud ham de blå fjellene i det fjerne og spurte om ikke de var vakre, men mannen sa at de var ganske alminnelige og ikke noe å snakke om. Gud viste ham da orkideene og stemorsblomstene og lot ham stryke over de fløyelsbløte bladene og spurte om ikke farvene var herlige, men mannen sa nei.

I sin uendelige tålmodighet tok Gud ham til et akvarium og viste ham fiskenes praktfulle former og farver, men mannen sa at han ikke var interessert. Gud førte ham så med til et skyggefullt tre og lot en mild vind blåse, og spurte om han likte det, men mannen svarte igjen at det ikke gjorde noe inntrykk på ham. Dernest tok Gud ham opp til et fjellvann for at han skulle se lyset fra vannet og høre suset av vinden i furuskogen, men mannen sa at han ikke satte pris på det.

Da mente Gud at denne skapningen hans kanskje ikke var anlagt for det milde og idylliske, men ønsket det ville og storslagne, og derfor tok han ham med seg til toppene i Rocky Mountains, til den store canyon og stalakitthulene og geyserne og sanddynene og sneen på Himalaya og tindene på De gule fjell og Niagarafallenes strømmende vannmasser, og spurte ham om han ikke hadde gjort alt mulig for å gjøre jorden rik og vakker. Men mannen krevde fremdeles en himmel med perleporter.

"Du utakknemlige best" ropte Gud. "Er ikke denne planeten god nok til deg! Jeg vil sende deg til helvete, hvor du aldri skal se drivende skyer og blomstrende trær og rislende bekker, og der skal du være til dine dagers ende". Og Gud sendte mannen til en byleilighet for at han skulle leve der. Hans navn var Kristen.