Lets go get small

Dave Treadways dagbok 20. april, 2013
Jeg står ved begynnelsen av elven Chekazan, ganske nøyaktig i sentrum av ingenting. De tre dagene det har tatt oss å komme hit har vært ekstremt krevende. Selv om solen skinner og naturen har funnet sin ro, er sinnet mitt likevel fylt av et brennende ønske om heller å være et trygt sted med familien min. Langt her ute i ingenting er det lett føle seg liten og sårbar.
I hele år har jeg drømt om denne turen. Jeg står her med et fantastisk team, skikkelig utstyr og fantastiske vær- og snøforhold, men alt jeg vil nå er å dra hjem. Denne følelsen kommer hver eneste gang jeg utforsker terreng utenfor min komfortsone. Hjelp meg Gud å balansere denne interne konflikten. Gi meg visdom og klarhet i tankene.

Fred Arne Wergeland ble med Dave Treadway og Henrik Windstedt på en femdagers scootertur frem til Mount Monmouth i Britisk Columbia i Canada. Ved foten av fjellet var det 150 kilometer til nærmeste bebyggelse. Skjedde det en ulykke, ville den ramme hardt.

Harvest Q&A - Fred Arne Wergeland

Hva høster du?
Det får tiden vise. I mellomtiden registrerer jeg at det har hopet seg opp noe veldig med gammelt filmutstyr i boden.
Hvor kommer du fra, og hvor har du tenkt å gå?
Kommer fra sørlandet, men havet var ikke helt for meg, så jeg hadde tenkt meg opp i fjellet. Der hvor livet går opp og ned.
Hvilken måned av året liker du best og hvorfor?
Det er vanskelig å slå en god gammel Mars måned i alpene, vinter i høyden og varme i dalen.
Hvem ville du helst overnattet med i en gapahuk?
Kari Rueslåtten, Bjørn Gabrielsen og Gro Harlem Bruntland. Samtidig selvfølgelig. Kari Rueslåtten synger mens hun samler ved og holder liv i bålet, Bjørn Gabrielsen bygger Gapahuken og forteller anekdoter fra livet i skogen og overtaler Gro til å dele røverhistorier og statshemmeligheter fra den kalde krigen. Så kan jeg være litt bakgrunnen, se inn i flammene og forsøke å forstå hvorfor vi nordmenn er som vi er.
Hva er det beste (frilufts)rådet du har fått?
En gjeng med klatrekompiser fra sørlandet adopterte på midten av nittitallet uttrykket “Det blir dritt uansett, så det er bare å gjøre det værste..” Det ble et humoristisk utgangspunkt for mange fine turer litt utenom det vanlige.
(tror uttrykket stammer fra Jan Sigurd Kallhovd under en klatrekonkurranse i Grimstad, men helt sikker er jeg ikke)
Hva er ditt livs største naturopplevelse?
Vanskelig å velge, naturopplevelser kan være store på så forskjellige måter, men det er noe helt spesielt med å være lenge borte. Sånn at man kommer inn i det man gjør, og ikke tenker på alt man burde gjort hjemme. Jeg var heldig og fikk gått over innlandsisen på Grønland sammen med en kompis på et tidspunkt hvor jeg ikke hadde så mange konkrete planer for livet videre. Det føltes åpent og fint. Lett å glemme at livet er nå, når man er hjemme og “skal bare..” hele tiden.
Har du blitt skikkelig redd der ute? Fortell!
De første årene jeg filmet skifilm skjedde det en del ganger at man plutselig bare “havnet” i en ugunstig situasjon. Man hadde gått opp en topp, traversert en rygg og krysset noen flanker, og så stod man plutselig der på ettermiddagen og innså at: hei, hele denne siden under oss har jo rast ut ned til grunnfjellet fordi solen har stått på hele dagen, og eneste vei ut er å krysse et felt med samme aspekt. Eller hike opp opp over et felt som heller ikke er trygt. Sånn feil som man kan gjøre hvis man har liten erfaring og ikke følger med. Men etterhvert får man både mer erfaring til å forutse hva som kan være farlig i tillegg til at man blir mindre interessert i den type risiko ettersom man i løpet av noen år hører nok historier som ikke ender bra.
Hvilket sted vender du tilbake til, igjen og igjen?
Chamonix. Ikke nødvendigvis det beste sted i verden, men noen barndomsdrømmer sitter i for alltid.
Hvilken naturaktivitet skulle du gjerne behersket bedre?
Skulle gjerne kjørt snowboard som Terje Håkonsen