Til alle som lengter etter natur og «det naturlige»?

1. Ta oss vekk fra den møkkete byen?
Jeg har lest flere artikler og innlegg i det siste om lengselen etter natur, og det naturlige og enkle livet. Mange av oss går og lengter etter naturen (som om det var en gammel forelskelse) og det enkle problemfrie livet på landet. Vi lengter etter å komme oss ut av byen og asfaltjungelen; ut av denne plassen som ved å omringe oss eller bare ved i det hele tatt å være til, forsøpler vår levende tilværelse. Nei, ta oss vekk fra den korrupte og møkkete byen. Ta oss med til det naturlige livet, der er alt er så mye bedre! I et slikt liv kan vi sitte rundt bålet i stillhet eller i samklang med hverandre, ta et dypt magadrag med frisk deilig luft og nyte varmen fra bålet og utsikten etter en lang dags vandring eller skitur. Folka er vennlige, maten er god, fargene inspirerende og inntrykkene sterke. Vi blir berørte, vi føler oss så levende. Livet er meningsfullt, nesten spirituelt.
Men lykken varer ikke evig. Dagen etter bærer turen hjem igjen til det fargeløse, monotone og bråkete mens tankene glir av sted tilbake til bålet. Og slik går dagene.
Hjemme i byen, eller der vi bor, leter og lengter vi etter meningsfulle øyeblikk. Vi vil ha tilbake naturopplevelsen, den romantiske naturen slik den har blitt definert for oss og slik vi ofte definerer den selv, og slik vi også har opplevd den. Vi lukker øynene, rømmer inn fantasien om fjell, fjord og friskhet og fratar oss selv kanskje noe av det viktigste vi har, tilstedeværelsen. Hjemme ser vi bilene, vi lukter eksosen og møkka, vi kjenner den harde asfalten under bena, og hører støyen og maset. Og når vi snakker med folk vi kjenner, så forteller vi om dette og de sier ’mm!’ og de bekrefter vår oppfatning. Så går vi og handler en ny ullsokk, eller ser på Farmen, eller Der ingen skulle tru. Og tenker, ”der skulle jeg vært”. Noen rekker ikke engang å irritere seg over den møkkete asfalten. Disse folka sitter inne på et rom eller et kontor og ser på en dataskjerm, kanskje slik du gjør akkurat nå. Og så kikker de ut av vinduet. Og der ute er alt grått. Høres det kjent ut? (Artikkelen fortsetter under bildet)

2. Gjøre det
Ibsen skrev det og Peer Gynt sa det: Ja, tenke det, ønske det, ville det med; -- men gjøre det!
Hva hadde skjedd om vi hadde flytta ut i naturen, inn i dette romantiske livet? For det er faktisk mulig å gjøre det. Vi er frie mennesker som lever i et fritt land (og et rikt land!) full av vakker og enestående natur. Vi har både penger og vi har plass. Det er ingen overmakt som henger over oss og tvinger oss til å bli hvor vi er. Vi kan gå når som helst. Vi trenger ikke engang å flytte. Marka er jo rett der ute, fjorden er et steinkast unna for mange. Nå er ikke Nordmarka og Oslofjorden hverken Jotunheimen eller Geiranger og disse stedene kan ikke sammenlignes eller bære fjellheimens og fjordlandskapets dramatikk eller råskap. Men er ikke disse områdene like fullt natur og befinner ikke denne naturen seg rett utenfor vår egen stuedør?
Hvorfor er det slik at vi opplever at naturen er så langt unna, når den egentlig er så nær? Og hva er det denne lengselen etter natur egentlig handler om?

3. Den nære naturen
Sven Richard Møller skrev på Harvest at vi ikke må glemme skogen, og jeg sier meg enig i det. Men det er sjelden at det er skogen som blir objektifisert i vår fantasi eller i vår lengsel. I lengselen vår er det ofte ideen om ”den perfekte naturen” og ”den stygge byen” som kommer til uttrykk. Filosofen Jean-Jacques Rousseau snakket om ”the corrupt society” som kan minne om denne måten å definere på, og han mente at vi måtte ut av byen for å bli hele mennesker. Men det er lenge siden Rousseau nå.
I følge enkelte landskaps-antropologer begynte man etter den industrielle revolusjonen å idolisere landsbygda, først og fremst gjennom kunsten. Ideen om det ordinære og monotone dagliglivet er vår aktuelle forgrunn og forestillingen om det ideelle og perfekte liv der ute, er bakgrunnen med potensiale. Med andre ord, byen er virkeligheten og naturen er fantasien.
Det er altså ikke alltid vår egen oppfatning av naturen vi lengter etter, men en type kulturell tolkning som vi har lært, og som har vært ganske lik i mange år. Ved å idolisere naturen, og samtidig tillegge byen dårlige egenskaper kan det oppstå en større avstand mellom kultur og natur.
Og idet vi skaper denne fantasien oppstår det en separasjon mellom de to virkelighetene, og avstanden kan kanskje virke større enn den faktisk er.

4. Ingen lykke av forbrukersamfunnet
Hvis vi opplever at naturen er langt borte blir kanskje også savnet etter den enda større. I tillegg bruker forbrukersamfunnet våre fantasier til å skape et hierarki på hva slags natur som har større verdi og hva slags natur som har mindre verdi.
Forfatter Alan Thein Durning har skrevet flere bøker om forbrukersamfunnet. I artikkelen Are We Happy Yet kommer han med to interessante uttalelser. Han mener for det første at vår produktive økonomi forlanger at forbruk er en del av våre daglige liv, som vi jo er ganske klar over, og at vi prøver å tilfredsstille våre behov, som først og fremst er sosiale, psykologiske og spirituelle, med materielle ting som ikke er til nytte for oss. Vi blir ikke lykkelige av dem, sier han.
Han sier også at en av forbrukersamfunnets kostnader er den økende akselerasjonen og hastigheten i det daglige liv med tap av fritid som konsekvens. Samtidig er forbrukersamfunnet lagt opp til at ingen noen gang vil bli fornøyd, slik at det alltid vil være noe som kan kjøpes som skal gjøre at vi føler oss bedre. Fritiden blir således altfor verdifull til å ’kastes bort’ på tull og fjas og fysisk aktivitet blir ikke lenger kos og nytelse, men en type forbruk. Hvis det er slik, hjelper det kanskje ikke på lengselen vår å ta en joggetur i parken eller i nabolaget, fordi vi ikke har tid til å fokusere på naturopplevelsen eller lykkefølelsen, for fokuset blir i stedet å bli en bedre utgave av oss selv.
Hvis noen tar steget og flytter inn i det romantiske livet, ut på landet, inn i Der Ingen Skulle Tru-huset og allikevel sitter foran en skjerm i Norrøna Fleece, vil lengselen kanskje like fullt være der. Derfor kan vi kanskje slutte å kritisere byen og la være å legge skylden på den for vår lengsel.

5. Et slag for byen
Byen kan være så mangt, og så mye for så mange, men grå og trist - det er den ikke! Bortsett fra hvis du bor i en by full av forurensning, som Beijing. Dette er kanskje feil forum, men jeg vil slå et slag for byen. Ikke fordi byen er bedre enn naturen. Men fordi byen også har aspekter av naturen. Og hvis du ikke ser det, så er ikke det byens feil. Nei, ærlig talt tenker du kanskje. Det er å trekke det litt langt. En park er ikke natur. Nei, en park er ikke natur, men heng med litt til. Byen har også en himmel, åser, og bakker. Den har trær, blomster, noen byer har til og med fjell. Ja, fjell! Byen har mer. Den har mange mennesker og ansikter. Noen snakker eller ler, noen roper og krangler. Noen er elskverdige, noen uforståelige. Noen bare ser ut i lufta, noen er på vei videre til et annet sted. Alle er de der sammen med oss. Men er vi der?
Hvis ikke byen kan ta skylden for vår lengsel, hvem skal da ta den? Må blikket rettes innover i oss sjøl? Slitsomt.
Vi sitter alle og blar på smart-telefoner fra tid til annen, trener med musikk i øra eller irriterer oss over noe som skjedde, eller stresser for noe som ikke enda har skjedd. Unødvendig kanskje, men slik ér vi. Da er det forståelig å gripe til fantasien om naturen, som kan tilby et pusterom og kanskje en mening i alt kaoset. Men det er ikke byens skyld at vi ikke ønsker å være tilstede, og det er ikke byen som har skapt kaoset. Det har vi skapt.
Vi er kjent i dette landet for det nære og kanskje også personlige forholdet vi har til naturen. Det var i alle fall slik før, nå er jeg ikke helt sikker på om det er slik. Selv med denne sterke arven og tradisjonen har det oppstått et noe distansert forhold til naturen som kanskje fratar oss evnen eller muligheten til å ta med naturen inn i hverdagen og inn i livet. Vi har alt det riktige utstyret for å være ute i naturen, men vi har kanskje aldri levd mindre naturlig.
Neste gang du tar bussen eller går ute på gata, prøv å vær tilstede, slik du ville vært i naturen. Legg fra deg telefonen, se noe annet enn gråhet og asfalt. Se på menneskene, trærne, humlene og livet som utspiller seg. Kjenn luktene, kjenn vinden og varmen (eller kulden). Kan du kjenne byen, slik du ville kjent naturen? Kan du møte deg selv i byen, slik du ville møtt deg selv i naturen?

6. ”All sickness is homesickness”
Akupunktør Dianne Connelly skrev: ”All sickness is homesickness”.
Filosof Arne Næss spurte om menneskene hadde mistet kontakten med steder de hører til? Hva er det egentlig som gjør at vi føler tilhørighet?
Sigmund Hogvar har skrevet at naturen kan fungere som et ”mentalt anker” og gi oss eksistensverdi. Overvekt og depresjon er de to største helseutfordringene i den vestlige verden. Når vi føler oss dårlige, søker vi utover, et forsøk kanskje på å returnere til vår kunnskap om hvem vi er og hvor vi er. Ved fravær av tilstedeværelse fratar vi oss selv muligheten til å bli kjent, eller til å opprette en relasjon. Uavhengig om du bor i byen eller på landet, har du en relasjon til stedet du bor?
Jeg tror ikke vi skal slutte å lengte. Lengselen har ingen feil eller mangler, den er et symptom på hva vi føler. Og slik er den viktig og rettmessig. Hva er det lengselen til naturen prøver å fortelle oss? Kanskje er det ikke bare en lengsel etter vill natur og frihet, men også til nærhet, direkthet og kjennskap. Kan vi bygge en bro mellom våre liv i kulturen og naturen? Kanskje dette livet ikke bare kan lengtes etter, men også testes? Hent naturen inn, bare prøv!