Essay

Hvis vi kunne lyttet til vannet – hva ville det fortalt oss?

Lave toner fra Telemarkskanalen.

Telemarkskanalen; 105 km lang fra Bandaks klare fjellvann til Skien og videre ut til der saltvannet i fjorden vitner om det store verdenshavet. Selv om det er et par ski i byvåpenet har bynavnet ingenting med ski å gjøre, men kommer fra norrøn fortid hvor det var en av våre første byer og betyr "skille". Kanskje som i begrepet en "vedski" om et stykke kløyvd ved, eller også rent geografisk ettersom byen ligger mellom fjellet og havet, som en kile mellom ferskvann og saltvann. I Skien kan du nedenfor demningen ane et drag fra havet. Over demningen, på vei opp i kanalbåten, aner man et drag fra fjellet.

Førti tusen turister tar Telemarkskanalen hver sommer. Hvilken kanal må de stille seg inn på, hvilken frekvens, for å høre det som stiger fra bunnen og opp? Stengt inne under vannspeilet vi flyter på er en annen verden, fremmed for oss.

Husker du dykket i bassenget på barneskolen for å finne de gule gummiringene? Lyden av skrålinga fra de andre var en dypere lyd - med mindre diskant enn på overflaten. Dempet vil noen si, men likevel noe som i større grad setter seg i kroppen. Denne dumpe, kroppslige lyden vandrer gjennom vannlagene. Det er ikke stille under vann. Lyd forplanter seg fire ganger raskere i vann enn i luft. Forskeren Jeff Nystuen hevder at regndråpene som treffer vannflata kan høres 1000 meter ned i dypet.

(saken fortsetter)

Kloden er 70 % vann, og likeså er et nyfødt spedbarn 80 % væske. Ettersom vi blir eldre, blir prosenten med væske i kroppen mindre. Ikke ulikt hvordan druer blir rosin. Hva så med barnet som, før det kommer ut i luft, lever i fostervann? Dersom lyd løper fire ganger raskere i vann enn i luft må vel det ufødte barnet få med seg mye?
Ulike forskere forklarer og formidler forskjellige innsikter. Noen mener fosteret ikke har utviklet hørsel, andre mener det motsatte. Noen mener fostervannet demper lydene. Men er ikke det paradoksalt?
Inntil videre vil jeg synge for alle barn i mors mage: Ojajajajaj boof!

Lyd er bølger. Felemakeren vet det når han banker i treverket og venter på svar. Lyd forplanter seg fire ganger raskere i tre enn i vann og dermed åtte ganger raskere enn i vårt modus, lufta. Derfor er mange musikkinstrument laget av tre. Telemark har hatt mange lydhøre felemakere. Helland-slekten fra Bø har bygd hardingfeler i over 200 år. Asbjørn Henriksen var både motstandsmann og krigshelt, i tillegg til at han laget bratsjer, fioliner og ikke minst særlig stilfulle gitarer som alle de store norske visesangerne har kappes om å spille på. Det meste av instrumentene er bygget av tre. Fordi tre bærer lyd.

Hva vet trærne, som strekker alle sine armer mot himmelen? Hva vet vi, som ikke kan se at trærne har akkurat samme struktur, kanskje bare med enda flere armer strukket motsatt vei, under overflaten og ned i den mørke jorda. Legger du øret til barken kan du høre en underlig konsert.

Lydbølgene ligner havbølgene ligner bølgene på EKG-skjermen som måler hjertets pulsslag. De ligner også bølgene som måles med seismograf for å finne klodens skjelvinger. Hva med tidevannet; hvorfor påvirkes det av månen. Hvorfor påvirkes vi av månefasene?

En gang var også all verdens skip bygd av trær. I dag er trebåt-byggeren en gammel mann, i et kollegium av gamle menn, som snakker med fortiden i et språk vi andre har glemt. Som felemakeren banker han i treverket og venter på svar. Den verdensarv-bevarte klinkbygg-båten - hvor plank følger plank - pløyer vannflata nå som for tusenvis av år siden. Skogen og havet. Klodens to lunger, en grønn og en blå. Lydhør for de lavereliggende toneartene.

Noen av de første nordmenn og kvinner og barn bosatte seg nettopp her i Skiens-området og søkte seg oppover i dalene etter at isen forsvant. Skogen ble etterkommernes rikdom. Men industrien som fulgte har bare vart i hundre år. Et nanosekund i klodens historie.

Trærne ble avskåret fra sine dype røtter og skogen ble til tømmer. Tømmeret ble kanalisert ned elveløpet, flytende i vannflata; håndtert av fløtere. Fabrikken i enden av kanalen oppløste trevirket fra tømmeret i vann og den grå og seige massen som kalles cellulose utgjorde arbeidsplasser i Skien. Tilslutt ble skogen papir til forfattere og journalister som skulle underholde og opplyse. Det opplyste samfunnet fikk leselys fra det samme vannets iboende kraft når det ble kanalisert og sluset gjennom turbiner som kuttet hodet av ål og stengte laks ute. Men det var en liten pris å betale for det man fikk igjen, tenkte man og lot ikke lyset slippe ned til bunns. For på bunnen lagret man heller det feststemte framskrittets og forbrukets avfall.

Slik man fremdeles ønsker å gjøre det, ved å dumpe giftig gruveslam innerst i Repparfjorden og andre norske fjorder. Slik ingen orker tenke på bunnen under de altfor mange oppdrettsanleggene, i sårbare fjorder og kystområder. Det er jo bare glansbildet vi skal selge på postkort til turistene. Overflaten. Ettersom fjordene har terskler, blir slammet liggende til evig tid. Dét er faktisk hele argumentet. Så lenge cruiseskipene ikke ankrer der inne og virvler bunnslammet opp blir det liggende i ro. Innerst i fjorden, nede i dypet. Så lenge det ikke sprer seg så er det ikke så farlig. For oss. Forsker Marianne Olsen fra Norsk Institutt for Vannforskning er seriøs når hun forklarer dette for oss forfattere på skriveverksted i Ladegården på Klosterøya, og sier at mange mener at det kanskje er bedre å dekke over, bokstavelig talt, heller enn å grave fram alt det som er galt. Alt det som er giftig og som vi helst ikke vil ha opp i dagen.

Slik har slammet blitt lagret fra papirmasse og annet industriavfall innerst i fjorden og nederst i kanalen her også. Vellagret årgangsslam er visstnok sort og slimete - og oksygenfattig. Man kan bare gjette seg til at giftstoffer trives i en sånn suppe. Spør sjøørreten som har fått gul buk og byller på skinnet. Spør ålen, som er vant til å leve i mørket på bunnen. Den har nok sett, hørt, luktet og opplevd mye fra bunnforhold i all verdens havområder - fra det dypeste dype i Sargasso til Norskerenna, fjorder, innsjøer og stille tjern. Alt det som er like fjernt for oss som planeter i verdensrommet - stjernene vi ser som bittesmå lyspunkter på nattehimmelen. Selv om det er fjernt er det fra bunnen vi henter vår rikdom, oljen er fossilt liv, fortiden gir dagens energi - likeså er gass og mineraler grunnlaget for rikdom.

Men ikke engang ålen orker slimsumpen under Telemarkskanalen. Er denne bunnen en del av verdensarven, slik industrieventyret på overflaten er?

Cellulosen og vannkraften har opplyst samfunnet. Vi vet så mye. Vi kan så mye. Vi behersker og hersker over naturen, i så altomfattende grad at vi glemmer at vi er natur selv.

Men det er mye vi ikke vet og kan. Visste du i det hele tatt at ålen lager lyd? Alle verdens skapninger har en eller annen form for språk. Det er et annet språk enn vårt abstraherte alfabetiserte, som er videreutviklet fra fønikerne, via grekerne til det latinske. Men før fønikerne, før den norrøne futharken, levde vi som mennesker over en mye lengre tidsperiode - uten alfabet - enn etter skriftspråket. Alle som har hatt et kjæledyr eller husdyr vet at også vi kan kommunisere med dyr. Denne kommunikasjonen er direkte og grunnleggende, nær sagt "analog". Det er mer enn lydlig, det er også blikk, bevegelser, atferd, lukt, smak i tillegg til hørselen. Vi, som forholder oss til lyd bare i luft, kjenner ikke til insektenes lyd i treverk eller fiskenes og sjødyrenes lyder i vann. Men, de er der. Det er gjerne på frekvenser vi ikke kan høre med våre normale luftbaserte øreganger. Selvsagt har de fleste hørt de store sjøpattedyrene, hvalene, sin sang. Delfiner. Eller bare bølgebruset som er fanget inne i konkylien? Men fiskene fyller vannlagene med lyd de også. Ålen for eksempel.

Ålene har eksistert i over 50 millioner år. Det er ål i nærmest ethvert norsk vassdrag, i små tjern og innsjøer med adgang til havet. For, det er fra havet de kommer - fra det dypeste og mest mystiske av alle dyp: Sargassohavet. Etter to-tre-fire tiår i våre ferskvann svømmer de samme vei tilbake for å parre seg - denne ene gangen i livet, og kun i Sargassohavet - og så sannsynligvis dø. Dette er kanalens katadrome kunnskap. Den er tilsynelatende utenfor menneskets nyttedrevne og praktiske innsikt - for vi har sørget for at ålen nå er rødlistet, blant annet fordi nesten alle elveløp er stengt slik at vi kan utnytte vannkraften og regulere trafikken. I Nederland er det for eksempel bare 1 % frie vannveier igjen.

Lyden som ålen lager er merkelig og sonar-aktig og kan minne om en digital lyd fra en datamaskin eller et keyboard. Lange bølgende toner med små knepp. Hva ålelyden betyr, vet ingen. Men denne lyden har altså vært her i 50 millioner år. Lengre enn noe menneske kan fatte.

Det roper fra dypet. Men hvem kan høre det? Er det en klagesang?

Åle-sangen er forsøk på kommunikasjon. Lyden må stilles inn gjennom mange kanaler skal den nå opp til "ur-ålen" i Seljord. Selma. Det sier mye om mennesket at ordføreren der nå vil bygge et tårn til tre millioner kroner for å kunne se og observere sjøormen. På overflaten.

I vannet du forholder deg til daglig, kanskje bare noen meter fra der du bor (ja, også her i Telemarkskanalen), finnes det en ålelignende skapning som er verken ål eller fisk, som heter havniøye. Den ligner vesenet i Aliens-filmene; med sin runde munn innsatt av flere rekker med raspetenner som den suger seg fast til annen fisk med - og spiser dem levende. I de fire-fem årene de bruker på å vokse fra egg og larve til fullt utviklet niøye som vil ut til havet, er de viktig føde for laks, ørret og ål.

Bunnen er et månelandskap. Og vannet er et element vi ikke lever i. Bare lufta er levelig for mennesker. Det er kanskje derfor vi bryr oss mer om klima enn miljø? Vi peprer sårbare og unike naturområder med høye vindmøller i stål - fordi det har så lave utslipp. Vannkraftindustrien som har stengt flesteparten av alle frie vannveier kalles "grønn kraft". For ålen og laksen, sjøørret og niøye er det dødsfeller. Når vi regner på kvoter og tonn og måler alt etter en avtale nylig skrevet i Paris mangler det to røde streker under svaret på det totale og evige regnskapet.
Men lyden bærer altså fire ganger bedre i vann og kanskje skulle vi ha lyttet mer?
Vi forsker på lydbølger fra verdensrommet i søken etter liv i det endeløse mørket. Men under vannoverflaten, nede i det like mørke dypet, er det et - for oss - ukjent liv.
Hvilken kanal må man stille seg inn på, hvilken frekvens, for å høre det som stiger fra bunnen og opp? Stengt inne under vannspeilet er en annen verden.
Telemarkskanalen er 105 km lang fra der hvor det er spor av saltvann, brakkvann (og gift) til Bandaks klare fjellvann hvor stjernene bader i ferskt vann hver skyfrie natt.