Mannen som gikk til Europa

I kjølvannet av studentopprøret på slutten av 1960-tallet ble Situasjonismen lansert. Den var en brokete blanding av marxisme og anarkisme og spesielt populær blant kunstnere og intellektuelle i Danmark og Frankrike. Maleren Asger Jorn var med og forfatteren Guy Debord. Situasjonismen gikk raskt i glemmeboken. Og etterlot seg lite. Men med ett unntak.
Den hadde en helt egen innfallsvinkel til analyse av rom og byer som fortsatt er verd å få med seg. Metoden ble kalt Dérive på fransk, som kan oversettes med å drive. Og den gikk i korthet ut på at man lot seg nettopp drive gjennom byen på lykke og fromme, uten viljestyrte prosesser, i en slags grunnleggende naiv tilstand. De stadige stemningsskiftningene man dermed gjennomgikk dannet til slutt et såkalt psykogeografisk kart over byen. Og dette kartet ville være sannere og mer dyptpløyende enn enhver turistbrosjyre og ethvert offentlig kartverk. Og dermed i siste omgang bidra til en mer essensiell og inderlig forståelse av verden.

Det er langt på vei med denne innfallsvinkelen at jeg hvert år tar en uke fri for å vandre ned langs kysten av Europa. Med vanntette støvler, telt og sovepose. Jeg har funnet frem til en diett av øl, wienerbrød og kaffe som den mest bevissthetsutvidende, gjerne inntatt i væravhengige doser. Og jeg bare går og går, gjerne mer enn 50 kilometer hver dag. Uten kart og uten å ane hva som skal skje rundt neste pynt eller klippe.

Det har tatt femten år tilbakelegge distansen fra Hirtshals i nord til Saint-Valery-en-Caux like nord for Le Havre i sør, og hvert skritt sitter igjen i kroppen som i et kart der jeg selv er målestokken, med konsistens og lukt, farger og bulder.
På denne måten inntar jeg sakte, men sikkert kloden.

Med en smule vemod har jeg etter hvert likevel måttet innse at det skal bli vanskelig å nå helt rundt. Jeg kunne selvsagt endre taktikk og gå hver dag, hele året, resten av livet. Men selv det hadde ikke utgjort noen avgjørende forskjell. Dette blir uansett for langt ... dessuten begynner jeg etter hvert å kjenne det i det venstre kneet. Motivert av denne erkjennelsen har jeg startet to tilleggsprosjekter som begge har det til felles at jeg i stedet lar verden komme til meg.

(saken fortsetter)