Forskning

La barna løpe!

Hvordan vi har det mens vi løper er viktigere enn prinsipper for riktig eller effektiv trening.

– Å! Det ser deilig ut, jeg vil også løpe!

En barnestemme bak meg utbrøt en spontan lyst idet jeg passerte en familie på søndagstur. Lyden av barneføtter som satte etter, var hjertesmeltende. Jeg kvitterte med et smil tilbake til guttungen. Han fortjente kred for det som bare kan tolkes som et uttrykk for bevegelsesglede og frihetstrang.

Men han ble kvalt i neste sekund:
– Nei, vær forsiktig, du kan snuble! Gå her med oss!, ropte moren.

Denne mammaen har glemt at hun selv en gang har løpt. Barn går som kjent ikke, de løper. Vi har alle løpt av pur lyst. Å løpe var den største selvfølge. Vi løp fordi vi likte det. Vi kunne simpelthen ikke la være. Kanskje fordi det ga oss en frihetsfølelse?

Vi løp opp og ned trapper, til og fra middagsbordet, over lekeplassen, gjennom skolekorridoren, fra stein til stein i fjæra. Vi løp overalt.
Men så sluttet vi med det.
Dette barnet fikk ikke engang lov. Det kunne risikere å få et skrubbsår.

Kondisjonstester skaper varig hat.
Helsemyndighetene er opptatt av å få oss til å være mer fysisk aktive. De bruker store økonomiske ressurser på det. Men vi blir bare feitere og tyngre i pusten, og ryggene stadig svakere. Trusler om livsstilssykdommer og tidlig død ser ikke ut til å inspirere.

– Svært få av tiltakene tar utgangspunkt i hvordan vi har det mens vi løper, sier Reidar Säfvenbom ved seksjon for kroppsøving og pedagogikk ved Norges Idrettshøgskole.

I en studie (Solhaug Næss, Säfvenbom og Standal, 2013) spurte forfatterne om det er mulig "å lære å like å løpe". De tok utgangspunkt i at barn foretrekker å løpe framfor å gå, før “det avtar, eller avlæres”.

Studien ble gjennomført på elever i videregående skole, og den viste at de hadde utviklet et negativt forhold til å løpe gjennom oppveksten.
Det burde ikke være et overraskende funn. Hvem glemmer vel hatet da gymlæreren sendte oss ut på den grusomme løpetesten?
Men Säfvenbom forteller også at studien viste at ungdommene var i stand til å erfare mening med, og glede ved, å kunne løpe – når dette faktisk var målet.

Gode erfaringer kan altså finne frem gleden ved å løpe, noe som igjen gir erfaringer med hvordan løpingen kan forandre sinnsstemningen positivt.
Vi kan derfor tenke oss hva som skjer i motsatt fall:
– Dersom en person gang på gang reflekterer over hvordan løping gir ubehag i form av høy puls og motløshet, vil disse erfaringene indikere at løping forandrer sinnsstemningen negativt, sier Säfvenbom og viser til studien.
– Er det mulig å lære å like å løpe igjen for de som har utviklet et negativ forhold til det?
– Erfaringen vi gjør oss gjennom en aktivitet, er sentral i forhold til hvordan vi lærer den å kjenne. Skal man legge til rette for å lære å like å løpe, må personene først og fremst finne ut hvordan løping kan gi positive erfaringer for dem selv - mens de løper. Erfaringene må overstyre generelle prinsipper for hva som er riktig eller effektiv trening.

Den erfaringsbaserte metodikken som ble brukt i studien av ungdom i videregående skole, ønsket forskerne bak studien å utvikle videre. De har søkt om midler til å gjennomføre en tilsvarende, men mer omfattende effektstudie – blant voksne inaktive denne gangen, men det fikk de ikke gehør for.

Synd.

Helsemyndighetene, som ikke har dette elementære erfaringsfokuset, kan risikere å snakke opp skrittellere til vi også glemmer gleden ved Å GÅ.

Bort med gym!
Studiene som ble gjort på ungdom, indikerer at inaktivitet kan forebygges ved å gi dem en god erfaring. La oss derfor tenke at et godt sted å begynne, kan være å fjerne kroppsøving fra timeplanen.

Ordet KROPP er komplisert i seg selv. Kall timen FRI – og la dem puste av seg selv. Gi dem en valgfri distanse de kan løpe, en ball eller en vegg å klatre i. De som ikke klarer å løpe, kan gå, eller begge deler om hverandre. Det er den enkleste og billigste formen for mosjon. Det kan være at de blir inspirert til å løpe eller gå litt lenger for hver gang. For det er nettopp denne pedagogiske tilnærmingen voksne får når de skal bli aktive – i håp om at de skal bli inspirert til å fortsette med det. Og det viser seg at det virker. De erfarer positiv progresjon – både under og etter aktivitet.

I motsetning får en inaktiv ungdom tildelt karakterer på en test som de ikke engang har forutsetninger for å klare. Det er i en valgfri prestasjonsidrett man må kjenne på blodsmaken i ny og ne. Ikke på skolen.

Hvis utviklingen fortsetter, vil vi til slutt se barn gå tur med hjelm på hodet. Vi bør si det så sterkt at de aller minste som ønsker å være i fri bevegelse, men som ikke får lov til å utfolde seg av sine overbeskyttende foreldre, blir utsatt for overgrep.

Moren som ruslet med guttungen på en bred gangvei uten syklister, burde vært anmeldt til barnevernet for å berøve sin sønn den mest grunnleggende erfaring med løpelyst.