Kynna-flokken og norsk rovdyrforvaltning

1. januar 2021. Det nye året er bare noen timer gammel, men jegerne er på plass i skogene øst for Flisa i Østerdalen. Det er spent opp flere kilometer med flaggliner. Termosene er varme, jegerne har kledd seg godt. I løpet av dagen håper de å få skutt så mange ulver så mulig.

Miljøministeren har gitt klarsignal for å skyte åtte ulver i dette skogsområdet. Det vil si, i dag og de kommende dagene skal hele Kynna-flokken bort fra jordas overflate. Ulvene har fått en kollektiv dødsdom, til tross for at de lever innenfor ulvesonen, hvor ulv skal ha førsteprioritet.

Hva har de gjort galt? Selv jegerne kan ikke svare for seg. De vet ikke. For det er ikke sau her, så ulven tar ikke sau. Likevel må de dø. Faren er at bestanden kommer over bestandsmålet. Kun tre helnorske tisper får lov til å få unger i Norge, og straks man kommer over dette tallet, må de dø. Joda, de tar elg, og noen grunneiere liker ikke det. Elgen skal de ha for seg selv. De mener de eier elgen i norske skoger. Ulven skal ikke ta fra dem jaktinntekter.

Men har det noe for seg å fjerne flokken? En av jegerne mener at det neste vinter vil være en ny ulveflokk her. Så hva er vitsen – hvis uttaket av ulv bare fører til en ny flokk – og ny henrettelsesaksjon neste vinter?

(artikkelen fortsetter)

Langs stikkveiene fra hovedskogsbilveien inn i ulveland, sitter vakter. Ingen uvedkommende skal få komme inn dit hvor jegerne sitter på post. Ingen bilder skal tas, og man er redde for at rovdyrforkjempere skal sabotere jakta. Inne i skogen er det representanter fra Rovviltets Røst, men de har ikke tenkt å aksjonere eller sabotere, men de vil være til stede og overvåke.

Hele dagen går. Er det skutt ulv eller ikke? Og i så fall hvor mange? Nede ved rådhuset i Flisa, administrasjonssenteret i Åsnes kommune, venter Statens Naturoppsyn (SNO) på at det skal komme inn døde ulver. De skal registreres, og det skal tas DNA-prøver og andre prøver. Døde ulver er viktig forskningsmateriale. Man har full genetisk oversikt over alle ulvene i Skandinavia. De står alle i et slags ulvemanntall. En død ulv er med andre ikke en ukjent ulv.

Det blir mørkt, og så til slutt kommer ulvene – døde, med tunga hengende ut, litt blodige. Jegerne har skutt tre i dag. Det har vært en vellykket økt. Etter at de har vært på obduksjonsbordet hos SNO, legges de ut på snøen – for fotografering og likskue.

Dette er norsk rovdyrforvaltning i et nøtteskall. Dette er forvaltning av en av Norges mest kritisk truede arter – opphavet til alle verdens hunderaser. Et ytterst «intelligent» dyr som lever i familiegrupper, og som er lojale og hengivne over for hverandre.

Dagen etter faller ytterligere tre ulver, og senere ytterligere to ulver. Kvoten var på åtte dyr. Samtidig var det kvote på to dyr i Aurskog, så totalt ti ulver måtte bøte med livet disse januardagene.

Helikopterjakt

Vanligvis tas ulvene ut under lisensjakt, men vinteren 2022 oppsto problemer. Lisensjakta var blitt forstyrret ved at naturvernorganisasjonene hadde forsinket jakta ved å gå til rettslig forføyning. Før det ble avgjort at jakta kunne fortsette, var det kommet så langt ut i jaktperioden at de ikke rakk å ta ut alle de dødsdømte ulvene innen tidsfristen 15. februar. Denne fristen er satt fordi man vil unngå jakt i ulvens paringstid.

Hvordan løse problemet? Jo, regjeringen foreslår ekstraordinært uttak av ulv, for flokkene i de to ulverevirene Bograngen og Rømskog måtte bare bort. Og det er ikke vanlige jaktlag som tar seg av ekstraordinære uttak. Her må Staten på banen, med profesjonelle folk. Helikopter settes inn, og i helikopteret sitter jegere fra Statens Naturoppsyn med pumpehagle.

Det er lett match med helikopter. De kommer raskt på sporene til ulvene, og med helikopter er det det ikke noe problem å felle ulvene. Det er nesten som en scene hentet fra en Rambo-film.

Slikt uttak er ikke definert som jakt, for under ordinær jakt er ikke slike virkemidler tillatt.
– Folkene fra naturoppsynet kan sammenlignes med ambulansepersonell på en blålysutrykning. For dem er det fritt frem for å bryte fartsgrensen og ta i bruk de midlene de har, sa en representant fra Norges Jeger- og Fiskerforbund i en kommentar til Aftenposten.

Felling av binne med unger

I begynnelsen av juli 2023 søkte Snåsa kommune i Trøndelag om tillatelse til å skyte en hunnbjørn og to bjørnunger. Bjørnene ble fanget på et viltkamera i slutten av juni, og kommunen mente det var sannsynlig at disse bjørnene hadde tatt livet av tre sauer som gikk på beite i området. Miljødirektoratet avslo søknaden med begrunnelsen at antallet brunbjørn i Norge ligger under det såkalte bestandsmålet. Avslaget ble anket til Klima- og miljødepartementet, og i juni 2023 gikk miljøminister Espen Barth Eide til det oppsiktsvekkende skritt å vedta å skyte bjørnebinna med de to ungene.

Den konkrete binna med unger som Barth Eide ba Statens Naturoppsyn (SNO) om å skyte «så raskt som mulig», er en av de viktigste binnene i hele Trøndelag. Hun kalles «NT 125» og er en av få binner i reproduktiv alder i Norge og har vært kjent over flere år. Hun har levd store deler av året innenfor forvaltningsområdet for bjørn i Nord-Trøndelag, men av og til går hun også utenfor «forvaltningsområdet».

I regionen hvor denne bjørnefamilien lever, er det «lov» for bjørnene å få 3 kull – men antall reelle kull er oppgitt å være 1,4. Det sier seg selv at det å drepe den ene «hele» bjørnefamilien som finnes der, ikke er noen god bevaringspolitikk. Departementets vedtak fikk følgelig stor oppmerksomhet, og organisasjonene NOAH og Foreningen Våre Rovdyr gikk nok en gang til retten og fikk til en såkalt «midlertidig forføyning», som betyr at Tingretten må ta stilling til om departementets vedtak er rettsgyldig.

Saksøkernes hovedkrav er at departementets vedtak er ugyldig, da departementet ikke har hjemmel for å treffe det vedtaket som er truffet, og at det også er gjort saksbehandlingsfeil. Ifølge organisasjonene er forføyningen nødvendig for å sikre at binna og hennes unger ikke felles i strid med naturmangfoldloven og etter et ugyldig forvaltningsvedtak.

Dette skjedde i juli. Domstolene hadde ferie, og det forsinket følgelig prosessen med å få skutt bjørnene. Retten hadde sommerferie til 15. august, men departementet presset domstolene til å avslutte ferien ei uke før, slik at de kunne få en raskere avgjørelse.

Barth Eide sier selv at dette har vært en krevende beslutning. Han har lagt vekt på at det har vært stor skadebelastning over flere år for flere berørte saueeiere i området. Også i 2023 var skadene fra bjørnebinna betydelige, og potensialet for framtidige skader var stort. Derfor mente Barth Eide at hele bjørnefamilien måtte dø, selv om bestandsmålet for Trøndelag ikke var nådd. Og selv om vedtaket bryter med etiske prinsipper om ikke å jakte i yngletiden til dyr.

I skuddlinjen

De fire store er stadig i skuddlinjen, i media og på Stortingets talerstol. Naturvernere kjemper for de fire store, mens utmarksnæringen ivrer for kraftigere regulering av bestanden. Hvert år på høsten en gang braker det sammen i form av demonstrasjoner foran Stortinget, først for og så mot store rovdyr. Deretter kommer som regel forslag om uttak av ulv som klima- og miljøministeren iverksetter, men som naturvern- og dyrevernorganisasjonene prøver å stoppe ved å føre saken for retten …

Hva er det man egentlig kjemper om? Hvor mange har vi egentlig av de forskjellige artene – akkurat nå? Det som er helt klart, er at både bjørn, ulv, jerv og gaupe står på Artsdatabankens rødliste for truede arter i Norge. Det betyr at disse artene i utgangspunktet har så lave bestander at de normalt burde vært fredet for all jakt. Men så enkelt er det ikke når det kommer til store rovdyr. Der er meningene sterke, og rødlistestatusen er ikke til hinder for jakt og uttak av bestandene. Ulven står oppført som kritisk, den mest alvorlige kategorien før kategorien «utdødd». Bjørn, jerv og gaupe står som sterkt truet.

Rødlisten er utarbeidet for å bidra til en kunnskapsbasert forvaltning av artsmangfoldet. Lista er relevant i forbindelse med Regjeringens overordnede mål om å stoppe tapet av biologisk mangfold. Den er også relevant som grunnlag for Lov om forvaltning av naturens mangfold (naturmangfoldloven) fra 2009, hvor det blant annet er uttrykt at: «Målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder».

Det heter imidlertid på Artsdatabanken nettsider «At en art får status som rødlistet er ikke alene grunnlag for forvaltningsprioritet eller vern. Behovet for tiltak inkluderer også en vurdering av faktorer som lovverk, kostnader, sannsynlighet for suksess, biologiske faktorer etc.»

Hovedpoenget med rødlister er imidlertid å avdekke trusselbildet, slik at forvaltningen kan gjøre det som må til for å bringe arten ut av rødlisten. Det er ikke målet at en art skal forbli på rødlisten, men dagens forvaltning legger klart opp til at de fire artene skal forbli på rødlisten. Det er ikke politisk vilje til å løfte disse artene over i kategorien «levedyktig», og da blir denne politikken styrende for forvaltningen.

Det er oppsiktsvekkende at det er politisk vilje til å holde artene nede på et kritisk lavt nivå. Det er ingen andre land som har en slik politikk. India arbeider for eksempel hardt for å øke sin tigerbestand. Over hele verden er det satt i verk tiltak for å øke bestandene av store rovdyr.

*

Dette er et bearbeidet utdrag fra Tom Schandys bok PREDATOR – Store rovdyr i en moderne verden.