Kva med kjernekraft?

Til sjuande og sist blir all diskusjon om grøn omstilling eit spørsmål om energi, om overgangen frå fossilbasert til utsleppsfri energi. I denne diskusjonen er det eitt tema som nærmast er tabu blant klima- og miljøaktivistar: Spørsmålet om kjernekraft. Så godt som all diskusjon om alternativ energi dreier seg i dag om fornyeleg energi, i tillegg til vasskraft først og fremst sol-, vind- og bioenergi. Rett nok ligg andre energiformer og ventar på merksemd, som bølgekraft, jordvarme, tidevassenergi og «saltkraft». Den forma for energi som verkeleg kunne gjere ein skilnad, og der potensialet er så godt som uuttømmeleg i eit tusenårsperspektiv, nemleg kjernekraft, er derimot så godt som fråverande i debatten. Det gjeld ikkje berre i Norge. I Tyskland blir det grøne skiftet kombinert med nedbygging av kjernekraft. Diskusjonen om Green New Deal i USA går også ut på å kombinere det grøne skiftet med nedbygging av kjernekraft.

Samtidig ser vi at også utbygging av fornybar energi, først og fremst vindkraft, møter aukande motstand. Det er ingen tvil om at vindkraft er problematisk. Det legg for det første beslag på store areal. I Norge er dei mest aktuelle områda for vindkraft å finne i til dels verdfulle naturområde. Vindturbinar er skadelege for fuglelivet og gir dei som får 200 meter høge vindmaskinar i nærområda sine, ei oppleving av å få landskapet sitt rasert. Likevel blir det ei avveging mot behovet for å bygge ut alternativ energi. «Løysinga» blir gjerne å forsøke å omgå problemet ved å vise til moglegheitene for energisparing, utbygging av meir vasskraft (sjølv om det også raskt møter motstand), eller den djupøkologiske løysinga: Tilbakevending til «lågenergisamfunnet» og eit «enklare liv».

Dersom vi i denne omgangen ser bort frå «degrowth-alternativet», har likevel dagens strategi for omstilling til fornybar energi eit stort problem: Sett i globalt perspektiv vil det i praksis vere umogleg å erstatte dagens bruk av karbonbasert energi fullt ut ved utbygging av sol- og vindkraft.[1] Trass i den massive utbygginga av fornybar energi, først og fremst sol og vind dei siste par tiåra, syner tal frå 2019 at nesten 90 prosent av det globale energikonsumet på 159 000 TWh framleis blir dekka av olje, kol og gass.[2] Går vi tilbake til 1950, stod olje kol og gass for godt 70 prosent av ein samla energibruk på 28 000 TWh. Frå 2000 til 2019 har verdas samla energikonsum med andre ord auka med cirka 46 000 TWh. Av dette utgjer olje, kol og gass om lag 43 000 TWh, mens ulike former for fornybar energi står for beskjedne 4 400 TWh.[3] Sjølv om det har skjedd ei sterk utbygging av fornybar energi i verda dei siste 20 åra, i takt med at klimaproblemet har blitt stendig meir påtrengande, har utbygginga altså langt frå kunna kompensere for ein enda raskare vekst i energibehovet.

Sjølv om det er viktig å bygge ut fornybar energi i det grøne skiftet, er det framimot illusorisk å tru at verdas energibehov i dag og i framtida kan dekkast berre av fornybar energi.[4] Dagens fornybare energi i form av vind og sol er også ustadig i den forstand at den varierer med dag og natt, vêr og vind, og at overskot på energiproduksjon ein periode vanskeleg kan lagrast til vindstille netter. Her har vasskrafta sin store styrke ved at den kan lagrast (magasinerast), og såleis gje jamn produksjon utan omsyn til vêr og vind. På kort sikt fungerer også gasskraft som «balansekraft» framfor kol fordi klimagassutsleppa frå gass er mykje lågare enn frå kol. Forklaringa på reduksjon av utsleppa i USA er da også stort sett overgang frå kol til gass. Like fullt er det eit faktum at saman med utbygging av sol- og vindkraft går også produksjonen av kolkraft i verda opp, mellom anna for å fungere som «balansekraft» og sikre jamn elektrisitetsproduksjon.[5]

Nedbygginga av atomkraft i Tyskland er så langt berekna til å koste cirka 1100 dødsfall årleg, eller tre per dag, på grunn av luftforureining frå dei nye kolkraftverka.

Etter Fukushima-ulykka i 2011 bestemte Tyskland seg for å fase ut kjernekrafta til fordel for fornybar energi – hovudsakleg vindkraft. Ein nokså fersk studie av kva for effektar dette har hatt, konkluderer med at den elektrisitetsproduksjonen som har gått tapt gjennom utfasinga av kjernekrafta, i all hovudsak har blitt erstatta av kolkraft og kraftimport. Kostnadene ved dette blir berekna til cirka 12 milliardar dollar per år, inklusive kostnadene for tapte menneskeliv på grunn av lokal luftforureining som følgje av produksjonen av kolkraft. Nedbygginga av atomkraft i Tyskland er så langt berekna til å koste cirka 1100 dødsfall årleg, eller tre per dag, på grunn av luftforureining frå dei nye kolkraftverka.[6]

Med dei energikjeldene vi i dag har oversyn over, er det berre ei massiv utbygging av kjernekraft som vil ha ein sjanse til å «avkarbonisere» energiproduksjonen i verda. Dette gjeld med dagens energibruk på framimot 160 000 TWh, men det gjeld enda meir dersom vi tar inn over oss at dagens fattige milliardar menneske skal få heva sin levestandard, og at to til tre milliardar fleire menneske på jorda i løpet av dette hundreåret også vil krevje store mengder ny energi.

Sett i dette perspektivet finst det knapt alternativ til å satse på kjernekraft, dersom ein tek klimatrusselen på alvor. Dette er også den energikjelda som det utan samanlikning knyter seg minst problem til. Som det går fram av rapporten om verknadene av nedbygging av atomkrafta i Tyskland, er atomkraft, i motsetnad til alle former for karbonbasert energi, heilt utsleppsfri. Det er berekna at ureininga frå kolkraft tar livet av fleire millionar menneske kvart år. Ein vitskapleg studie publisert i tidsskriftet Environmental Research våren 2021, hevda at i 2018 døydde det cirka åtte millionar menneske i verda på grunn av luftforureining årsaka av utslepp frå fossile energikjelder.[7] Det er med andre ord ikkje berre trusselen om global oppvarming som gjer det maktpåliggande å gå over frå karbonbasert til utsleppsfri energi. Ulykker med atomkraftverk har så langt kosta nokre få hundre menneskeliv.[8] «Problemet» er at ulykkene med atomkraft er ekstremt dramatiske og synlege. Dei mange millionane som kvart år døyr av luftforureining på grunn av kolkraft og utslepp frå karbonbasert transport, døyr «usynleg» og kvar for seg.

Det at langt fleire døyr som resultat av kolkraft, kan sjølvsagt henge saman med at det nettopp er kolkraft og anna karbonbasert energi som dominerer den globale energiproduksjonen. Det er difor relevant å sjå på dødsfall per eining produsert energi. Ein studie publisert i det medisinske tidsskriftet The Lancet har berekna dødsfall per år per TWh.[9] Denne viser at brunkol står for cirka 33 dødsfall per år per produsert TWh, kol generelt for nærmare 25, olje for 18, gass for nærmare tre, mens kjernekraft til samanlikning er ansvarleg for forsvinnande 0,07 dødsfall per år. Også alle former for fornyeleg energi krev fleire liv enn atomenergi, men her er det likevel tale om svært låge tal. Problemet er berre at alle former for fornyeleg energi har ei rekke andre ulemper, først og fremst konflikten med vern om naturen og det ganske uomtvistelege faktum at det vil vere urealistisk å oppnå global karbonnøytralitet berre ved hjelp av fornyeleg energi, utan at det enten skjer ein global økonomisk kollaps, eller at ei eller anna form for globalt økodiktatur tvinger gjennom ein verdsomspennande «degrowth».

I motsetnad til vind- og solenergi, men også samanlikna med vasskraft, krev utbygging av kjernekraft nesten ingen inngrep i naturen. Her er det tale om ein dramatisk skilnad. Kjernekraftverket Hinkley Point, som er under bygging på kysten av Wales, legg beslag på om lag ein kvadratkilometer areal. Det skal produsere 25,5 TWh elektrisk straum. Dette svarar til ein femtedel av all norsk vasskraft, med sine oppdemde vassmagasin og tørrlagde elvar og fossar, og nesten dobbelt så mykje som kraftproduksjonen frå alle vindmøllene i heile Danmark.[10]

Det er i hovudsak tre tunge motargument mot kjernekraft: Det først gjeld risikoen knytt til ulykker ved kjernekraftverka. Dei to store katastrofane som det blir vist til er Tsjernobyl og Fukushima. Det var da også nedsmeltinga av Fukushima-reaktoren som fekk Tyskland til å sette i gang nedbygging av kjernekraft. Når alt kjem til alt, er verknadene av desse ulykkene likevel for relativt små å rekna samanlikna med dei negative verknadene ved alle andre former for energiproduksjon. Det er litt som med forholdet mellom bilkøyring og luftfart: Reiser med fly er beviseleg den sikraste måten å reise på, og mykje sikrare enn å reise med bil. Like fullt får flyulykker langt større merksemd og skapar større redsle for å sette seg inn i eit fly. Med utviklinga av teknologien og meir merksemd retta mot lokalisering av nye atomkraftverk, minskar også risikoen for store ulykker. Også her skjer det nemleg ei omfattande teknologiutvikling, som vonleg vil gjere ulempene knytt til kjernekrafta enda mindre i framtida.

Det andre store motargumentet er forureiningsproblemet knytt til lagring av atomavfallet. Som ikkje-ekspert er det sjølvsagt vanskeleg å vere heilt sikker. Likevel er det slik at alle energiformer på eitt eller anna vis produserer avfall. Vindkraftverka skal ein gong demonterast og materiala skal deponerast eller resirkulerast. Det har vist seg å kunne bli eit stort problem.[11] Problemet med deponering av plutonium blir gjerne halde fram som ein enorm trussel, ettersom det blir hevda å produsere dødeleg radioaktivitet i fleire hundre tusen år. Som kjernefysikaren Sunniva Rose skriv i ein kronikk på NRK Ytring, er spørsmålet om kor giftig det er, avhengig av kva du gjer med det. Deponert utilgjengeleg for menneske, er kjernekraftavfallet ufarleg. Andre giftstoff som menneska er i kontakt med dagleg, som for eksempel koffein, er meir dødeleg i konsentrerte dosar enn plutonium. I kronikken viser Rose til ein finsk studie av kva for verknader som kunne følgje av at radioaktivt avfall som er lagra under bakken, tok til å sive ut. Eit menneske som budde og levde over dette avfallet ville få i seg ein årleg ekstra dose radioaktivitet som ville svare til å ete to bananar (fordi bananar inneheld radioaktivt kalium). I tillegg kan plutonium resirkulerast og brukast som brensel med ny teknologi i dagens nye atomreaktorar.[12]

Andre vanlege motargument er at atomenergi er dyrt, at det ikkje kan utbyggast raskt nok til å avverje «klimakatastrofen» og at det ikkje er ein fornyeleg ressurs ettersom reservane av uran er avgrensa.[13] Alt dette er i og for seg sant, men også slike argument må setjast i perspektiv. Argumentet om at det tar for lang tid verkar urimeleg, sett i relasjon til kor lang tid det alternativt kan tenkast å ta å erstatte all fossilbasert energi med fornybar. Argumentet verkar enda meir urimeleg når det kjem frå miljøorganisasjonar som samtidig er blant dei sterkaste motstandarane av utbygging av vindkraft. Utbygging av kjernekraft er også dyrt, men teknologien er under rask utvikling, og kunne utviklast enda raskare om større ressursar blei sette inn. Kostnadene ved nye anlegg er på veg ned, på same måte som den har vore det for vind- og solenergi. I ein grundig gjennomgang av kostnadssida har Øystein Heggdal komme fram til at det er fullt realistisk å bygge ut kjernekraft til rundt 50 øre per kilowattime.[14] Det er også sant at kjernekraft ikkje er fornyeleg. Uran er ein endeleg ressurs. Ifølgje eit oversyn på Forskning.no kan verda ha uranreservar for 10 000 år framover.[15]Dessutan skjer det som nemnt rask teknologiutvikling, der noko av det mest interessante er utvikling av nye typar reaktorar, som kan baserast på thorium. Særleg India er langt framme i å utvikle denne teknologien, mellom anna fordi landet har store førekomstar av thorium. Her er kjende reservar uuttømmelege i overskodeleg tid. Dette er også interessant sett frå ein norsk synsstad, ettersom Norge er eitt av landa i verda som i dag har dei største kjende førekomstane av thorium.

Det er med andre ord god grunn til å sjå på kjernekraft som eit reelt alternativ, dersom ein tar den globale oppvarminga og klimaendringane på alvor. Ikkje noko element i eit globalt grønt skifte er problemfritt, og kjernekraft har opplagt også problem knytt til seg. Øystein Heggdal har likevel truleg rett når han hevdar at kjernekraft er den einaste elektrisitetskjelda som kan byggast ut raskt nok til å møte togradarsmålet.[16] Dette inneber at ei av dei viktigaste hindringane for å nå togradarsmålet, faktisk er delar av den moderne natur- og miljørørsla. Den set seg ikkje berre mot utbygging av kjernekraft, men aksjonerer også kraftig mot vindkraft og til dels også andre former for fornybar energi. Det einaste svaret den da sit igjen med er energisparing, «lågenergisamfunnet», degrowth og tilbakevending til eit «enklare liv». Sett i eit demokratiperspektiv er dette problematisk, ettersom det neppe kan gjennomførast på demokratisk vis. Det verkar også langt på veg paradoksalt at dei same klimaaktivistane som med tilvising til IPCC sin såkalla «1,5 graders-rapport» hevdar at vi (no) berre har ti år på oss, samtidig underslår det faktum at den same rapporten er tydeleg på at vi for å nå 1,5- gradersmålet, må auke bruken av kjernekraft i verda dramatisk. Ja, den må minst tredoblast frå dagens nivå fram til 2050.[17] Dette er ikkje berre eit spørsmål om kor vidt det vil vere aktuelt å bygge ut kjernekraft i Norge. Det er også eit spørsmål om å bidra med forsking og teknologiutvikling som ifølgje IPCC vil vere ein viktig premiss for å få ned klimautsleppa. Sett i dette lyset kan ein spørje seg kor klokt det var av Norge å avvikle forskingsreaktoren i Halden og bygge ned eit høgkompetent forskingsmiljø, som det hadde tatt 60 år å bygge opp.

Referansar

Bendix, H. (2010, January 10). Spør en forsker: Når går verden tom for uran? Retrieved 28 September 2020, from https://forskning.no/spor-en-forsker-energi-radioaktivitet/spor-en-forsker-nar-gar-verden-tom-for-uran/877580

Heggdal, Ø. (2018, October 3). Debatt: Klima og kjernekraft - Nei, kjernekraft er ikke for dyrt. dagbladet.no. Retrieved 27 September 2020, from https://www.dagbladet.no/kultur/nei-kjernekraft-er-ikke-for-dyrt/70278391

IPCC. (2018). Global warming of 1.5°C. Summary for policymakers. Retrieved from http://www.ipcc.ch/report/sr15/

Jarvis, S., Deschenes, O. & Jha, A. (2019). The Private and External Costs of Germany’s Nuclear Phase-Out(No. w26598). Cambridge, MA: National Bureau of Economic Research. Retrieved from http://www.nber.org/papers/w26... & Sunniva Rose. (n.d.). Vi kan ikke ha et grønt skifte uten kjernekraft. Aftenposten.no. Retrieved 1 March 2021, from https://www.aftenposten.no/meninger/kronikk/i/lEOxAe/vi-kan-ikke-ha-et-groent-skifte-uten-kjernekraft

Pasovic, U. (2020, February 20). Nå må vi legge atomkrafthypen død. pluss.nettavisen.no. Retrieved 28 September 2020, from https://pluss.nettavisen.no/debatt/meninger/leserbrev/na-ma-vi-legge-atomkrafthypen-dod/o/5-95-76773?ns_campaign=article&ns_mchannel=recommend_button&ns_source=facebook&ns_linkname=facebook&ns_fee=0

Ritchie, H. (2020). What are the safest sources of energy? Our World in Data. Retrieved 28 September 2020, from https://ourworldindata.org/safest-sources-of-energy

Ritchie, H. & Roser, M. (2020). Energy. Our World in Data. Retrieved from https://ourworldindata.org/energy

Rose, S. (2020, September 27). Ikke velg bort kjernekraft på grunn av avfallet. NRK. Retrieved 27 September 2020, from https://www.nrk.no/ytring/ikke-velg-bort-kjernekraft-pa-grunn-av-avfallet-1.15160250

Shellenberger, M. (2020). Apocalypse never: why environmental alarmism hurts us all (First edition.). New York, NY: Harper.

Vohra, K., Vodonos, A., Schwartz, J., Marais, E.A., Sulprizio, M.P. & Mickley, L.J. (2021). Global mortality from outdoor fine particle pollution generated by fossil fuel combustion: Results from GEOS-Chem. Environmental Research 195: 110754.

Notar

[1] (Shellenberger, 2020)

[2] 1TWh=1 milliard kilowattimar.

[3] Kjelde: (Ritchie & Roser, 2020)

[4] (Shellenberger, 2020)

[5] Ibid.

[6] (Jarvis et al., 2019)

[7] (Vohra m.fl. 2021)

[8] (Shellenberger, 2020, p. 151)

[9] Her som gjengitt i (Ritchie, 2020)

[10] (Heggdal, 2018)

[11] I ein kronikk i Aftenposten den 26. februar 2021 skriv Jonny Hesthammer og Sunniva Rose at mens solkraft så langt har produsert berre tre prosent så mykje straum som atomkraft, har dei to energikjeldene likevel produsert like mykje avfall (cirka 250 000 tonn kvar). (Jonny Hesthammer & Sunniva Rose, n.d.)

[12] (Rose, 2020)

[13] Sjå for eksempel eit innlegg fra eien? energimedarbeidar i Natur og Ungdom: (Pasovic, 2020)

[14] (Heggdal, 2018)

[15] (Bendix, 2010)

[16] (Heggdal, 2018)

[17] (IPCC, 2018, p. Fig. SPM. 3B)