Kunsten å gjennomføre et alkoholfritt år

1. januar 2023 våknet jeg med alkohol i blodet.
Det skulle vise seg å være siste av den sorten for året, for denne karen. Da jeg kommenterte til min 14-årige sønn utpå kvelden nyttårsaften at «det har jo blitt litt mye brus i jula», glemte jeg et øyeblikk at han hadde blitt en kjapp tenåring. Tilfreds med min moralske overlegenhet parerte jeg ikke for det som kom tilbake: «Ja, og det har jo blitt en del øl på deg i jula.» Siden hans hjerneceller er på oppadgående kurve, mens mine er på nedadgående, var jeg heller ikke forberedt på neste trekk: «Vi kan gjøre en pakt. Jeg drikker ikke brus i januar. Og du drikker ikke alkohol i januar.» Man prøver å være en god forelder. Lære dem det mest grunnleggende: spise, sove og gå. Betydningen av kjærlighet. Så våkner de opp en dag uten lyd. Det vil si, de våkner jo ikke opp. De kommer opp av senga som en slags eksistens, uten annet enn snøft som kommunikasjonsform. Bortsett fra møter ved Vipps-brønnen, er ikke foreldreinvolvering lengre etterspurt, interessant eller aktuelt. Det er derfor alle omsorgsalarmer kimer for fullt når ordet «initiativ» og «tenåring» plutselig dukker opp i én og samme setning. Da må du være der. Barnet. Vil. Gjøre. Ting. Sammen. Med. Deg. Om premisset aldri så mye smaker som eddik – du er med. Det er bånding. Ja, du skjønner. Jeg havnet på vannvogna.

Jeg hadde forsøkt hvit måned én gang før. Januar 2019. Sprakk som en vinballong 21. januar, da de andre tre, hyggelige voksne på hytteturen trakk fram en flaske Cremant. Bobler! Fest! Moro!

Jeg – en avholdmann?

(Artikkelen fortsetter)