Ved å huske at du skal dø, er du på sporet av et fritt liv

Vi har lært oss å betrakte ubegrenset forbruk nærmest som en menneskerettighet. Temaer fra senantikkens kristne askese kan hjelpe oss, skriver Simone Kotva, forsker i religionsfilosofi, i dette redigerte utdraget fra den nylig utgitte essaysamlingen Antropocen. Menneskets tidsalder.

En tidlig tradisjon av kristen askese oppsto i ørkenene i Egypt på 400-tallet. Et par hundre år senere skriver Johannes Klimakos, som selv levde i den egyptiske ørkenen, en håndbok som ble utrolig populær, også i vestkirken: Scala Paradisi («Himmelstigen»). I boken introduseres leseren for en gjennomgående fortolkning av det Klimakos kaller «å minnes døden». Klimakos henvender seg til vanlige mennesker så vel som munker og nonner. Han hyller det å minnes døden som den aller viktigste av de åndelige øvelsene. Klimakos forklarer at «å minnes døden» betyr at en person konstant minner seg selv om sin dødelighet. Det er ikke det samme som å lengte etter døden, og det skal heller ikke forveksles med frykt for døden, sier han. Nei, det handler heller om å bli kvitt det som hindrer munken i å leve et fritt liv.

Leseren av Klimakos´ håndbok oppfordres til å forbruke så lite som mulig og dele med de fattige. Et fritt liv defineres som et liv fritt fra overdreven tilknytning til eiendeler, men også overdreven tilknytning til begjær: Det Klimakos legger frem, er en tidlig kritikk av individualismen, men også av antroposentrismen. Han mener at den som stadig tenker på sin dødelighet, har vanskeligere for å overbevise seg selv om sin egen betydning: å huske døden oppfordrer til ydmykhet, forhindrer hovmod og gjør mennesket oppmerksom på omgivelsene.