Kra, kra

Det kan se ut som om de allerede har vært til stede overalt hvor man kommer. Om det nå er en grytidlig morgen i mørket på Nordkapp, ved middagstid i en skog på Ny-Caledonia eller på et gudsforlatt sted i Alaskas ødemarker: Før eller siden dukker det opp kråker, og det virker absolutt ikke som om de er like fremmede på de kanter som menneskene som for første gang setter sine ben i denne avkroken. Utviklingshistorisk er det ikke så rart. Da de nåværende menneskenes første apelignende forfedre for fem–seks millioner år siden forlot Afrikas urskoger i oppreist gange og søkte et nytt livsgrunnlag på savannene og gressteppene, hadde kråkene allerede tatt dette skrittet. Kråkefuglene skriver seg fra en «urkråke» som opprinnelig levde i den tropiske regnskogen, og som i tiden fra det sene oligocen frem til miocen, altså i tidsrommet for mellom tjueåtte og sju millioner år siden, delte seg i ulike arter og påbegynte sin utbredelse over jorden. Evolusjonsbiolog og kråkevenn Josef H. Reichholf ser i bevegelsen fra den tette jungelen til åpne landskap en utviklingshistorisk parallell mellom mennesker og kråkefugler, som er verdt å legge merke til fordi den er en av betingelsene for det langvarige og kompliserte forholdet mellom kåker og mennesker. Rent formelaktig kunne man kanskje si: Menneskenes kulturhistorie foregår under kråkenes observasjon. Og kråkene følger den, altså kulturen, såfremt de ser en fordel i det.

Ravner fulgte vikingene og åt seg mette på avfall etter slagene. Vikingene likte godt at ravnene holdt følge med dem. De gjorde ravnen til sin erklærte slagfugl. Vikingenes krigere, blant andre Vilhelm Erobreren, bar en hellig ravnefane når de dro ut på røvertokt. Folk i de nordiske landene, som ble overfalt, plyndret og myrdet av vikingene, hadde imidlertid et annet syn på de svarte fuglene. For dem var ravnene direkte forbundet med vikingenes ankomst, og dermed også med døden som fulgte med vikingene. Det sterkt ambivalente forholdet som menneskene har utviklet til kråkefuglene, deriblant også ravnene som kom sammen med vikingene, har en dobbelt grunn: Det følger av kråkenes tilpasningsevne og den menneskelige sivilisasjonens historie. Det gjelder også for fuglenes forhold til døden. Selvsagt har kråker, som også ernærer seg av kreperte dyr, en tilknytning til døden. Og som de fremragende observatører de er, har de sannsynligvis også en forutseende oppfatning av de døende. Ettersom de har en egen evne til å oppfatte når en hjort grunnet sykdom eller skader trekker seg bort fra flokken som vasser gjennom snøen, kan og vil de også gjøre sine betraktninger om hva som mest sannsynlig vil skje, nemlig at døden fort kan ramme en hjort som sleper seg haltende av sted. I så måte lyver ikke mytene når de setter fuglene i forbindelse med død eller ulykke. Allerede på den første bevarte kråkeskildringen, den gåtefulle scenen med fuglemannen i hulen i Lascaux, som sannsynligvis ble gjort for ca. 17 000 år siden, forholder det seg slik. Scenen forestiller et liggende menneske med kråkehode og erigert penis. Mennesket er sannsynligvis stanget over ende av en bisonokse. I forgrunnen sitter det en fugl, og under den peker en strek nedover. Det er en forbindelse som strekker seg gjennom kunsthistorien i utallige fremstillinger helt frem til vår tid. Et av de siste bildene av Vincent van Gogh, Hveteåker med kråker fra 1890, der det flyr en flokk kråker over en bølgende kornåker, må regnes til disse. Det samme gjelder den amerikanske kunstneren Mark Dions Galgenfugl. I dette verket, som Dion i 1999 laget til en utgave av tidsskriftet Texte zur Kunst, har han klint bitumen på en kunststoffkråke av det slaget som brukes av jegere. Den slags plastkråker benyttes også av jegere for å lokke til seg fugler, som de så kan skyte ned. Dions praktfulle Galgenfugl henspiller dermed også på den siste tidens krampaktige forsøk på å utrydde kråker i hopetall. Det er et tiltak som i det 20. århundre fikk sitt sørgelige høydepunkt, først og fremst i USA og Europa, noe som også virket inn på min første opplevelse av kråker. Jeg er oppvokst i 60- og 70-årene i en jegerfamilie på landsbygda i Niedersachsen, og der var voldsbruk mot kråker hverdagskost.

Kråker, skjærer og nøtteskriker, som alle tilhører kråkefuglene (vitenskapelig navn: Corvidae), ble sammen med rotter regnet som «skadedyr». Og «skadedyr» var dyr som i lovens forstand gjorde skade på «nyttedyr», og til forskjell fra «rovdyr» som mår og rev forekom det heller ingen fredningstid. Det var jegernes jobb å slå ned på «skadedyr» hvor og når de kunne komme til. Det gjorde de da også med avskyelige metoder som massefeller, det såkalte «kråkeburet», og primitive handlinger, så som skudd i kråkereir nedenfra midt i hekketiden. I USA rådet man jegerne til å skyte kråker i den tiden da hjort og vaktler var fredet, for å holde skyteferdighetene ved like. Dette var en uskikk som det ble satt en stopper for, iallfall i dens verste eksesser, takket være et kupp i Europaparlamentet i 1979. Da besluttet nemlig parlamentet som ledd i den europeiske fuglevernsforvaltning å frede samtlige sangfugler uten unntak. Dermed ble også kråkefuglene, som jo tilhører sangfuglene, fredet fra den ene dagen til den andre. Et kupp må det faktisk kalles, for i mange parlamenter i høyt utviklede vestlige land er det tradisjon for at jegere stiller med en av de største lobbyene, på tvers av partigrensene, og det var opplagt ikke deres mening at kråker skulle fredes. De må altså enten ha sovet eller i sin skadedyrforblindelse ha glemt at kråker er sangfugler. Siden har iallfall jegerne, i den første tiden anført av CSU-politikeren og den lidenskapelige fritidsjegeren Franz Josef Strauss, krevd spesialtillatelse for å skyte kråker. De har også gang på gang fått det som de ville, riktignok ikke i fredningstiden. For min del har disse årene først og fremst gjort det lettere å treffe en avgjørelse: Hvis jeg skal velge mellom kråke- og jegerinteresser, vet jeg på hvilken side fornuften er å finne.

Den andre fasen da jeg var sterkt opptatt av kråkene, hadde heldigvis ikke noe med jegere å gjøre. Mens jeg studerte filosofi og biologi ved Freie Universität i Vest-Berlin i 80-årene, hadde det skjedd en merkelig forskyvning. I biologien gikk da metodene og resultatene til Konrad Lorenz for å være foreldet, og bare av historisk interesse. Den verdensberømte gåsefaren dukket imidlertid opp igjen på en fremskutt plass i filosofi og kunst. I Gilles Deleuzes og Félix Guattaris Mille plateaux, som utkom i Frankrike i 1980, var Lorenz en viktig referanse, som de to riktignok også kritisk imøtegikk. Lorenz’ observasjoner, som alltid også var innforlivet med det observerte dyret, så man nærmest ble til dyr, fikk uforbeholden oppslutning av filosofene. Like uforbeholdent og utførlig fikk Lorenz komme til orde med sin gestaltteori i oversikten Wahr­heit ist Arbeit, en av 80-årenes retningsgivende kunstbøker, utgitt i 1984 av Werner Büttner, Martin Kippenberger og Albert Oehlen. Det har for så vidt med kråker å gjøre, all den stund Lorenz, som var en av grunnleggerne av moderne adferdsforskning, begynte sin vitenskapelige karriere i 20- og 30-årene nettopp med kråkefugler, med kaier og ravner. Det lyktes da Lorenz å trenge såpass langt inn i en frittlevende kaiekoloni at fuglene aksepterte ham som en av sine. De observasjonene som Lorenz da gjorde, har den dag i dag ikke mistet sin gyldighet, hvilket riktignok ikke kan sies om hans tolkning av adferden. Antropologen Gregory Bateson betegnet derfor Lorenz som en «praktiserende totemiker». Tar man for seg Lorenz når han underviser, vil man, skrev Bateson, oppdage hva hulemenneskene i Aurignac gjorde når de malte disse livaktige reinsdyrene og mammutene på huleveggene. Det vil si, i Lorenz’ metodikk fantes det fremdeles en førvitenskapelig og forhistorisk impuls. Og at denne impulsen fremdeles nyter respekt også i vitenskapskretser, kan man konstatere i den amerikanske adferdsforskeren Bernd Heinrichs ravnestudie, som utkom i New York i 1989 under tittelen Ravens in Winter. Heinrich innleder sin studie, som tilfredsstiller alle vitenskapelige krav, med et overblikk over ravnenes mytehistorie, og hvert enkelt kapittel åpner han med sitater fra Edgar Allen Poes dikt "The Raven". Heinrichs fremgangsmåte ender imidlertid ikke med at mytiske og kunstneriske erkjennelser blandes sammen med vitenskapelige. Han fortier dem bare ikke, og stiller dem opp side om side. Heinrich lar myter, kunst og vitenskap innlede en dialog som han kommenterer meget tilbakeholdent. Det forringer ikke verdien av de naturvitenskapelige avsnittene, som heller ikke bikker over i det esoteriske. Tvert imot: De blir mer presise når han opplyser at ravnene nordpå allierer seg med alle dyr som dreper storvilt – med isbjørner, grizzlybjørner, ulver, coyoter, spekkhoggere og mennesker, også når han henviser til myter som omhandler dette forholdet. Dessuten er det slik at dyrefortellinger som lar natur- og kulturhistorie opptre sammen, åpner rom for anekdoter, som vår tids vitenskap har strøket fra sitt repertoar.

For meg som student var dette likegyldig da jeg i Berlin observerte kråker uten direkte vitenskapelig interesse. Jeg liker kråker, jeg liker måten de går på, flyr på og skriker til hverandre på. Jeg hører også gjerne deres kra, kra, og Lorenz’ anekdotiske fortellinger var da en både trivelig og hjelpsom følgesvenn. Det som overrasket meg mest den første tiden – og som den dag i dag overrasker meg – var at man i byer som Berlin kommer kråkene adskillig nærmere enn på landet. I mellomtiden har jeg jo skjønt hvorfor – kråkene trekker stadig oftere til byene for å slippe å bli forfulgt av jegere og industrielt jordbruk ute på landet – men de har likevel beholdt et gåtefullt skjær, noe som for meg utgjør en del av deres skjønnhet. Selv om de hører hjemme overalt i verden, er de ingen steder et eksotisk innslag. Kråker er og blir gåtefulle, uten å være eksotiske, hvilket er et meget sjeldent fenomen.