Kontroll

I det ville

Jeg løp meg vill i skogen. Psykologen sa: Det burde vi alle gjøre oftere.

En tidlig ettermiddag i skogen løp jeg meg vill. Jeg skjønte det først på underlaget, det ble plutselig bløtt, for bløtt til at noen kunne finne på å legge en sti der. Jeg stanset, begynte å gå, men så ikke lenger noen blå merker rundt meg.
Det var ikke noe jeg oppsøkte, som et eksperiment eller en rewild yourself-øvelse, nei, jeg løp meg vill, et ukonsentrert øyeblikk på en dårlig merket sti, og jeg var ute av kurs. Vurderte å snu, gå tilbake dit jeg mistet stien, det er det man pleier å gjøre. Men jeg valgte å fortsette, for jeg kjenner området og var sikker på at jeg snart ville finne stien igjen.
To ting skjedde, som forbauset meg:
1. Hvor kort tid det gikk før jeg ikke lenger hadde peiling på hvor jeg var.
2. Hvor raskt jeg ble ukomfortabel - eller litt redd, for å si det som det er.

Det var ingenting å orientere seg etter. Trær og kratt, kløfter og koller, knehøy blåbærlyng, elgbæsj. Og mer av alt sammen. Selvfølgelig. Det er slik det er i skogen. Den dype skogen. Jeg burde følt skogens ro. Og hadde jeg visst hvor jeg var, ville alt vært en idyll, bare fugler å høre, og trær som knaket, i et tett, men variert landskap av løvskog og furu.
Sannheten var at jeg kjente en liten panikk. Og en slags skuffelse, over meg selv. Snart kunne jeg ikke tenke på noe annet enn å komme meg tilbake dit jeg visste hvor jeg var, der jeg hadde kontroll. Hvorfor er det så viktig, alltid å vite hvor man er?
De første tankene var praktiske: Det ville snart begynne å regne, hadde jeg tatt inn tøyet før jeg dro? Jeg ville ikke rekke hjem før sønnen min kom fra skolen, ville ikke ha middagen klar til de andre var hjemme. Skulle jeg finne på en unnskyldning eller si det som det var?
Snart snek verre tanker seg på. Jeg hadde ingenting med meg, kun t-skjorte og shorts. Ikke telefon. Ikke vann, ikke mat, bare blåbær, ingen blå merker å se, bare bær.
Etter to uker med fint vær lød fjerne tordendrønn, vinden røsket mer i trærne, tung nedbør var på vei.
Jeg løp raskere, opp og ned av kløfter, prøvde ulike retninger, men fant ingen spor. Jeg er da ikke redd, sa jeg til meg selv, dette er jo fint, det passer litt dårlig, bare, det skulle vært en annen gang. Jeg løp muligens i ring og innså at det bare var én ting som nyttet: Komme seg opp på det høyeste punktet og prøve å orientere seg etter landskapet
Der oppe så jeg vannet jeg hadde startet ved, og fikk satt en grov kurs. Etter 10-15 minutter med stigende uro så jeg en liten bjørk med et blått bånd rundt barken. Aaah. Nøkkelen til det trygge.

Jeg løp raskt hjemover, kun en time etter skjema. Hva er en time? Angret allerede at jeg ikke ble der lenger. I det ville. Den timen var fin, tenkte jeg nå. Det var noe der. Bærene var større og flere, furuene var mer krokete der, det grønne var tettere, hvorfor måtte jeg så raskt ut av det?
Rutinene fanger. Etter fem minutter hjemme sjekket jeg mailen. I Harvest-boksen lå saken "Helt vilt. Om panikkens natur". Om at moderne mennesker undertrykker sin indre ville natur, slik de bekjemper villmarken. Skrevet av psykolog Olaf Rademacher.
Les den under bildet:

Helt vilt. Panikkens natur

Villmarken på jorden skrumper for hver dag. Og vi er blitt så siviliserte at vår indre urskog har blitt til et like truet økosystem.

I løpet av de 20 årene jeg har drevet terapeutisk praksis, har antall mennesker med paniske lidelser stadig økt. Jeg har blitt fortalt et hav av historier med mange variasjoner over temaet. Noen makter ikke lenger å kjøre på motorveien eller gjennom en tunnel uten å bli grepet av eksistensiell angst. Andre er livredde for å gå ute i mørket, overbevist om at «noe» kommer til å ta dem. Flere klienter har fortalt om situasjoner hvor de måtte ringe sykebilen, 100 prosent sikre på at de hadde fått hjerteinfarkt, for så å finne ut på sykehuset at alt er i orden, fysisk sett. Et overraskende stort antall mennesker blir helt fra seg når de støter på edderkopper, slanger eller bier. Listen for hva man kan få panikk av er endeløs, og sett med øynene til en utenforstående virker den irrasjonell. Men panikk har ingen fysisk opprinnelse. Den har sin kilde i menneskets indre, i psyken.

Ordet pan-ikk kommer fra den greske guden PAN. Mytologisk er Pan hersker over den ville, utemmede naturen. I motsetning til for eksempel gudinnen Demeter (kjent i Norge som sertifiseringsmerke for biodynamiske produkter), som råder over dyrket mark, hage og landbruk - naturen i sin domestiserte form.
Siden antikken har det gått nedoverbakke med Pan. Fra sin opprinnelige gudommelige status som den ville naturens øverste representant, har Pan over tid blitt degradert til en slags tullebukk og blitt til en skygge av seg selv. Kirken opplevde det ville og alt den assosierte med det i form av naturreligion, naturmedisin og sjamanisme, som trussel mot sin makt og har gjort sitt beste for å forvrenge naturgudens image. Å henge med Pan og hans forbundsfeller var ensbetydende med å åpne dører til villhet og synd.

Skreller man bort alle projeksjoner, trer Pan ut av urskogen som selveste arketypen på den ville naturen. En arketyp er ifølge den sveitsiske dybdepsykologen C.G. Jung et symbolsk uttrykk for et tidløst universelt prinsipp. Dette bringer oss til den første nøkkelen for å låse opp panikkens gåte: parallelt til den ytre villmarken eksisterer det nemlig en indre villmark i menneskes sjel.

Man kan forestille seg dette psykiske landskap som en slags urskog, en gjærende jungel full av fantastisk flora og fauna, et skattekammer av ukjente vesener og uante muligheter. Vi snakker om sjelens dype urlandskap, hvor alle menneskelige potensialer har sin opprinnelse. Pan er naturligvis også den symbolske herskeren over individets indre villmark.

Siden begynnelsen av den industrielle revolusjon har den såkalte sivilisasjonen stadig spist seg dypere og dypere innover i Pans villniss. Villmarken på jorden skrumper for hver dag. Med sjelens villmark har det skjedd en parallell utarming. Vi er blitt så siviliserte at vår indre urskog er et like truet økosystem. Hverdagens rasjonalisering rommer færre og færre muligheter for at psykiske ville vekster kan sprette opp. Den daglige spinning i hamsterhjulet kverker de fleste spontane impulser før de har hatt en sjanse til å spire. Og selv om vi teoretisk er friere enn noensinne, har vi fanget oss selv i et edderkoppnett av kontroll, regulativer og perfeksjonisme.

Barn får knapt leke alene ute uten at foreldrene må ha mobilkontroll på dem. De blir kjørt overalt av velmenende, men overbeskyttende - redde - foreldre. For å ikke snakke om den snikende gift fra medisinene som stadig flere unger får stappet i seg - for å kontrollere deres «ville» adferd.
Her må jeg tenke på en av mine yndlingsbøker fra barndommen, Where the Wild Things are, om Max som får husarrest fordi han oppfører seg for vilt. Han sovner og drømmer at han seiler til en øy hvor han blir konge over en gjeng med ville skapninger. Max blir til en liten Pan. Drømmene bringer alltid til symbolsk uttrykk det man savner. Følgeriktig kommanderer Max sine nye kompiser til å oppføre seg så vilt som mulig. Keep dreaming, er man fristet til å si.

Realiteten for barn i dag ser dessverre annerledes ut enn i Max’ drøm. Det finnes lite spillerom for villhet i barndommen før barnet blir diagnostisert med ADHD og medisinert. At barna bare speiler foreldrenes og systemets egne hyperaktive hverdag og svelger den bitre medisinen som egentlig er ment for foreldrene, er det få i det såkalte hjelpeapparatet som virkelig ser. Fenomenet blir godt næret av at barn sitter i timevis foran dataen og overstimulerer hjernen, mens kroppen nærmest faller i koma, istedenfor å leke vilt i skogen eller i den urbane jungelen. Foreldrene fungerer også i denne sammenheng som dårlige forbilder. De voksne tilbringe dagene stort sett innendørs, stirrende på en eller flere skjermer.

Og jeg er rimelig sikker på at deler av det norske samfunnet hadde kollapset umiddelbart hvis man fra en dag til den andre hadde tatt bort alle psykokjemiske hjelpemidler. At så mange i tillegg nesten utelukkende spiser mat som er raffinert, pasteurisert, homogenisert og sterilisert, hjelper ikke akkurat på den fysiske siden av saken. Til og med de siste junglene på våre kropper blir rasert. Alt kjønnshår blir utryddet av såkalte estetiske og hygieniske grunner. Fellesnevneren er at menneskets indre og ytre villmark blir mer innsnevret, mens den ville, naturlige skjønnheten havner i skyggen.

Man trenger ingen doktorgrad i psykologi for å skjønne at alt som blir undertrykt, før eller senere tyter ut et sted. Oftest et sted hvor man ikke vil ha det, og når man minst forventer det. Velkommen til PANikk. Det er nemlig nettopp det PANikk er; et uttrykk for menneskets undertrykte, ville natur. Et fortvilet forsøk på å vekke mennesket fra sin kliniske Tornerosesøvn (som kan minne litt om Michael Jacksons hyperhygieniske sovetelt, som var ment å holde ville bakterier og annet ukontrollerbart grums ute). Livet uten en vital indre villmark er like inspirerende som livet på jorden uten vill natur. Nemlig ikke.

Dynamikken av panikken fungerer på følgende vis; jo mer sterilt et individs liv blir, desto mer vokser de paniske potensialene i psykens underverden. Gradvis bygger det seg opp en indre vulkan i det skjulte. Er begeret fullt, eksploderer det hele.

Den vanlige responsen på et slikt utbrudd er at man prøver å unngå alt som er skummelt og som kan utløse et nytt geriljaangrep fra den indre jungelen. Man prøver å «trygge» alt. Men nøkkelen til panikkens forløsning er det motsatte av å kontrollere livet ytterligere; å lære å slippe tøylene.

Hvordan starte en prosess for å gjenforene seg med sin ville natur? La meg skissere noen muligheter:

* Å bevisst oppsøke den ville naturen. Tilbring mer tid i villmarken, gå utenom de markerte veiene og sov ute under stjernehimmelen.
* Spis mer vill mat. Sank din egen mat i villmarken - Pans ville supermarked.
* Lag dine egne medisiner og supermat. Rundt oss vokser det meste av hva vi trenger for å revitalisere kroppen. Fiks dine egne urter og teer.
 Lag kraft av bein, drikk rå melk, spis indre organer, integrer flere ville urter i matlagingen.
* Tren ute i naturen istedenfor i treningsstudio.
* Gi spillerom for dine villeste drømmer og ikke la realitetssansen kverke dem med én gang.
* Jobb mindre. Se mindre på skjerm. Tilbring mer tid utendørs. Kultiver alenetid.
* Les «Iron John» av Robert Bly og «Kvinner som løper med ulver». Den første er mest rettet mot utvikling av den maskuline, den andre mer mot kvinnelig villhet.
* Ha bier (Pan er den mytologiske guden for ville bier !)
* Gjør indre arbeid for å gjenåpne de ville indre områdene i sjelen.
* Gjør elementære ting; svøm eller surf i havet, bygg et åpent ildsted i huset, gå barfot og pust bevisst.