Mannen som ville bygge brygge, men som nektet å be om hjelp

Det beste med sommerferien er at den gir de av oss som jobber på kontor en anledning til å drive med praktisk arbeid. Det er bra for kroppen, men det er også bra for hodet. Ja, jeg vil gå så langt som til å si at det gjør oss mer intelligente. Man blir litt enfoldig av å sitte på kontor i 11 måneder i strekk. I sommerferien blir vi minnet om at verden og livet ikke er teoretisk, men praktisk. Dette opplever jeg hvert år, også i år. Her følger derfor noen strøtanker om bryggebygging og moringskonstruksjoner, forfattet av en som har gjort begge deler for første gang.

DEL 1: BRYGGA

1.
Jeg aner ikke hvordan man bygger en brygge, men denne sommerferien bestemte jeg meg for å bygge en. Jeg har tenkt på det hver sommer siden 2007. Vi har en liten brygge som tilhører hytta, men som i en fjern fortid ble ødelagt av isen. Siden har den ligget der som en gravrøys fra bronsealderen, til spott og spe for naboer og turgåere. Brygga er gammel. Den har eksistert siden Blücher ble senket i Drøbaksundet, og det har vært et mål for meg å restaurere den. Tiden har aldri strukket til, men denne sommeren lå alt til rette. Brygga skulle gjenoppbygges og jeg skulle også lage en ny moring som båten vår kunne fortøyes i. Hva en moring er og hvordan man lager den skal jeg komme grundig, kanskje for grundig, tilbake til.

2.
Jeg baserte arbeidet på to prinsipper. Ta meg god tid, og ikke spørre noen om hjelp. Jeg hadde fire uker på meg, så tiden var ikke noe problem. Grunnen til at jeg ikke ville spørre noen om hjelp, er at jeg vet at hvis man spør noen om råd når man skal bygge en brygge, da er helvete løs. Alle mener noe, alle mener noe annet enn den forrige du spurte, og alle er sikre på at de er den eneste som har rett. Alle er også sikre på at det å bygge en brygge er noe av det vanskeligste som finnes. De blir aldri lei av å snakke om hvor vanskelig det er. Isen, bølgene, tidevannet. De holder på helt til man tenker at det er et mirakel at det i det hele tatt finnes brygger i dette landet. Sånne folk (de er uten unntak menn) benytter enhver anledning til å fremheve sin egen kunnskap på bekostning av andres, en slags antipedagogikk som går ut på å fortelle tilhøreren at dette kommer du nok ikke til å klare. Hør på meg. Du har det ikke i deg. Du kan like godt gi opp før du har begynt.

3.
Jeg hadde, når jeg tenker etter, også en tredje grunn. I vårt gjennomteoretiserte samfunn er det lett å glemme at det faktisk går an å lære seg noe uten å lese tjue bøker om det først, og at det å lese bøker noen ganger ikke er nok. Vi trenger ikke et samfunn med 3,5 millioner filosofer. Noen må også drive med praktisk arbeid. Prøving og feiling. Learning by doing. Da lærer du noe som du ikke lærer på skolen, men som kanskje er vel så verdifullt. Du kan ikke lese deg til å bli en god gartner. Eller rørlegger. Eller bonde. Du kan avslutte sykepleierutdannelsen med toppkarakterer, men det er ikke sikkert du av den grunn klarer å trøste en gammel mann som har kreft i siste stadium og ligger i sykesengen og gråter mens han hvisker stille at han er redd for å dø. Du kan ta lærerhøyskolen og bli bestemann på kullet, men så viser det seg at selv om du fikk toppkarakter på prøven om hvordan man takler urolige barn i læresituasjonen, så er virkeligheten en annen og du får panikk og aner ikke hva du skal gjøre når en av guttene i 2B klatrer opp på pulten midt i kunst- og håndverkstimen og roper:
– Jeg vil knulle!

(artikkelen fortsetter)