Klimavennlig kull - og andre norske argumenter som nå brukes i Utlandet

Vårt nyhetsbrev går ut til rundt 9000 lesere hver fredag. Få det her!

Kull er et hett debattema i Australia for tiden. I Carmichael, et stykke inn i landet fra korallrevet Great Barrier Reef, er det planlagt en kullgruve som vil bli Australias største. Motstanderne kaller det en «monster-gruve».
CO2-utslippene fra kullet vil kunne bli mye større enn utslippene fra hele Norge. Gruveplanene skaper derfor mye bråk, og det er full politisk splittelse i Australia.
De fire storbankene i landet nekter å finansiere prosjektet. Mange håper at gruven aldri blir noe av, men nylig gikk den konservative regjeringen ut og sa seg villig til å hjelpe til med finansiering av denne type prosjekter. Utbyggeren av «monster-gruven» ligger dermed an til å få et lån fra myndighetene, og det har skapt skarpe reaksjoner. Skal skattebetalernes penger brukes til å støtte et prosjekt som bankene ikke vil ta i?

1. Forsvarer skittent kull med norsk retorikk
Motstanderne mener Carmichael-gruven er uforenlig med togradersmålet i klimaavtalen fra Paris. De viser også til at kullet skal sendes med skip over korallrevet langs kysten av Queensland, og at det utgjør en risiko for de sårbare korallene.
Hvilke argumenter bruker så forkjemperne for den nye kullgruven? Hvordan kan de forsvare en ny og massiv satsning på den skitneste formen for fossil energi når verden trenger drastiske kutt i utslippene? Alle som har hørt norske oljefolk argumentere for egen olje vil kjenne igjen retorikken.

2. Vårt kull er renest!
Adani Group, som står klar til å bygge ut og drive gruven, legger stor vekt på at kull fra Australia er renere enn mye annet kull. Statsminister Malcolm Turnbull har lagt seg på samme linje. Han har sagt at hvis ikke Australia eksporterer kull til India, så vil andre, med langt skitnere kull, gjøre det. Slik den australske regjeringen ser det, er det ingen vits i å bremse landets kullutvinning om man vil hjelpe klimaet. Det er tvert imot bra for klimaet å øke den australske kullproduksjonen.
Dette er nøyaktig samme argumentasjon som Statoil, interesseorganisasjonen Norsk olje og gass og en lang rekke norske politikere bruker, bare at de snakker om olje og ikke kull. Statsminister Erna Solberg sier at Norge må fortsette med olje og gass fordi alternativet er at noen med skitnere olje og gass tar over. Hennes kollega i Høyre, Nikolai Astrup, har sagt at vi har en «veldig klimavennlig oljeproduksjon sammenlignet med veldig mange andre land».

3. Men norsk olje er jo ikke ren
Å kalle noe skittent for rent eller noe klimaskadelig for klimavennlig er nytale à la George Orwell. La oss gjøre det helt klart: Fossil energi kan aldri bli klimavennlig. Fossil energi skader klimaet og kan derfor bare være klimaskadelig i ulik grad. Det burde egentlig være enkelt å forstå dette. Kullet er ikke klimavennlig og oljen er ikke ren.
I bruk er norsk olje som alle andres. Det spiller ingen rolle om en bil på motorveien bruker bensin som stammer fra Saudi Arabia, Nigeria eller Norge. CO2-utslippene er de samme.
At vi i Norge bruker litt mindre energi enn andre land akkurat når oljen og gassen hentes opp, har liten betydning. Utslipp under produksjon kan ligge på 2-5 prosent av totalen, mens selve bruken utgjør opptil 98 prosent. Litt mindre utslipp i den lille delen som kommer fra produksjon er som ei pølse i slaktetida å regne.

Argumentasjonen forutsetter at vår olje faktisk kommer i stedet for olje som har bidratt med litt større utslipp under produksjon, og slik vil det jo ikke alltid være. Den norske oljen kan for eksempel konkurrere med olje fra Midt-Østen, som i mange tilfeller har betydelig lavere utslipp en den norske. Forskere ved Statistisk sentralbyrå har også vist at det kan hende at noe av oljen vår ikke blir erstattet av annen olje i det hele tatt, om vi skulle sende mindre olje ut på markedet. Kanskje det rett og slett bare blir bittelitt lavere forbruk der ute.

4. Fossil energi er u-hjelp til fattige?
Det neste argumentet som Australias kullobby og Norges oljelobby deler, er at verden er helt avhengig av akkurat dem, fordi energibehovet i verden øker. Spesielt de fattige trenger mer energi.
Kullet fra Carmichael skal etter planen sendes til India og brukes i kullkraftverk der. Ifølge Adani kan kullet gi opptil 100 millioner indere strøm. Toppsjefen i Adani Australia, Jeyakumar Janakaraj, har sagt at kullet deres vil minske fattigdommen i India.
Lederen i lobbyorganisasjonen Minerals Council of Australia heter Greg Evans og er Australias svar på Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, lederen av Norsk olje og gass. Evans sier at de ikke kan nekte utviklingsland i Asia økonomisk utvikling.
Schjøtt-Pedersen er i nøyaktig samme spor. Han har trukket frem fattige som trenger energi for å koke mat og ha leselys: «Er det riktig av oss å si at de ikke skal få tilgang på energi for å dekke disse behovene? Nei, det er det ikke», sier Schjøtt-Pedersen.
Enkelte norske politikere, som tidligere oljeminister Thorhild Widwey, har sågar ment at norsk oljeproduksjon er som u-hjelp å regne. Solidaritet i praksis.

5. Nei, de fattigste har liten glede av norsk olje
En fattig inder eller kenyaner har imidlertid ingen stor glede av norsk petroleum. Vi eksporterer gass til Europa og olje til OECD-land. De fattigste ser ikke snurten av vår olje, og de vil sannsynligvis ikke påvirkes stort om norsk olje etter hvert skulle bli borte fra det internasjonale markedet.
Den ferske Oxfam-rapporten «More coal equals more poverty» viser at mange av de fattigste heller ikke har tilgang til kullkraft, fordi de ikke har mulighet til å koble seg på nettet. Rapporten peker samtidig på det triste faktum at det er de fattige som rammes hardest av forurensning og klimaendringer.
Evans og Schjøtt-Pedersen har rett i at verden trenger energi – men det betyr ikke nødvendigvis fossil energi. Det verden trenger er energi, og den bør helst være ren og fornybar. Om få tiår skal vi alle bo i nullutslippssamfunn.

6. Men blir ikke solenergi billigere enn kull?
Både australsk kullindustri og norsk oljeindustri har jobbet iherdig med å snakke ned potensialet til fornybar energi, men vi vet at den rene energien med tiden vil dekke hele verdens energibehov. Andelen fornybar energi ligger lavt i dag, men veksten kan plutselig eksplodere. Flere steder i verden er fornybar i ferd med å bli konkurransedyktig i forhold til fossil energi.
Hvis du var en fattig inder eller kenyaner som trenger leselys og kjøleskap, og du har et reelt valg mellom det fossile og det fornybare, hva ville du da valgt?
I kulldebatten i Australia viser motstanderne av «monster-gruven» til at India er ved starten av en energirevolusjon og kanskje ikke trenger mer kull. LED-lys fyller de indiske gatene og sol og vind gir strøm til landsbyer som ikke har hatt strøm før. Flere planlagte kullkraftverk er blitt avlyst fordi solenergi er blitt en billigere løsning, og Indias regjering sier nå at det ikke vil bli bygget nye kullkraftverk etter 2020. I sommer gjorde verdens største kullselskap, Coal India, det kjent at 37 eksisterende kullgruver skal stenges ned fordi de ikke er lønnsomme lenger. Alt skjer mye fortere enn noen trodde var mulig.

7. "Dieselfrykt" sprer seg
I Tyskland står 300 000 bruktbiler og støver ned fordi de er fossilbiler. «Dieselfrykt» er det nye ordet som har dukket opp fordi politikerne vurderer å innføre dieselforbud i tyske byer, samtidig som flere bilprodusenter går vekk fra å produsere fossilbiler. Fra 2019 vil alle Volvo-biler enten være rene elbiler eller hybridbiler.
Kjempen Kina – som har verdens største bilmarked – vurderer nå å lage et forbud mot nye fossilbiler. Myndighetene jobber med en tidsplan for å fjerne både produksjon og salg av fossilbiler i Kina. Det er unødvendig å si hvor stor betydning det vil få for fremveksten av nullutslippsbiler.
Vi står utvilsomt ved starten av en energirevolusjon der både kullindustrien og oljeindustrien vil miste markedene sine. Det eneste som er usikkert, er hvor raskt det vil skje.

8. Bankene tror ikke på kullet
Mens argumentene om renhet og fattigdomsforkjempelse nå er i ferd med å slå sprekker, er det ett tungt argument som har stått stødig hele veien, og det er det økonomiske. Det beste argumentet for både australsk kull og norsk olje, er at det gir arbeidsplasser og inntekter i hjemlandet. Vi har levd godt på oljen vår.
Spørsmålet er hvor lenge Australia og Norge kan ha trygge inntekter fra den fossile energien. Kanskje vi også kan miste noen muligheter innen andre sektorer, fordi vi er så opptatt av de positive sidene av det fossile. Hva om det ligger en stor økonomisk risiko i vår manglende vilje til å gi slipp på kullet og oljen?
Flere finans- og analysemiljøer mener Adanis nye gruveprosjekt risikerer å gå i minus. Westpac, en av de australske storbankene som ikke vil finansiere gruven, har sagt at klimaendringer handler om økonomi like mye som miljø, og at de ønsker å bidra i overgangen til en nullutslippsøkonomi. Banken har med andre ord verken tro på økonomien i kullet, eller lyst til å støtte oppunder fremtidig produksjon.

9. Hva om markedet for olje daler?
I Norge snakker mange om den økonomiske risikoen ved oljeinvesteringer i Arktis. Og disse mange er ikke bare miljøvernere og akademikere. De er også oljeanalytikere, forsikringsfolk, revisorer og investorer.
Hva om markedet for olje ikke lenger er der om 20 år, når feltene i Barentshavet så vidt har kommet i gang med produksjonen? Hva om oljen fra havbunnen i det høye nord blir for dyr? Hva om den blir verdiløs, og vi har sløst bort skattebetalernes penger på å investere i leting og utbygging?
Oljeminister Terje Søviknes hører ikke på dem. Han vil bore overalt, og prøver å overbevise ungdommen om at vi skal drive med olje i «mange, mange tiår» til. Oljelobbyist Schjøtt-Pedersen argumenterer iherdig med oljens økonomiske betydning for velferden vår.
På Regjeringens egen nettside står det imidlertid følgende: «I et langsiktig perspektiv er petroleumsformuen av begrenset betydning for velferden i Norge». Det er verdien av vår arbeidsinnsats som utgjør den klart største delen av nasjonalformuen – drøyt 80 prosent – mens gjenværende petroleumsressurser utgjør fire prosent.

10. Hvor lenge kan man kalle kull og olje "klimavennlig"?
Om noen tiår, for eksempel i 2050, vil man kunne vurdere dagens argumentasjon i et helt annet lys. Hvor stor er sannsynligheten for at folk da vil nikke anerkjennende til argumentet om at velferden er avhengig av olje? Kanskje oljen på det tidspunktet er en veldig liten industri på Vestlandet, om den i det hele tatt finnes. I 2050 kan det hende vi relativt sett er en mindre rik nasjon enn i dag, men vi kan også ha bygget oss opp igjen etter den store olje- og gassnedturen. Mon tro hvordan folk i 2050 vil reagere når de får høre at det i de første tiårene etter tusenårsskiftet ble sagt at man produserte olje og kull for å hjelpe de fattige. Kanskje de kommer til å le når de får høre at det ble påstått at visse typer kull og olje var «klimavennlige».
Vil det i det hele tatt være noen i 2050 som kommer til å kjøpe argumentene som vi hører om kull og olje nå i dag?

Liker du Harvest? Vi trenger din støtte, for å lage et enda bedre nettmagasin: Du velger selv beløpet her.
Eller VIPPS til 71085
Takk!