Grønn november

Klimaskolen: Hva skjer i Paris?

I dag åpner klimatoppmøtet i Paris. Stater fra hele verden møtes for å finne en felles strategi. Men hva skal de egentlig bli enige om? Og hvordan?

Illustrasjon: Forest/Sofie Ensby Rostad

- Forskjellen på den avtalen som skal framforhandles i Paris og Kyoto-avtalen er at man nå har gått bort fra å tillegge landene hver sin prosentandel av et totalt utslippskutt. Nå er det sånn at landene selv melder inn hva de ser som økonomisk og politisk mulig å kutte, sier Guri Bang, som er forskningsleder ved CICERO senter for klimaforskning.
- Du nevnte Kyoto-avtalen, som kom i stand etter klimatoppmøtet i 1997. Men det startet vel egentlig enda tidligere?
- Ja, det startet i Rio de Janeiro i 1992. Det var under miljøtoppmøtet der at man satte klimaproblemet på kartet og bestemte at siden dette er et globalt problem, så må det også håndteres i fellesskap. Klimagassene blander seg i atmosfæren noe som gjør det umulig for enkeltland å løse klimaproblemet alene. Dette er et fellesgode-problem, som vi kaller det, og derfor må alle land bidra til å løse det. I Rio ble landene som var tilstede enige om den aller første klimaavtalen, den vi kaller FNs klimakonvensjon.
- Var det stor enighet om FNs klimakonvensjon?
- Allerede i 1992 var det ganske kontroversielt å ha en sånn avtale. Det ble fort klart at dette er et veldig vanskelig politisk problem å håndtere fordi det er så sterke motsetninger mellom de forskjellige landene som deltar. De har veldig ulike interesser. Bakteppet er at mekanismene i klimasystemet er komplekse, og vi har ikke fullstndig kunnskap om hva som skjer når det kommer klimagassutslipp. Så de polittiske beslutningene må tas med en viss usikkerhet, og det er ikke popluært blant politikerne. Dessuten er det få konkrete og synlige eksempler på effektene av klimaendringer ennå. Vi ser at det skjer noe i Arktis, men det berører foreløpig ikke så mange mennsker i verden helt konkret. Mange av de merkbare og synlige konsekvensene av temperaturøkningen på jorda ligger foran oss i tid. Det betyr at vi i dag må fatte belsutninger med en viss usikkerhet for hva som kommer til å skje i framtida - og det er politisk vanskelig.
- Dessuten handler det vel i stor grad om nasjonenes egeninteresser?
- Ja, veldig ofte er det de nasjonale egeninteressene som står i veien for gode internasjonale avtaler. Allerede i 1992 var det mange land som var skeptiske til å binde seg for sterkt til en konkret politikk og løfter om å kutte i utslipp. George Bush senior bestemte seg egentlig for at USA ikke skulle delta i FNs Klimakonvensjon fordi de ikke kunne godta forpliktelser til å kutte i klimagassutslipp. De ville ikke ha konkrete målsetninger inkludert i avtalen, og dermed ble FNs klimakonvensjon også en avtale uten den typen målsettinger.
- Det fantes ikke noe togradersmål i 1992?
- Overhodet ikke. Klimakonvensjonen inneholder prinsipper om samarbeid, at det må være likebehandling av alle medlemsstater og konsensus om alle avgjørelser. Men ingen konkrete forpliktelser om utslippskutt.
(intervjuet fortsetter under annonsen)

Gjelder denne avtalen fortsatt?
- Rammekonvensjonen fra Rio ligger fortsatt til grunn og man sliter med å komme seg videre derfra. Kyoto-protokollen ble vedtatt i 1997, og gjaldt i perioden 2008-2012, men der var ikke de største utslippslandene som USA og Kina med. EU var med, Norge var med, Japan og Russland var med, men disse landene dekket ikke en særlig stor del av de totale klimagassutslippene i verden. Det var Kyoto-avtalens største svakhet. Dessuten ga den ingen langsiktige signaler for hvordan politikken skulle endres.
- Hva med klimatoppmøtet i København i 2009 - hva skjedde der?
- Hele klimatoppmøtet var svært nær ved å ende i totalt havari. Helt i siste liten ble man enige om en vei videre i forhandlingene. I København ble det tydelig at landene ikke kunne bli enige om å gå videre med en sånn avtale som man hadde laget i Kyoto - at man setter et felles mål om utslippskutt som så fordeles på de ulike landene.
- Hvorfor fungerte ikke den strategien?
- Mange land, blant annet USA, ville bestemme selv hvor mye de skulle kutte basert på hva som er økonomisk og politisk mulig ut fra egne energiressurser, økonomisk vekst, industriutvikling osv. Både i Rio og i Kyoto ble det knesatt et prinsipp om at det skulle være et skille mellom utviklingslandene og de industrialiserte landene, det såkalte "common, but differentiated responsibilities".
- Forklar.
- Det ble satt et skille mellom I-land som måtte ha forpliktelser på kutt i utslipp, og U-land, som ikke hadde forpliktelser. I kategorien U-land kom blant annet India, Kina, Brasil og Sør-Afrika, voksende økonomier som har utviklet seg enormt siden den gang. De var helt uten forpliktelser i Kyoto-avtalen, og det var en av årsakene til at USA ikke ville signere protokollen.
- Fordi det ga disse landene et stort konkurransefortrinn?
- Nettopp. Kina er en av USAs aller største konkurrenter i verdensøkonomien, og nettopp dette skillet har helt siden 1992 vært en stor barriere for å få til en god klimaavtale.
- Nå møtes de igjen i Paris. Hva er målet denne gangen?
- Målet er å få til en ny klimaavtale som skal gjelde fra 2020 og fungere som et stabilt rammeverk som gjør at man kan møtes jevnlig også etter 2020 og få stadig mer ambisiøse målsettinger. Forskjellen på Kyoto-avtalen og den avtalen som skal forhandles i Paris er at man nå har gått bort fra å tillegge landene en prosentandel av utslippskuttene. Nå er det sånn at landene selv melder inn hva de synes er økonomisk og politisk mulig å kutte, slik at hele avtalen baserer seg på den nasjonale politikkutviklingen i de enkelte landene.
- Hva er bra med en sånn strategi?
- Hittil har den resultert i at mer enn 170 land har meldt inn at de kommer til å ha en klimapolitikk etter 2020 og at de har målsettinger for hvordan denne politikken skal føre til utslippskutt. Dersom vi får til en slik avtale betyr det at mer enn 90 prosent av klimagassutslippene i verden dekkes.
- Hvor mange prosent ble dekket av Kyoto-avtalen?
- Cirka 15 prosent, så dette er en veldig positiv utvikling. Det er mange flere land som vil delta i avtalen som skal gjelde etter 2020. Utviklingslandene setter naturlig nok økonomisk utvikling i høysetet. Derfor er det viktig at de får hjelp fra den industrialiserte verden til å utvikle en god klimapolitikk. En viktig del av forhandlingene i Paris blir å få fylt opp klimafinansieringsfondet, det såkalte Grønne Fondet, som skal bidra med økonomiske midler til de fattige landene, slik at de kan utvikle og gjennomføre en god klimapolitikk. Målet er at landene skal bidra med minst 100 milliarder dollar i året til dette fondet.
- Her er vi vel ved et nøkkelpunkt i disse klimaforhandlingene?
- Absolutt. Ta India, for eksempel, et land med over en milliard innbyggere som er i rask økonomisk vekst. Om lag 25 prosent av befolkningen har fortsatt ikke tilgang på elektrisitet, og spørsmålet blir: gjennom hvilke energiformer de skal få det? Kull eller fornybar energi? Slike ting blir ekstremt avgjørende for klimautviklingen i årene som kommer og der kan det Grønne fondet bidra til å gjøre det økonomisk attraktivt å velge bærekraftige løsninger, særlig i de fattigste landene.
- Hvilke land forurenser mest?
- Den aller største klimagassutslipperen er Kina. De står for 26 prosent av verdens totale utslipp. Nummer to er USA, de står for 15 prosent. Nummer tre er EU, de står for 10 prosent. Deretter kommer India, Russland, Indonesia, Brasil, Japan, Canada og Mexico. Det er de ti største i følge World Resources Institute.
- Hvilke land forurenser minst?
- Det vet jeg faktisk ikke, men jeg vil gjette at det er øystater som Tuvalu, Kiribati osv. De bidrar med veldig lite, fordi de tre faktorene som driver klimagassutslippene mest er økonomisk velstand, teknologi og befolkningsvekst. Nå snakker vi om landenes totale utslipp, men et lands utslipp per innbygger er en annen måte å måle det på. India har veldig mange innbyggere, men ganske små utslipp per person. USA er den desidert største utslipperen per person i verden, mye større enn Kina også.
- Hvor havner Norge på denne lista?
- Norge havner veldig langt ned når det gjelder totale klimagassutslipp, men høyt når det gjelder utslipp per person. Og her ligger noe av kjernen til uenighetene, for et av utviklingslandenes hovedargumenter har vært: Hvorfor skal vi forhandle utfra samlede utslipp og ikke utslipp per person? Hvis vi gjør det siste, vil ansvaret for klimaproblemet helt klart ligge på de industrialiserte landene.
- Hvor mange nasjoner vil være representert under klimatoppmøtet i Paris?
- 195 land er medlemmer i Klimakonvensjonen og vil møte.
- Er det noen som har sagt at de ikke vil komme?
- Nei, alle medlemsland møter. Et land som f.eks. Saudi-Arabia har aldri vært noen pådriver for å få til en klimaavtale, men de stiller opp i Paris. Det blir en viktig møteplass for alle verdens land og en arena for å diskutere et problem som angår oss alle.
- Skal du dit selv?
- Ja, jeg skal være der noen dager den første uka av forhandlingene.
- Er du optimist?
- Jeg er forsiktig optimist. I og med at det er en annen dynamikk denne gangen, der mange flere land har meldt inn klimamål og har signalisert at de har planer om å endre sin politikk i grønn retning. Det gir håp for at den nye avtalen kan dekke en mye større andel av de totale klimautslippene i verden. Men om disse løftene er nok for å nå togradersmålet er tvilsomt. Det står og faller på to viktige punkter: At landene oppfyller det de lover. Og at vi får en enda mer ambisiøs avtale neste gang.