Klimaskeptikeren i oss

Vi fikk voldsomme regnskyll og kuling kastet mot oss en vinter. Vi måtte høyere til fjells enn noensinne for å finne snø i januar. Vårtegn dukket opp i hagen. Og hva gjorde vi? Tok fram sykkelen og sa "det har vært dårlige vintre, før".
Joda. Det har vært snøfattige vintre på Østlandet før. Og vær siste måned er ikke det samme som klima. Men hva om stormer og nedbørsrekorder ikke bare er den dårligste vinteren på 20 år, men et varsel om den lille norske klima-katastrofen; et sakte farvel til stabile årstider. Hvis det er sånn: Hvordan vil ettertiden dømme måten vi forholdt oss til denne katastrofen på?
Når vinterkulda nå ser ut til å komme, vil mange snakke med en slags skadefryd om den globale-liksom-oppvarmingen. Hvorfor? Hva er det de er opptatt av å forsvare? Og hvorfor hyller mange Erna Solberg for ikke å nevne klimaet i nyttårstalen, så de slipper å høre om miljøpisset?
Du kan se det i klimadebatter på nettet. Hvordan det vrimler av hobby-geologer med skråsikre teorier om siste istid. Frontene er steile, også etter nyanserte artikler. Da Arne Johan Vetlesens essay "Viktigere enn håp" ble publisert på Aftenpostens nettsider i fjor høst, dukket det opp meldinger som dette:
"Dette må være selve definisjonen på intellektuell spikersuppe. Noe av det dårligste jeg har lest av skriverier på flere år".
"Det snør i Oslo 21. oktober allerede.
 Lurer på hvor den påståtte varmen egentlig har tatt veien?
"
Kommentarfelter er ingen representativ folkemening, men de forteller noe.

Nordmenn sies å ha en spesiell følelse for naturen, og friluftsliv er kåret til det mest typisk norske. Men hvis alle naturelskere i dette landet hadde stemt på miljøpartier ved siste valg, ville jo Stortinget sett helt annerledes ut.
Aftenposten refererte lørdag en undersøkelse fra 2011 i 51 land der det kun var estlendere som var mindre bekymret for klimaendringene enn nordmenn. Flere undersøkelser har vist synkende engasjement i Norge. I 2013 var det kun 18 prosent av oss som mente at klima var den viktigste utfordringen Norge står over for (TNS Gallup).
Det er mange mulige forklaringer. Apati. Politikere som svikter. Trusselen har handlet om andre land, andre steder. Vi er redde for forandringer. Vi vil ha det slik vi har det. Javel. Men hvilken større forandring kan skje enn at årstidene forsvinner?

Kanskje er det frykten for å miste goder som gjør folk til miljøskeptikere. Og da har jo nordmenn endel å tape. Å anerkjenne klimaendringene og ta alvoret innover seg er ubehagelig. I neste omgang kan det bety at man må ta sitt kjøttforbruk og sine sydenturer, ja hele livsstilen, opp til kritisk vurdering.
Kanskje har miljøbevegelsen skapt motvilje, ved å kommandere oss inn i sparedusjen.
Det er en misforståelse at vi må tilbake flere tiår i levestandard dersom vil skal lykkes i å stanse klimaendringene. Det er en ide som tiltaler noen, men som virker avskrekkende på de fleste. Den lar seg heller ikke gjennomføre, blant annet fordi teknologi ikke kan reverseres.
En fersk svensk forskningsrapport ved Chalmers tekniska högskola i Göteborg tar for seg hvordan en klimaomstilling vil påvirke folks livskvalitet. Det er grunnløst å tro at vi må tilbake til den levestandard som rådde for lenge siden, lyder en av konklusjonene.
"Våre statistiske analyser viser at forskjeller i bilkjøring, flyturer og kjøttkonsum ikke har noen sammenheng med livskvaliteten", sier en av forskerne bak rapporten.

Vinner man noe ved å være klimaskeptiker? Man kan se seg i speilet og si: "Ingen skal kommer her å fortelle meg hva jeg skal gjøre." Man kan spise sin biff uten å være i indre konflikt.
Men dessverre er det absolutt mest sannsynlig at klimaforskerne har rett. Og hva risikerer man ved å være føre var? Uansett om klimaendringene er menneskeskapt eller resultat av naturlig variasjon, vil mange av tiltakene som settes inn ha positive effekter.
Mindre kjøttkonsum vil være bra for helsa. Mindre bilkjøring også, det vil for eksempel gi bedre luftkvalitet, og redusere faren for at barn utvikler astma og allergier. Og det må ikke skje ved forbud og skattelegging. Like gjerne ved bedre kollektivtrafikk, mer handel over internett og mer bruk av hjemmekontor.
Det aller viktigste for å nå togradersmålet er energieffektivisering. Det handler om vaner, og om tekniske grep som fornybar fjernvarme. Lite relevant for noens livskvalitet.
Og hva med kortere arbeidstid, det mest effektive middelet til å dempe forbruket. For de fleste ville fordelene være større enn ulempen ved å tjene noe mindre.
Men politikerne i verdens rikeste land snakker mest om hvordan velferden kan bevares. Og da er alle raske med å si at vi må jobbe mer. En sikker oppskrift på vekst i forbruket. Og et elendig virkemiddel mot klimaendringer.