Klimamamma gjør opp regnskap

Jeg er mamma til Aurora. Hun startet sin miljøkamp som fireåring, etter å ha lært hvordan heliumballonger ofte forsvinner opp i lufta, og ut i havet hvor de kan skade fisk og fugl. Siden har hun boikottet både enhjørninger og Hello Kittyer hver 17. mai. Nå er hun en aktiv miljøagent, sammen med flere andre barn. Og slik sett en del av en hel bevegelse – hvor barn ned i ganske lav alder sier sin mening. Kanskje er det sånn nå, at det begynner å snike seg inn en foreldrefølelse av «hva er det vi har drivi med egentlig» - den «herregud, har jeg gassa på så hardt at C02-avtrykket mitt alene kunne smelta et lite isfjell»-følelsen. Og - «Oh my.., hvordan skal jeg gjøre bot for meg sjøl her egentlig?»

For folk på min alder - voksne mellom 35 og 50 – vi kan ikke sitte å si at vi ikke har visst noe. Alle født etter 1969 burde ha fått med seg noe om global oppvarming og miljø i løpet av skolegangen. Du var ikke ung på 80-tallet uten å kjenne din Pelle og Proffen, eller være litt prega av atomavfall fra Tsjernobyl. Men veldig få av oss har en identitet knytta til miljøbevegelsen, eller FNs bærekraftmål, eller noe annet klimaaktig. Den er heller knytta til OL på Lillehammer, til oljealderen og langrenn. Vi mellom 35 og 50 har sklidd rundt i oljehyre, sjampisglass og lettjente cash. Og for de aller fleste av oss har det vært veldig mye moro – og tull – og ironisering over moralisering - og fest. Det er i hvert fall den historien vi blir fortalt, og ofte sånn vår generasjon blir framstilt i media.

Men finnes det en alternativ historie? Har vi ikke en folkesjel som identifiserer oss med noe litt annet også?

Jo, vi har jo det. Ganske mange faktisk. Og jeg kan en fin liten historie om noe annet. For i 1991 la vikingskipet Gaia ut fra Bergen kai. Og de seilte hele veien over Atlanteren. En reise for å levere barnetegninger laget av norske skolebarn. Til overlevering på FNs «Earth Summit» 1992, i Rio De Janeiro. Den store konferansen om verdens miljø- og bærekraftutfordringer. Vikingskipet Gaia dro nedover av tre grunner. Å feire 1000-årsjubileet for Leiv Erikssons tur til Vinland (huhei), sette fingeren på barns oppvekstmiljø i verden, og sist, men ikke minst jordas miljø!

Og jeg husker dette her – i 1992 var jeg selv 9 år. Jeg husker at vi jobba masse med miljø og bærekraftmål, og FN, WHO og en hel del viktige saker. Og for min del, så gikk vel noe av denne miljølæringa inn. For jeg har fortsatt å bry meg om naturen, og miljøet og GAIA (jorda vår) etterpå også. Herregud – vi kan jo ikke gå rundt å ødelegge vårt eget livsgrunnlag liksom. Men vi gjør det. Og jeg gjør det også. Jeg dro som mange andre I-landskids på backpacking og reising og festivaler og alt det der. Og jeg leste Gert Nygårdshaug og Paulo Coelho, og ble rett og slett blåst over ende av all den fordømte håpløsheten der ute. At vi egentlig er i ferd med å ødelegge vårt eget livsgrunnlag, blir fort litt mye å ta inn. Så jeg bare pakka sammen, jeg. Klipte håret og fikk meg god jobb, dyre støvletter og helgetur til New York.

Men så sitter jeg her nå, da. Med min egen 9-åring, som ikke vil fly på ferie. Som ikke ønsker seg noe ræl til bursdagen, men noe vi kan gjøre sammen. Og hun engasjerer seg i miljøagentene. Og da må jo jeg brette opp armene, da – og være voksen. Å heve meg over «det der sosiale spillet – som man blir så opptatt av», for å sitere Greta Thunberg. Og så må jeg ta meg sammen og spørre meg selv – og dette samfunnet jeg er en del av: Hva skjedde mellom 1992 og 2019? Har vi tatt vare på det engasjementet mange kjente på for nesten 30 år siden? Og er det noe der vi kan ta fram igjen, og børste støv av? Kan vi støtte ungene våre på veien – så de ikke blir oversvømt at håpløshet, og handlingslammelse? Sånn som Greta Thunberg forteller at hun ble før hun startet å streike for klima? Jeg har en følelse av at noe er på gang. Og jeg tror det finnes masse muligheter for å engasjere både voksne og barn til å gjøre gøye og morsomme klimavennlige aktiviteter sammen. For å finne fram til en ny identitet for oss sjøl. En identitet som tar oss framover og ut av et stempel som oljenasjon, med miljøgiftige fjorder og deponert slam. Og inn i det grønne skifte, med hevet hode og fulle seil ut fjordene våre.

Og det er jo sånn, at de unge de kan streike og rope og lenke seg så mye de vil. Og det er bra. Veldig bra. Men det er faktisk vi som er de voksne nå. Som må endre oss. Stumpe røyken, stenge krana. Vi må hjelpe barna våre inn i dette her. Så det ikke blir så innmari håpløst. Jeg vil støtte ungene mine – enten de er opptatt av å redde planeten, eller bli gode i en idrett. Jeg vet at det er masse god vilje der ute, og husk på at det er hva vi som innbyggere velger, og ønsker som avgjør hvilke intensjoner som blir til handling. Og jeg syns spesielt vi mellom 35 og 50 må trå til her. Vi har tross alt opplevd Tsjernobyl og hull i ozonlaget. Her er det bare å kjøre på! Jeg kjører i hvert fall hashtag #klimamamma – og jobber for bredt klimaengasjement – også for oss over 35!