Løft blikket!

Klimaforskerens fem favoritt-skyer

Camilla Weum Stjern forsker på effekten av atmosfæriske partikler på klima, og hvordan endringer i utslipp påvirker nedbøren. Og hun digger skyer. Her er hennes fem favoritter.

1. Cumulonimbus.
Lav sky, skybase under 2000 meter, men toppen kan strekkes seg helt opp til 10-15 km høyde på våre breddegrader og opp til 20 km i tropene.
Kjennetegn: Amboltform.

Begynner kanskje som cumulus humilis – søte små bomullsdotter på himmelen, men utvikler seg relativt fort i vertikal retning og ender til slutt opp som gigantiske skyer, gjerne med ambolt-form. Kan ofte skape lyn, torden og hagl, og i hvert fall kraftige regnskurer. Dannes når fuktig luft varmes kraftig opp – som på en varm sommerdag. Oppdrifts-hastigheten inni disse skyene kan være på opptil flere titalls meter per sekund!

2. Mammatus-skyer.
Lav sky, skybase under 2000 meter. Oppstår typisk på undersiden av cumulonimbus-regnskyer.
Kjennetegn: I sin aller flotteste form, ser de passende nok (siden mammatus er latin for mamma, bryst eller jur) ut som pupper som henger fra himmelen.

Vanligvis er basen til en sky ganske flat, fordi skyen dannes ved at luften stiger inntil den ved et gitt nivå er kald nok til at fuktigheten kondenserer til skydråper over et stort område på samme tid. Men i utkanten av store skysystemer så synker ofte luften. Mammatus dannes når fuktig luft med kondenserte skydråper synker ned i tørr luft.

3. Kelvin-Helmholtz-skyer.
Lav sky, skybase under 2000 meter.
Kjennetegn: Ser ut som brytende bølger på havet.

Noen ganger er det store forskjeller på vindhastigheten og til og med vindretningen mellom ulike høydelag oppover i atmosfæren. Disse skyene oppstår når man har veldig definerte vindskjær, slik at luften og skyene som beveger seg bortover møter veldig mye friksjon fra laget over – hvor for eksempel vinden blåser mye fortere. Disse skyene varer bare i ti-tjue minutter, men går gjerne over mye fortere enn det, så pass på!

4. Altocumulus lenticularis.
Mellomhøy sky, skybase mellom 2000 og 6000 meter.
Kjennetegn: Linseformet/mandelformet glatt sky.

Sees gjerne på dager med mye vind. Oppstår når vinden blåser over fjell eller høyder. Når luften dyttes litt opp blir den avkjølt, og under riktige forhold så vil fuktigheten i luften kondensere til skydråper akkurat på toppen av denne «humpen», før lufta går ned igjen og fortsetter. Slik kan man ende opp med en liten linseformet «hatt» over fjelltoppen, eller bare små ufoer rundt på himmelen hvor luften har fått seg et dytt av andre årsaker.

5. Stratus.
Lav sky, skybase under 2000 meter.
Kjennetegn: Stratus er latin for lag, og tåkeskyene ligger gjerne som et jevnt, formløst, grått lag over verden.

Stratus kalles også tåkeskyer. Dannes i rolige, stabile atmosfæreforhold, ved at luften avkjøles – for eksempel fordi den løftes opp langs en varmfront eller fordi den blåser over et område med kaldere bakke (for eksempel havis).

Camilla Weum Stjern er forsker ved Cicero, Senter for klimaforskning. Denne saken ble først publisert i Ciceros magasin Klima.
Harvest takker Cicero for gjenbruk.