Klima som miljøtrussel

2007: Al Gore fikk fredsprisen, og klima seilte opp som toppsak selv i VG. Miljøorganisasjonene jublet.Det var også en seier for miljøet. Trodde man da. Klima kunne være et springbrett for å skape nødvendig engasjement for miljøsaken som sådan. Slik gikk det ikke.

2014. Klimahypen er død og nordmenn flest er mindre opptatt av klima enn i 2007. Det mislykkede klimatoppmøtet i København i 2009 nevnes ofte som det symbolske sluttpunktet. Det var ikke tid for klima likevel. Eller..?
Det siste året har debatten tatt en ny vending. Politikerne har tilsynelatende endelig tatt klima på alvor; de klimaskeptiske utspillene i debatten er færre og alle partiene på stortinget snakker mer om klima enn før.
Spørsmålet er hva denne endringen egentlig består i. Når ”klima” har blitt stuerent i alle partier – inkludert Frp – er det på tide å ta et skritt tilbake og se på hva som har skjedd. At noe som tidligere var kontroversielt for mange plutselig er spiselig for alle, kan tyde på at ikke holdningene, men begrepsbruken har endret seg.

Når jeg først begynner å legge merke til dem, er de plutselig i alle kanaler. De nye klimaforkjemperne. Landbruksminister Sylvi Listhaug bevilger mer penger til skogsbilveier. Det skal gjøre klimavennlig skogbruk enklere. Skogeierforbundet anklager på sin side miljøbevegelsen for ikke å ta klimasaken nok på alvor når de går inn for vern av enkelte urskogsområder. Olje – og energiminister Tord Lien ønsker å gjøre det enda enklere å bygge ut ren og fossilfri, klimavennlig energi. De tidligere så famøse monstermastene vil han døpe om til miljømaster.
Et mer lokalt eksempel fra Trondheim i 2013: Massiv utbygging av den beste matjorda rundt byen støttes selv av SV. Å bygge bynært fremmer nemlig klimavennlige transportløsninger. Økologiske matproduksjon har også kommet under lupen i det siste. Det er ikke så bra som vi har trodd. Den økologiske maten har nemlig høyere klimautslipp per produserte enhet enn den fra konvensjonelt landbruk. Sist fra Høyres landsmøte. Partiet ønsker å komme på offensiven i klimapolitikken igjen, og feirer med å vedta en storstilt motorveiutbygging. Effektive veier gir nemlig lavere klimagassutslipp. På spørsmål fra Dagsrevyen svarer da også Solberg at biltrafikken ikke er et problem i seg selv. Problemet er utslippene. Da så.

Dette er bare noen eksempler fra det som er en trend: Klima kommer stadig oftere i konflikt med miljøsaken, heller enn å gi den drahjelp. Har virkelig urskog, vill vestlandsnatur, bugnende åkre og mat uten sprøytemidler sunket i verdi?

Det er liten vits i å anklage Frp og andre med måtelig miljøinteresse for å ha kuppet klimabegrepet. Men jeg føler en stigende uro når debatten uthules og folk resignert tenker ”jaja, det er sikkert best sånn”, selv om ryggmargsrefleksen sier at ”dette er feil, vi kan da ikke godta slik naturødeleggelse”. Mye av det som i dag klassifiseres som klimatiltak fordekker i realiteten et reduksjonistisk syn på miljø. Klimagassutslipp bare er, med et gitt sett av løsningsforslag. Det spørres sjelden om hvorfor det må være.
Espen Stueland har tidligere skrevet om Monstermastene i Hardanger her på Harvest – et klimatiltak på sviktende premisser. Hovedargumentet er at de skal sørge for ”miljøvennlig kraft fra land” til Utsirafeltet. Men hvorfor må vi egentlig bygge ut Utsirafeltet? Se, det er ikke en del av diskusjonen.

Ikke slik å forstå at jeg ikke ”tror” på klimautfordringen. Poenget er at ”klima” som kategori tildekker årsaker og lukker for handlingsalternativer. For hva er det egentlig vi bekymrer oss for når vi frykter klimaendringer? Jo, tap av artsmangfold, usikker matforsyning, forringet natur; kort sagt en degradering av planeten. Da er det et åpenbart paradoks at vi er villige å ofre nettopp slike verdier i klimaets navn.

Geografen Erik Swyngedouw sier at når vi snakker om klima er: ”the enemy always externalized and objectified”. Klimadiskusjonen handler alltid om de ukontekstualiserte CO2-utslippene i det han betegner som en post-politisk miljøkonsensus. Klima er konsensus; klima er teknologiutvikling, kvotehandel og regnskog i Brasil (natur ute, ikke hjemme). Klima er framtid. Det angår oss egentlig ikke.
Natur er kontrovers, natur handler om hvilke verdier vi prioriterer og en erkjennelse av at noe står på spill. Vi opplever tap av natur i nåtid. Kort sagt: natur angår oss.