Klar for kulda nå

Jeg har tegnet og malt så lenge jeg kan huske. Å jobbe med kunst krever mye tid og krefter før man begynner å nærme seg kjernen av ting. Og ikke minst økonomisk usikkerhet. Heldigvis er jeg sammen med en mann som liker å bo litt alternativt. Vi er en familie på 4 og bor på 50 kvm i en hytte i Sørkedalen. Det var etter at vi flyttet dit at hele min kunstpraksis endret seg – jeg hadde ikke noe atelier og begynte å tegne ute, i granskogen.

Hva høster du?
Bilder! Erfaringer og øyeblikk som kommer fra møter med skogen rundt der jeg bor i Nordmarka. Jeg høster avtrykk av regn og frost.

Hvor kommer du fra, og hvor har du tenkt å gå?
Jeg kommer fra Lambertseter der jeg alltid drømte om storbyen. Bodde lenge i London og på Torshov før jeg omsider havnet i en hytte i Sørkedalen. Nå har jeg bare tenkt å gå lengre inn i skauen.

Hvilken måned av året liker du best og hvorfor?
Etter at jeg begynte å male ute liker jeg den første frosten som kommer i november. Når kulda har lagt seg over landet og det er ingen vei tilbake – det knaser under føttene, prikker kaldt i huden, og frostrøyk kommer ut av munnen. Og så er det så fint når blekket fryser på papiret og lager frostroser som det er umulig å etterligne med menneskehånd.

Hvem ville du helst overnattet med i en gapahuk?
Det må være Torolf! Min kjæreste og skogens mann. Han er som en fornøyd huleboer/gentlemann på tur. Det var han som lurte meg bort fra Grunerløkka og inn i Nordmarka så jeg fikk tatt et nytt blikk på hvordan det egentlig ser ut inne i granskauen, utenfor allfarvei. Der er det kaos.

Hva er det beste (frilufts)rådet du har fått?
Et tips: hvis man lure med en byjente ut på tur for første gang kan det være smart med dobbelt liggeunderlag.

Hvilke assosiasjoner gir ordet «unaturlig» deg?
I arbeidet mitt tenker jeg mye på samhørigheten med landskapet og naturen. Noen sjeldne ganger kan jeg virkelig føle meg i ett med alt rundt meg, når jeg arbeider. Det er intenst. Tarjei Vesaas beskriver så vakkert sitt fortrolige forhold til naturen i sine dikt, for eksempel i Snø og granskog. Landskapet er integrert i ham selv. Det er ikke noen følelse av skyld i de diktene. Klimaendringene var ikke et så akutt tema da han skrev dem. Sånn som han, så nære, kommer nok aldri jeg.
Jeg vet at jeg er en del av forbrukersamfunnet som undergraver vårt livsgrunnlag. Det er en ambivalens og en følelse av tap i det. Melankolien i bildene mine kommer av den følelsen å være fremmed, utenfor, splittet, selv om jeg er midt naturen og er en del av den.
Det finnes jo ikke noe sted utenom naturen, egentlig. En by er bare en skorpe på jordens overflate og ikke et annet sted – årstidene, været, finnes like mye der, og vekstene trenger igjennom om de får lov. Grådigheten og hamstringsinstinktet vår en del av vår natur…som har ført oss der vi er i forbrukerkulturen. Noen ganger tenker jeg at vi er en del av klodens sykliske prosess der ødeleggelsen bare er en endring, begynnelsen på en ny epoke og at vår undergang er uunngåelig…men det er feigt å bare være en sånn dystopisk pessimist. Det faller lett for oss kunstnere å konstatere alt som er galt (og det er jo viktig!) Men det krever enda mer å være håpefull, tro på vår frie vilje og evne til å skape endring.
Det er et paradoks å ville være i ett med naturen, og å skape bilder av den. Naturen forestiller ikke, den er seg selv. Tegningene mine forestiller og avbilder naturen, samme hvor mye jeg prøver å leve meg inn i trærnes vekst og fall.
Jeg eksperimenterer også med å lage kunst som er natur, i allefall spor av den, ved at regn, frost og tidens nedbrytelse står for sporene og avtrykket på papiret. Når disse arbeidene vises som innrammede bilder i et galleri – er de natur eller ”unaturlige”? Gallerisituasjonen med sin hvite, rene estetikk er så langt unna bildenes opprinnelse som de kan komme. Når det jeg opplevde i skogen kommer på utstilling, antar det en annen form. Å lage kunst av naturen er som å gripe etter den sommerfuglen som blir til støv når du fanger den. Jeg klarer aldri å fange den helt, og jeg klarer ikke slutte å prøve.

Hva er ditt livs største naturopplevelse?
På Valdresflya en påske traff vi noen hundekjørervenner. Jeg satt i pulken med de to barna mine på fanget, den minste sov, og 12 huskyer trakk så det grein. Snø og lemen spruta, skiturister hoppet forfjamset unna, sola skinte og det var herlig.

Hva må du ha med i sekken?
KAFFE! Alltid og uten unntak.

Hvilket trekk ved deg selv (menneskenaturen) er du mest og minst fornøyd med?
Jeg er fornøyd med at jeg valgte kunsten fremfor «tryggheten» fordi det gir mening og livsgnist. Sannsynligvis gjør det meg bedre, også for familie og venner. Misfornøyd: Jeg skulle gjerne hatt mer viljestyrke og disiplin, på alle områder. Også kan man bli litt ego av å jobbe med kunst.

Hva er meningen med naturen?
Det er lett å tenke at det er en høyere mening som ligger bak alt det mystiske i naturen. Men jeg tror ikke naturen har noen mening utover å være det den er: i vekst, i endring, i forfall, akkurat som oss. Det er dypt og underlig nok i seg selv. Men vi tillegger den mange betydninger, alt ettersom hvor vi er i verden, i historien. Rent instrumentelt, for nytte, vi lever av den. Vi ferdes i den, som turister og samler på inntrykk vi deler med hverandre, som troféer. Den kan også være vår nære venn og trøst. Vi kan speile oss i den, den kan være en metafor for det vi ikke kan beskrive. Den siste utstillingen min het Naturen behøver ingen metafor, og det mener jeg. Den er det den er. Det er vi som behøver metaforene. Jeg har lært mye om meg selv av å ferdes i traktene her. Hvordan de anonyme, tørre, pistrete granleggene insisterer på sin livsform selv om de ikke akkurat er spektakulære. Det finnes steder her hvor solen aldri når bakken, allikevel vokser det ting der. Et ynkelig, skakt lite tre er så trassig. Som «flink pike» er det lett å pakke alt inn i et stort smil. Det behøver man ikke i skauen.

Hvilket sted vender du tilbake til, igjen og igjen?
Granskogen bak huset. Elva nedenfor jordet.

Hvilken naturaktivitet skulle du gjerne behersket bedre?
Jeg vil gjerne lære meg å lage en seljefløyte til barna mine!