Kjetil Østli: Heim te Hallingdal

Prolog.

Gymnasvenninna mi Linda, ho med lurt smil og langt rødlig hår, var som voksen blitt sjef for biblioteket på Nesbyen. Ho inviterte meg på turné til Hallingdal for å snakke om hvordan golingen Kjetil Østli skreiv boka om tronarvingen, kronprins Haakon.

“Hei igjen. Gratulerer med bok. Biblioteka i Hallingdal vil gjerne ha besøk av deg.”
Oi! Jeg holder sjelden foredrag. Jeg skriver heller. Når jeg skriver, har jeg kontroll. Når jeg prater for en forsamling, babler jeg. Det er nervene mine de hører. Det er derfor jeg i intervju med lokalavisa Hallingdølen, om hvilken egenskap jeg gjerne skulle forbedra, svarte: Å holde tråden når jeg snakker, for jeg glemmer ofte hvor historien min begynte.

Hva svarte jeg venninna mi fra gymnaset? En sier ikke nei til Hallingdal, dalen jeg vokste opp i.

Vesterhusvegen 12
3550 Gol
Tlf: 067 75082
(husker fortsatt telefonnummer til tre venner: 75137, 74761 og 74664)

Jeg pakket transporteren med ski, turtøy, pentøy og en kasse Haakon-bøker. På rødt lys ved Oslos Carl Berners plass kom en kar gående med hvit gitarkasse. Jøss, er det han? Jeg rulla ned bilvinduet.
Stein Torleif! ropte jeg.
Østli, svarte han.

Bjella er kjendis-hallingdøl, nå var han i byen, og jeg dro.
Jeg gleda meg på en intens måte. Grugleda meg. Vil noen møte opp på foredragene? Kommer gamle venner som aldri dro fra dalen? Venner av foreldra mine? Eks-svigermor fra Hemsedal? Alt kan skje! Ja, og hvorfor skriver jeg plutselig “ho” og “foreldra”? Allerede på vei opp har Hallingdal tatt bolig i meg. Dialekta er tilbake. Dette kan bli mørkt, eller fint.

(Artikkelen fortsetter)