Rapport fra provinsen

Innerst i Svartevja prøver vi oss på et par hjelpeløse kast og setter umiddelbart det nyinnkjøpte fiskeutstyret fast i noen kratt vi ikke kan navnet på. Den mest klønete av kameratene mine forsøker seg med et kraftig rykk med fiskestanga, men er like ved å falle ut av båten.
Selv sitter jeg på en plastpose og smiler: Jeg kom ikke hjem for å bli en annen, og heller ikke for å bli den jeg var. Jeg kom hjem for å bli den jeg er: en fyr med et dårlig montert badekar, et nattbord fullt av uleste bøker og et lite hus, i enden av en vei.
Men viktigst av alt: For første gang på mange år har jeg ikke noe behov for å være et annet sted. Dessuten har jeg skjøteledning. Og en sommer som står og roper kom.
Og vi kommer. Med bæremeis, vanndunk og reiseseng, noen uker senere. Fire skikkelser på vei bortover stien, to store og to små. Vi låser oss inn på setra, fyrer opp, lufter dyner og begynner å pakke ut maten.
Når vi står opp neste dag, hopper tre harer bortover jordet idet vi slår opp seterdøra. Steinhella nedenfor avgir allerede en mild varme, selv om dagen knapt har begynt.

Det er midt i juli, og varmerekord i fjellet. Gården tilhører svigerfar, fjellsetra har de hatt i familien så lenge at ingen lenger har oversikt. Både steinhella på trammen og stallveggen er fulle av initialene til de som har gått her før. Årstallene er skåret sirlig inn overalt rundt oss: 1881, 1904, 1922.
Jeg husker ikke engang hvilken dag det er. Mobilen ligger avslått i hanskerommet i bilen, og bilen står parkert fem hundre meter unna. Det er lenge siden jeg har følt meg så fri.
I fjor var vi midt oppi det: visninger, fødsel, barnedåp, husovertakelse, valg av megler, bestilling av styling og foto og flyttebyrå, valg av salgshelg, badekar, sofa, seng og planlegging av oppussing, innhenting av tilbud fra polske håndverkere, barnehagestart, barnehagebytte, ny barnehagestart, kjøp av forsikring, forhandlinger om lånerente i banken – og frykten, selvfølgelig, for at boligmarkedet skulle kollapse fullstendig rett etter at vi kjøpte, men før vi hadde fått solgt.
Nå, derimot, er vi her: Det eneste vi vet, er at timene ligger foran oss og at dagen er varm. Fra rideleiren ser vi hester som går etter hverandre bortover grusveien. Det lukter intenst av jord, det skarpe lyset spretter mellom husveggene og fletter seg sammen rundt oss.
I går senket vi oss forsiktig ned i fjellbekken som renner forbi, borte ved enden av eiendommen: fire kritthvite kropper i midten av en stor jettegryte, omgitt av vierkratt og røsslyng. Klart, kaldt vann som slo gnister av gull mot steinene. Så gikk vi inn på det gamle kjøkkenet, tente parafinlampene og lagde fleskepannekaker og rabarbrasuppe til kvelds.
Det er som om noe er opphevet. Tyngdekraften, tiden, jeg vet ikke. Alt vi har er tredve år gamle aviser og batteridrevne radioer som ikke virker lenger.
Og lyden? Jo, det summer i det knehøye gresset og det klinger i bjeller. Men mest av alt er landskapet rundt oss innhyllet i en enorm presenning av stillhet. Verden står på lydløs, dagen er uten krav.

I vinter, da permisjonstiden var på sitt aller mest innestengte, var det ikke slik: Da var det hyling fra morgen til kveld, det var piping fra tørketromler og rop og kjefting. Vi ble enige om å sende barnas mor på mindfulnesskurs, slik at hun i det minste kunne komme seg ut av huset. Nå sitter vi her på steinhella og drikker morgenkaffen og ser utover fjellene.
Ute av verden. Den gamle drømmen om å bli helt, fullstendig tom – omgitt av stillhet, for en gangs skyld. Ingen savn, ingen ambisjoner, ingen frykt – et liv på havets bunn.
Inne i huset tegner en fireåring en jente med krone på hodet.
En krokodillepappa og en krokodilleunge.
Hender som strekker seg oppover med sprikende fingre.
En sol.
Jeg tror det oppsummerer det meste: Livet trenger ikke være mer komplisert enn dette.

Noen uker senere har vi kjørt ned fra fjellet og ut til kysten. Det har vært den beste sommeren på så lenge noen kan huske, men nå henger plutselig mørke skyer over hytta vi har vært på.
Det er faren til Ella som oppdager det først, akkurat idet vi skal til å rygge ut fra gårdsplassen deres.
Har du lagt merke til dette? spør han.
Egentlig hadde jeg tenkt å sette på «Siste sommerferie- dag» i bilen idet vi kjørte, slik jeg alltid pleide å mase meg til da jeg satt i baksetet selv. Nå er det plutselig ikke så farlig om ungene blir innvidd i mine egne ritualer eller ikke. I stedet røsker jeg opp bildøra og blir stående og se på skaden, jeg også.
– Å faen, sier jeg bare.
Bilturene hjem fra sommerferie, vekk fra kysten og innover i landet igjen, var alltid preget av en helt spesiell form for sammensunkenhet. Det var noe med lyden av vindusviskerne som gikk, mens foreldrene mine nok en gang spente av seg bilbeltet, for ut og småløp gjennom det varme augustregnet og bort til hytta for å forsikre seg om at hyttedøra var låst, for tredje gang.
Det luktet svakt av våt bikkje og bilsyketabletter i baksetet, og der satt vi altså – tre sammensunkne søsken – så uendelig langt unna det punktet vi hadde vært, bare sju uker tidligere: På vei til sommerferie, inneklemt mellom stappfulle bæreposer med håndklær og shortser og sengetøy, bare et par minutter unna å kunne svinge inn foran hytta, parkere og få det første glimtet av fjorden. Det eneste jeg får et glimt av nå, er verkstedregningen som vil komme.
Det må ha skjedd i går kveld, eller i natt, mens bilen sto parkert. På panseret har noen laget en serie små riper – kanskje 150 stykker, fordelt over hele høyre side av panseret. På førersiden, rett bak bakre dør, har noen møysommelig ripet inn navnet sitt i lakken. «Mapine» står det.
Hva kan man si? Jeg er kjent med ordningen med konfliktråd, og muligheten for at enkelte saker kan overføres dit. Dersom gjerningspersonen(e) blir funnet og saken kan overføres til konfliktrådet, samtykker jeg i at saken overføres dit.
For all del.
På samme måte kan jeg godt opplyse om kjøretøyets registreringsnummer. Gi en nærmere beskrivelse av gjerningssted og tidspunkt. Formidle polisenummer og navn på forsikringsselskap. Innhente prisoverslag på skadeomfanget. Men det eneste jeg vil, er å lukke øynene, stupe fra brygga og åpne dem igjen – etter ti lange svømmetak under vann, akkurat tidsnok til å se silhuetten av stupeflåten der oppe.
Det eneste jeg vil er å komme meg dit, kravle meg opp på de flisete plankene, sitte der til jeg får igjen pusten – og stupe uti igjen, akkurat idet jeg blir ropt inn til kveldsmat.

Kjære Mapine, her er en liste over ting du ikke vet ennå:
Du kommer aldri til å ha så lange sommerferier som du har nå.
Du kommer aldri til å få tilbake det du har.
Du kommer til å slutte å like å bade.
Du kommer til å slutte å like deg selv, ikke nødvendigvis helt – men sannsynligvis ganske mye.
Du kommer ikke til å huske bilen min, men det du kommer til å huske er grusen du gikk på i går kveld og den svake lukta av gress og ryllik som traff deg på vei opp fra stranda. Du kommer til å huske kveldslyset, en av de aller siste dagene i ferien din, mett og gult som rav, der det sto og stanget mellom bryggene og svabergene. Og så kommer du til å huske hvor lykkelig du var akkurat da, og hvor mye som skal til for at du føler noe i nærheten av det samme nå.
Du kommer til å kjøpe bøker om hvordan man kan bli glad igjen, Mapine.
Du kommer til å skjønne at du må ha noe å leve av, du også.
Du kommer til å lure tusen ganger på om du valgte riktig.
Og en dag, når du endelig har fått hodet over vannet økonomisk, og du føler deg uthvilt og sier til deg selv at nå kan høsten få lov til å komme, så kommer det et barn i stedet, og riper navnet sitt inn i lakken på bilen din og går. Bekymringene forsvinner aldri, de bare skifter eier.

Selv skifter jeg fil. Blinker, bytter, lar høyre hånd hvile på girspaken. Vi er på vei hjemover etter å ha avsluttet ferien nede ved kysten, og i bilen er alt som før: Thorbjørn Egner presser seg inn mellom setene.
Hjemme venter en bunke regninger og en sentralstøvsuger som må repareres, i tillegg til de nye skadene på bilen. I mellomtiden sitter Klatremus oppe i treet og synger, og mens jeg har øynene festet på motorveien foran meg, faller jeg inn i en litt fraværende andrestemme. Så går det opp for meg at det er «Wham Rap!» jeg sitter her og nynner på.
Sangen stiger opp i meg, opp gjennom halsen og ut av munnen, som en barneskoleelev i et klatretau. Det er en klønete forestilling, og den kommer nokså bardus på meg, men det er heldigvis ingen andre som hører det.
– Hey jerk, you work, this boy’s got better things to do, synger George Michael og Andrew Ridgeley i kor, langt der inne i hodet mitt.
Jeg aner ikke hva underbevisstheten min driver med på fritiden, men klarer den virkelig ikke å sende meg bedre pasninger enn dette? Hva slags oppmuntring er egentlig det der? Eller er det noe George og Andy faktisk prøver å fortelle meg?
«Wham Rap!» kom ut i Margaret Thatchers 80-talls-England, der sosiale rettigheter var i kraftig forvitring og arbeidsledighetskøene ble lengre og lengre for hver dag som gikk. Verden har forøvrig aldri vært nærmere full atomkrig enn den var på dette tidspunktet, men det hører man ikke spesielt mye til der George Michael og Andrew Ridgeley spretter rundt på scenen med skulderputer og nystripet hår.
Sangen skildrer foreldregenerasjonen sett på avstand. George og Andrew står på terskelen til en hverdag full av repetisjoner og forpliktelser, morgenmøter, forsikringspremier, foreldremøter og avbetalingsplaner, ufrihet, rutiner, bedøvende TV-underholdning.
Ikke snakk om, dette er de ikke med på. Da går de heller på trygd. Hvorfor skal man i det hele tatt trenge å jobbe, så lenge man kan være oppe halve natta og danse? Mot slutten av sangen sender koristene en ironisk takk til institusjonen som har gjort det hele mulig: DHSS – The Department of Health and Social Security. Dermed slutter også «Wham Rap!» som den begynner – som en feiring av det bekymringsløse livet, en krigserklæring mot ansvarsfullhet og voksenliv. Ungdom er man bare én gang i livet.
Selv fikk Andrew Ridgeley nok som 23-åring. George Michael fikk gjerne fortsette på egenhånd, men Andrew var klar på at han ville hoppe av. Tre år i bransjen fikk holde. Dermed ble det slik, og de to skolekameratene avsluttet hele greia med å arrangere en av tidenes største avskjedskonserter på Wembley stadium.
George Michael holder fortsatt på, men hvor Andrew Ridgeley er, er det få som vet. Det siste jeg hørte var at han har vært involvert i en miljøvernorganisasjon kalt «Surfers against sewage» og bor sammen med en av jentene fra Bananarama.
Sannsynligvis kommer vi aldri til å møtes. Men hadde vi gjort det, vet jeg hva skulle spurt om: På setra for noen uker siden sto alt så klart for meg. Alt var enkelt. Nå, derimot, var jeg plutselig bekymret for det med jobben min igjen. Klimaet. Økonomien. Jeg skulle spurt Andrew Ridgeley om alt det der. Om det kommer til å gå til slutt, om bekymringene noen gang kommer til å gi seg.
Og Andrew skulle ha smilt, sett på meg og sagt det jeg hele tiden visste han kom til å si:

Everybody say WHAM! Say BAM!
Everybody say WHAM! Say WHAM! BAM!

Noen uker senere er det høst. I liene rundt byen står løvtrærne allerede og brenner i gult og rødt. Det er en sånn dag da det er umulig å sitte inne. Idet vi svinger av Fylkesvegen og parkerer den nyoppripede bilen vår, begynner de å spille en gammel Neil Young-låt på radioen. En låt om en fyr som lengter hjem, hjem til et sted der det er kald, fin vind. Jeg har hørt den låta tusen ganger før, men aldri her.
Nede fra elva hører vi at det vaker. Kom, sier jeg til sønnen min i baksetet. Elva. Stor og grønn og brun og doven. 201 kilometer, det er avstanden den har tilbakelagt. Noen ganger med frådende raseri, andre ganger omtrent som dette – i halvsøvne, på ryggen, som en middelaldrende familiefar på en luftmadrass.
Stein og grus og gamle sykler, smeltevann fra breene i Jotunheimen, alt sammen flyter forbi oss der nede, som et taust forbund av gammelt regnvær og løsmasser, med ett mål for øyet: havet, et sted langt der nede ved utløpet.