Kjære Grønland

Jeg kjenner det mest på natta, nå som det er sommer.

Sengeklærne er hvite, natta er lys, og jeg er helt naken og varm som en hvalross på isen,
midt mellom skuldrene renner det dråper fra inni meg et sted, ned langs ryggraden,
huden er klam og brun, alt smelter og renner,
og jeg tenker at sånn er det for Grønland også.

Han som sover ved siden av meg, er tørr og varm,
det renner ingenting nedover ryggen hans,
jeg vekker ham, han spør om jeg tenker på isen igjen,
så legger han seg rundt meg,
jeg sier jeg blir for varm, det er fordi du er Grønland, sier han,
slutt, da, sier jeg.

Jeg sier, jeg tror kanskje Grønland savner noe,
jeg forteller ham at det har vokst trær der tidligere, skoger med fugler og harer og egg,
larver som spiser opp døde dyr i bakken,
sopp som vokser ut av hodene på insekter,
jeg sier det kan hende Grønland synes det er kjedelig når alt er hvitt og kaldt og stille og isete hele tiden.

At det er deilig å renne nedover fra isbreene, ned mot fjordene, bare være en oter som flyter ut i havet,
som den ikke hadde bein eller muskler i kroppen.

Han sover igjen, eller så lukker han øynene
og ser for seg otere, elver og vann som vil nye veier.
Jeg legger meg på siden og ser inn i panelet på veggen, det har mørke hull og streker,
de er akkurat som stier på Grønlands sletter,
jeg puster så kaldt jeg kan på veggen foran meg,
ikke smelt,
ikke forsvinn for meg,
hvor skal du.

For, jeg bare lurer på hvor du er på vei uten oss.
Hva skal du bli til, vil du gjøre noe helt nytt,
skal du til et sted du ikke har vært før, et sted jeg heller ikke har vært.

Grønland, dette er kanskje rart for deg,
men jeg lurer på om vi kan snakke litt sammen,
kanskje vi kan skrive brev eller ringes en dag,
jeg vet ikke hvordan jeg kan nå deg.

Kjære Grønland

Det er kanskje egoistisk av meg å ville bli hørt sånn,
men jeg tror jeg forstår litt hva du holder på med,
jeg har også lyst til å forsvinne innimellom,
synke ned i bakken fordi jeg skammer meg,
eller fordi jeg blir sjenert,
eller fordi jeg er på feil sted til feil tid,
men jeg kan ikke forsvinne,
for jeg har denne menneskekroppen som jeg ikke blir kvitt, det hjelper ikke bare å lukke øynene,
det vil se helt merkelig ut,

men jeg kan forstå følelsen din, Grønland,
det med å ville forsvinne, mener jeg,
det med å ville bli ny,
ville forandre seg.

Hver eneste dag er annerledes, ikke sant,
vi får en ny rynke her og en ny tanke der,
og hendene blir eldre og sterkere,
og vi lærer nye sanger, og blir sett av nye øyne.
Selv om det er veldig små ting,
kan det bety veldig mye,
så du trenger ikke forsvinne helt for å forandre deg,
du trenger ikke synke i bakken eller smelte ut i havet,
vi kan finne ut av det sammen, om du vil.

Jeg er her i hvert fall,
og jeg tror kanskje jeg bare skriver litt til deg,
for ark er papir,
og papir er trær,
og en gang vokste det krokete, bleke stammer på deg, som en hær av gamle menn på slettene dine,
og under molden flettet røttene seg sammen,
og noen av stammene var kanskje hule og bar med seg menneskestemmer fra land langt borte.

Trærne som levde på deg,
er like som trærne som vokser i dag,
som blir til papir,
som blir til ark,
så jeg tenker,
kanskje dere husker hverandre,
trærne og papirene og arkene og deg.
Kjære Grønland, jeg bare hvisker litt til deg her, oppå arket,
gjennom den hule stammen, på en måte.