Ulv!

Det vil ikke komme som noen overraskelse at du her venter enda en tekst om ulv.
Skrevet av en skogsromantiker fra byens innerste, tettbodde sirkel.
En fortaustraver på issvuller under byens lokk av svevestøv og eksos, kjevetyggende omgitt av tomgangskjørere, mobilgjengere og de samme butikkjedene kvartal, etter kvartal, etter kvartal.
En trassig person som i hemmelighet elsker bygater, men høylytt fornekter dem til fordel for naturen, skogen, fjellet og havet, der det virkelige livet ligger en gang hver eller annenhver helg.

En instagramrytter med bilder av slitte anorakker i soloppgang, svaie furuer i solnedgang, luehår og eplekinn, pinnebrød, aeropress og selvristede, rettferdige kaffebønner fra en kortreist kaffefarm i Colombia.
Det er meg.
Bortsett fra det med kaffepresseren, og pinnebrødet, som jeg aldri har fått til å bli noe annet enn en svidd brødslange på enden av en pinne i full fyr.

Jeg kan skryte på meg skog og fjell, jeg kan flotte meg med hele Nordmarka nord, men noen skogens datter har jeg egentlig aldri vært.

Jeg har mot bedre vitende lagt ut på lengre turer enn jeg har utstyr for, jeg har stukket av gårde på turer om natta uten å si fra til noen, jeg har gått over isen når jeg vet jeg burde gått rundt, jeg tror alle store fugler er ørn og at alle store potespor tilhører ulv.