Kapteinen, kjærligheten og lyden av universet

Jeg vet ikke hva jeg er mest redd for i det jeg lukker døren på den lille Scodaen til morfar og dumper ned i passasjersetet ved siden av ham. At han skal oppdage at jeg har begynt å røyke som 16 åring, eller våge å spørre om han kan lære meg å meditere. For meditasjonen handler om mormor. Hun jeg aldri møtte. Hun han aldri snakker om.

Vår eller høst, 1995.
Det regner ute. Duggen brer seg på innsiden av frontruten, vindusviskerne veiver rytmisk foran ansiktet mitt. Det skal regne slik hele helgen, når jeg tenker tilbake er alle hytteturene våre regnfulle og tunge av tåke. Jeg holder pusten når han lener seg over meg og henter ut en kassett av hanskerommet, som om røykelukten utelukkende kommer fra pusten min, selv om jeg røykte en sigarett like før han hentet meg.
- Vi må ha litt musikk når vi kjører, eller hva tror du Kristine, sier han og setter på noe klangfull hawaiimusikk.
Så kikker han ned på de hvite støvlene mine. Rister oppgitt på hodet.
– Jeg skjønner ikke hvorfor du bretter støvlene dine. De blir jo bare ødelagt?

Morfar er en kjempe. Rakrygget og sterk, nesten 2 meter høy. Han er orlogskaptein i sjøforsvaret. Pensjonert, men autoriteten hans kommer innenfra. Han trenger ingen uniform for å gjøre folk spak og fomlete, han trenger bare å se på dem. Spørsmålene kommer som et lite avhør mens vi kjører gjennom det regntunge landskapet ut mot fergekaia til Osterøy. Hvordan går det på skolen? Er det noen gutter i kikkerten? Er du fremdeles med i dette kommunistgreiene Rød Ungdom? Ja ja, sukker han oppgitt. Har jeg ikke fortalt deg om kommunisten jeg hadde i troppen min like etter at vi flyttet fra Kristiansand? Det er en ganske artig historie skal jeg si deg, det kan ikke ha vært mye under topplokket der.
Jeg diskuterer aldri politikk med morfar. Han er høyremann. Verdikonservativ. En diskusjon med ham er umulig å vinne. Når vi venter på fergen sprekker solen gjennom skylaget som en tynn gul stripe.
- Nå får vi sol, sier han, - er vi heldig så blir det fint vær denne helgen.

Skyene henger tunge over fjelltoppene på Osterøy. Og det er opp dit vi skal, opp på fjellet over Bruvik, opp til Heggebotn like under Høgafjellet som knapt er synlig under tåken. Vi har med oss fiskestenger. Juice og kneip, og en varm kylling til lørdagskvelden. På hytta er det tørrvarer for et helt liv. I sekken min, gjemt under sagaen om isfolket, ligger en sigarettpakke med to og en halv sigarett. Det er ikke mye jeg røyker, men to og en halv sigarett er lite for en helg. Samtidig aner jeg ikke hvordan jeg skal klare å snike meg til en røyk uten at han oppdager meg. Kanskje jeg må stå opp igjen etter at morfar har lagt seg, eller våkne før ham om morgenen.

Morfar møtte mormor da han var i kystartilleriet i Kristiansand i 1951. Mormor var hushjelp hos en skipsreder i Østre Strandgate. Hun hadde brune krøller og myke runde kinn.
– Her burde det vært reist en statue, sa morfar til eldstesønnen, en gang de passerte krysset ved Vestre og Østre Strandgate.
– Det var her jeg traff min store kjærlighet.

De grønne støvlene hans synker ned i gjørmen og gir fra seg et lite sukk når hælen løfter seg igjen. Han går foran meg på stien opp til hytta. Den gamle sekken fra forsvaret er fylt til randen med mat og klær. Noen verktøy stikker ut av sidelommen, i hånden bærer han et halvfullt malingsspann. Vi skal male vinduskarmer, dersom det blir opphold.

Det er alltid bare oss to alene på hytta. Her er ikke strøm, ikke innlagt vann. Oss to, og radioen, men mest stillheten. Stillheten i skogen. Stillheten mellom oss. En god stillhet. Han rydder og vasker og lager kveldsmat. Jeg sover i overkøyen på barnerommet. Lampen på veggen er batteridrevet og tennes når du drar i en snor. På andre siden av den tynne panelveggen er morfars rom. Der inne står en kiste under vinduet, som mormor har malt. Over sengen hans er en bokhylle full av mormors diktbøker. Sengene er redd opp med stramme laken og ulltepper som ligger stive over dynen. Han er orlogskaptein når han rer opp sengene. Men jeg vet ikke hvem han er når jeg hører lyset bli tent over sengen hans om natten og en av diktbøkene skyves ut av hyllen.

Jorda er jorda er eg eg jorda med lauvslør om panna, skriver Ragnvald Skrede.

Jeg våkner klokka sju av at det knitrer i peisen. Lukten av nykokt kaffe siver inn på rommet mitt. Morfar har ikke vekket meg. Planen om å snike meg ut før ham om morgenene må forkastes. Jeg er desperat etter en sigarett.
- Jeg trodde ikke vi skulle opp så tidlig, sier jeg.
- Skal du ikke være med å sette garn da?
Etter å ha tisset løper jeg ut bak boden og røyker. Det regner. Men det er vindstille, luften er tung. Røyken legger seg som en seig tåke tett mot det våte hyttetaket. Siger ned mot det åpne vinduet over kjøkkenbenken. Hvorfor er jeg så redd for at han skal oppdage at jeg røyker? Ingen røyker foran morfar. Spesielt ikke tantene mine. Hvorfor er vi så redde for å skuffe ham?
Vi setter garn i det lille vannet noen hundre meter nedenfor hytta, like ved Davids gård. Landskapet sover. Vannet sover. Alt jeg hører er morfars støvler som gnisser mot dørken. Den sildrende lyden av garnet som treffer vannflaten. Åretakene. Etterpå går vi over jordet, forbi sauene som er ute og beiter. Morfar vil ta en prat med David. Oppe på den hvite himmelen over oss kretser en hauk. Vi ser den ikke, det er David som forteller om den, derfor er den der likevel, som en skygge. Noe som tegner opp landskapet og spenner fast himmelen mellom fjelltoppene.
– Skal dere opp på Høgafjellet?
– Vi tar en tur i morgen, svarer morfar.

Mormor og morfar forlover seg etter å ha kjent hverandre i knappe to måneder. Det er en intens forelskelse. De mange fjellturene de hadde sammen før barna ble født er dokumentert av et fotografiapparat med selvutløser. I 1954 gifter de seg på mormors hjemgård i Flekkefjord, og året etter blir sønnen Kjell født. Han skal bli den eldste av seks søsken. Noen søsken blir født i Bergen, noen i Tromsø, noen i Flekkefjord. Familien flytter seg rundt etter hvert som morfar blir stasjonert til ulike deler av landet og den militære karrieren tar fart. Søskenflokken får et tett og nært vennskap og snakker om årene i Tromsø, årene i Kristiansand. Årene i Bergen. Kjærligheten mellom mormor og morfar blir lagt merke til. De går turer sammen, baker sammen, setter ut garn sammen. Leser bøker sammen. Vasker opp sammen. I Kristiansand går morfar henne alltid i møte når hun er ferdig på jobben på renseriet om kvelden. De holder alltid hender. Kysser hverandre alltid farvel.
Det er i Kristiansand at mormor stadig oftere blir plaget med hodepine. Migrene, sier legen og skriver ut Fenazon koffein. Det hjelper ikke. Det er synet, sier legen og mener hun må ha briller.

- Morfar, er det sant at du kan meditere?
Han sitter i sofaen og løser kryssord, jeg sitter på gulvet og leser i noen av diktbøkene til mormor. Han ser ikke opp når han svarer.
- Det er ikke vanskelig det.
- Men hvordan gjør du det?
Han legger ikke bort kryssordet, men forsetter å stirre konsentrert ned mot bladet. Pennen i den ene hånden.
- Du sette deg et stille sted, lukker øynene og tenker på et mantra.
– Hva er et mantra?
– Jeg har mitt eget. Det kan jeg ikke si. Men du kan si Om.
– Hva betyr Om?
- Om betyr ingenting. Om er lyden av universet. En lyd du skal se for deg.
Jeg lukker øynene og ser bokstavene O og M sveve fremfor meg.
- Morfar, hvordan var mormor egentlig? Hva likte hun?
Han sitter stille en stund, akkurat så lenge at jeg blir usikker på om han har hørt meg. Så svarer han.
– Mormor likte at jeg leste dikt for henne om kvelden.

Morfar blir stasjonert til Håkonsvern i Bergen. Det er migrene, sier legene om mormors økende smerter i hodet. Hun ligger på sofaen med kald klut over pannen, sover mye når barna ikke er hjemme. Likevel er alt som før; hun jobber, hun baker brød og lager middag. Hun inviterer barnas venner til å spise boller og kakao med dem om kvelden. Huset er alltid fullt av unger, det er slik hun vil ha det. Etter en influensa blir hun brått verre og sendt til sykehuset. Legene finner en stor svulst under hypofysen. Det er midt på sommeren. Hun blir operert, men operasjonen går ikke bra, blødningene blir for kraftige. Hun ligger på enerom i en bevisstløs tilstand, omringet av apparater. Morfar sitter ved siden av henne, holder henne i hånden. Hun fikler med klokkereimen hans, slik hun alltid pleier å gjøre når de holder hender. Hun er 43 år. Den dagen hun dør, glitrer solen i parken nedenfor sykehuset.

Morfar blir alene med omsorgen for seks unger. Han holder masken, bestemmer seg for å komme seg gjennom dette på egen hånd. Han stryker klær og sengetøy. Selv kjøkkenhåndklene blir strøket. Skuffer og skap er alltid fulle av mat, ungene skal ikke mangle noe. Men de mangler en mor. Og han har mistet sin store kjærlighet. Han vet ikke hvor han skal sørge, huset er fylt av liv og unge mennesker, hele døgnet. Om morgenen etter ungene er sendt til skolen, går han til jobben. Det er høst og mørkt. Ingen ser at han gråter når han går langs veien. Han føler seg helt alene i verden.

Jorda er jorda er eg eg jorda med tærande lengslar.

Det står en annonse i avisen om et kurs i transcendental meditasjon. Han melder seg på, tar bussen til byen om kvelden for å gå på kurs. Meditasjonen skal nå bli en del av hverdagen hans. Etter middagen, når oppvasken er tatt, legger han et ullteppe over skuldrene og setter seg alene i et rom i kjelleren. Han mediterer ofte en hel time.

Sommeren 2012.
Etter 8 år i Lillehammer tar jeg med familien og flytter hjem til Bergen. Hele sommeren går med til flyttesjauen. Ungene er slitne, urolige. Ingen vil ta farvel med vennene sine. Vi kjøper et hus ved havet, men alle lengter tilbake til gården ved Mjøsa.
Morfar inviterer hele familien med på hotell for å feire 80-årsdagen sin. Jeg sier vi ikke kan bli med. Jeg er utslitt etter flyttingen. Dessuten er vi i Bergen nå, vi kan sees så ofte vi vil. Jeg spør om han kan ta med ungene mine på fisketur, kanskje etter sommeren, når feiringen er over.
Morfar fremstår som en ubeskjedent sprek 80-åring. Fremdeles høyreist og sterk som en kjempe, som en orlogskaptein. Full av omtanke og overskudd til menneskene rundt seg. Kort tid etter feiringen blir han innlagt på sykehuset på grunn av hjerteflimmer. Etter flere undersøkelser viser det seg at han har uhelbredelig kreft. På få uker sprer det seg i hele kroppen hans.

Han ligger i sykesengen i trøye og joggebukse, ryggen lett oppreist. Det er noe absurd ved å se den store skikkelsen ligge slik, som om føttene og hodet butter mot sengegavlene. Jeg setter meg på en stol ved siden av sengen hans. Svelger bort klumpen i halsen. Tvinger bort tårene som presser i øyekrokene.
- Hvordan går det med ungene, spør han.
- Det går bedre, men det har ikke vært lett for dem å flytte.
– Og Henrik, trives han i den nye jobben?
– Ja, han gjør det.
– Og hvordan går det med deg?
– Jeg har sendt noen søknader.
– Hva har du søkt på da?
– Noen offentlige stillinger. Saksbehandler. Vi får se. Morfar jeg, jeg er så lei meg. Å se deg sånn…
– Jeg vet det. Jeg vet det. Men de er veldig flinke her oppe. Også så hyggelige.
– Ja.
– Jeg har ingen ting å klage på. De vet ikke hva godt de skal gjøre for meg.
– Nei.

De siste ukene før han dør er de seks ungene ved ham hele tiden. De bytter på å sitte på rommet hans, morgen som kveld. Han er aldri alene. Og han er slik han alltid er. Den omtenksomme orlogskapteinen. Han snakker med hver og en, spør om fremtidsplaner og drømmer. Han er en kjempe, men han blir magrere og magrere. Alle indre organer svikter ham. Huden er blålig, øynene blir mørkere. Han vil ikke ligge, han vil sitte. Barna holder kalde kluter over pannen hans, fukter leppene. De som sitter rundt ham må være stille. Han er konsentrert. De mørke øynene er fokusert mot et punkt på veggen. Han mediterer. Det er kun timer igjen til han skal dø.

Jorda er jorda er eg eg jorda ei brennande skute.

En søndag i oktober, 2016.
Det begynner å bli kaldt, det var 2 grader i natt. Jeg står opp tidlig, mens de andre sover. Jeg tar på meg støvlene, holder strikkejakken godt om kroppen når jeg går ut. Himmelen er klar blå. Bjørkene er gylne i morgensolen. Jeg åpner døren til hønsehuset. Høner og ender tripper ut på en lang rekke, endene flyr morgenrunden mellom hustakene.

Jeg tenker på denne teksten. At jeg ikke vet hvordan den skal avsluttes. Jeg forestiller meg en siste samtale med morfar, dette lille avhøret, fullt og helt styrt av orlogskapteinen. Det er så mye jeg skulle fortalt ham. At vi flyttet tilbake hit, til gården i Lillehammer. Og som alltid, så mye jeg ikke ville fortalt ham. Så mange ting jeg hadde valgt å holde hemmelig. At jeg mediterer, hver dag. Jeg tror ikke jeg hadde fortalt ham det. Jeg vet ikke hvorfor.
Det er disse stille morgenene som minner meg om ham. Kjølige stille morgener. Solen som vokser opp fra åskammen i øst og farger skyene rosa. Lukten fra den nykokte kaffen mellom hendene. Jorden som klebrer under støvlene når jeg går tilbake til huset fra hønsegården. Vekker ungene.
FÅ de beste sakene fra Harvest, i nyhetsbrev hver fredag.