Tidligere i år var jeg med i en kåring av rødlistede naturopplevelser, de 10 naturopplevelsene som både var mest verdsatt, men også truet. Stillheten var en av disse, og en opplevelse som var nominert av mange. Stillhet er ikke fravær av lyd, men fravær av støy som nettopp overdøver vindens sakte susing i trærne, bølgeskvulp eller fuglesang. Som en typisk beskrev det: «Vi drar ofte ut i naturen for å slippe støy, enten det er fra motorer eller folkemengder. Hvis vi ikke kan dra ut uten å høre snøscooter, speedbåter, tømmerhogst, jaktbikkjer/skyting eller andre ting mennesker underholder seg med, taper vi noe grunnleggende for livskvaliteten vår. Den er så undervurdert og vi trenger ro mer enn noensinne». Dette handler ikke først og fremst om decibel over faregrensen, men om den allestedsnærværende forekomsten av uønsket lyd – først og sist motorstøy.
En formiddag ved sjøen kan arte seg slik (og ja, nylig selvopplevd og skrevet litt i affekt): 09.00-09.15: Bølgeskvulp, måkeskrik, ærfuglsnadring, svartrostsang.
09.15: En motorsag fyres opp, noen minutter senere akkompagnert av en vannskuter i fri dressur.
10: Motorsagseansen er slutt, men nå er tiden inne for motorgressklipperen.
11: To smågutter har med pappas bistand fått fart på en gummibåt med en trehester, og det går fram og tilbake en times tid, rundt og rundt i barnlig glede.
Det er nå, rett etter 11, at helvete starter for alvor i form av kantklipperen, dette av djevelen oppfunne redskap for å overdøve alt annet. Kantklipperen er hageredskapenes svar på Harley Davidson – det er lyden som teller. Mannen med kantklipperen er på god avstand, men han fyller sundet med sin intense, snatrende lyd, 3-hesteren og vannskuteren framstår som lydløse. I halvannen time, med korte avbrudd, holder han på langs kanter, omkring busker, ja overalt hvor uønskede vekster har funnet det for godt å stikke hodet over gressplenen. Da han er ferdig senker en nesten uvirkelig stillhet seg et kvarters tid, før mannen med motorsagen kommer på et han må felle en busk til…
Det går an å finne stillhet dypt inne i selveste villmarka, og jeg aksepterer at en dag ved sjøen ikke kan by på absolutt stillhet. Det må være lov å sage ved og kjøre båt, men kantklipperen gjør selv vannskuteren akseptabel i sammenlikning. Den burde ganske enkelt forbys i sin bensindrevne, øredøvende utgave. Jeg savner mannen med ljåen, altså ikke den mannen med ljåen, men han som slo gresset slik at kun et mildt sus kunne høres. Det går fortsatt an, i velutstyrte jernvarehandler, å få tak i en ljå. Den er et fantastisk redskap i all sin enkelhet og lydløshet. En nyslipt ljå går gjennom fuktig gress som varm kniv i smør, det er morsomt å slå med ljå, og bra trim på kjøpet. Ljåen gikk av moten samtidig som vi sluttet å ro – og sluttet å ha ro. Som gutt sveivet jeg slipesteinen for min far som profesjonelt kvesset long-orva, den mesterlig konstruerte lang-ljåen før han slo gresset langs kanter og bærbusker.
Så, med «Slipsteinsvalsen» av Prøysen i minne kan man også akseptere at det får stå igjen noe blomsterrik kantslått også, noen enghumleblom, skogstorkenebb og rødkløver der den eneste lyden er humlenes lavmælte brumming, den du bare hører når det er nesten helt stille.
