Debatt

- Formålet med vår forskning er ikke å øke salget av fisk

"Harvest/Morgenbladet sine trofaste kilder i serien om oppdrettslaks kommer på ny med sterke påstander om uetisk forskning på fisk og uheldig rolleblanding som kan leses til å være på grensen til korrupsjon. Det er på tide at kildene begynner å forholde seg til fakta."

I sin kronikk «Kampen om kostholdssannheten» tegner Bolann og Monsen på nytt et bilde av tidligere Nasjonalt institutt for ernærings- og sjømatforskning (NIFES, nå en del av Havforskningsinstituttet) som korrupt, inkompetent og i lommen på næringen. NIFES skal ha fordreid forskningen og gitt sårbare grupper en manipulert laks, alt for å tjene oppdrettsnæringen. Dette stemmer ganske enkelt ikke. Vi vil igjen oppklare noen av de groveste påstandene.
Å bruke en «designlaks» er et kriterium for kvalitet i forskningen, og ikke det motsatte, slik Bolann og Monsen ser ut til å tro.

Vi forsker mellom annet på hvordan næringsstoffer og fremmedstoffer i fisk og sjømat virker på menneskets helse. For å gjøre dette bruker vi laks som har blitt fôret slik at den inneholder lik mengde av de stoffene som vi vil forske på. Det er denne laksen som blir omtalt som designlaks. Vi har for eksempel gjort studier med hjertepasienter som har fått laks med høyt, middels og lavt nivå av fiskeolje i fôret, og med kvinner som har fått laks med høyt og lavt nivå av vitamin D. Veldig sjelden vil man kunne bruke en fisk kjøpt i butikk til kontrollerte studier, siden butikkfisken kommer fra ulike produsenter og inneholder ulike mengder av stoffene som vi ønsker å undersøke.

Kronikkforfatterne viser til en studie der det ble brukt en spesialfôret laks i et spiseforsøk med gravide, og det fremstilles som at grunnen var at butikklaks skulle være giftig for gravide. Realiteten er langt fra skremselsbildet deres.

Grunnen er tvert imot at oppdrettsfiskens fôr forandres fra år til år, og kvalitetsforskning tar høyde for dette. Fôret inneholder stadig flere planteingredienser, og dermed mindre fiskeolje. Det er i oljen at de fleste fremmedstoffene sitter, så når det blir mindre av dette blir det også mindre av fremmedstoffene. Laksen som ble brukt i studien ble fôret med det fôret som man beregnet ville bli brukt ved forsøkets slutt. Studien traff godt, og både fôret og innholdet av fremmedstoffer og næringsstoffer i laksen den gang tilsvarer det man finner i dag.

Bolann og Monsen prøver videre å så tvil om det store FINS - prosjektet der nærmere 45 ulike vitenskapelige artikler undersøker positive og negative helseeffekter av å spise sjømat. En åtte år gammel utlysningstekst fra Fiskeri- og havbruksnæringens forskningsfond (FHF) og Forskningsrådet var uheldig, noe de raskt beklaget og rettet opp. Prosjektbeskrivelsen som ble anvendt har en annen og mer presis ordlyd som kan leses på nettsidene til FHF.

Norges Forskingsråd har dessuten selvfølgelig vurdert prosjektet, og det er godkjent av Regional komite for medisinsk og helsefaglig forskningsetikk.

Kronikkforfatterne refererer videre til en studie der amerikanske straffedømte ved en behandlingsinstitusjon tok del i et spiseforsøk. De omtaler de straffedømte som fanger, og behandlingsinstitusjonen som et fengsel, og de etterlater seg et inntrykk av at våre forskere tvangsforer innesperrede mennesker i utlandet med forgiftet laks.

Det nevnte prosjektet ble ledet av Bolann og Monsens egen institusjon, Universitetet i Bergen, og forskere fra NIFES tok del. At norske forskningsinstitusjoner samarbeider internasjonalt er ikke særlig oppsiktsvekkende. Alle deltakerne i studien deltok selvsagt frivillig, og studien ble naturligvis vurdert av etiske komiteer. Det er også publisert en rekke fagfellevurderte vitenskapelige artikler og rapporter fra studien.

Bolann og Monsen skriver rett ut at de mener at forskning finansiert av industrien har et klart formål. De bør kanskje sette seg inn i den norske finansieringsmodellen for forskning som også gjelder for institusjonen de selv jobber i.
(saken fortsetter under bildet)

Foto: Havforskningsinstituttet.no

For å kunne forske er man avhengig av finansiering, for vi kan ikke forske med knapper og glansbilder. All finansiering innebærer en viss risiko for bindinger til den som betaler. For å unngå at resultatene blir bestillingsverk, har myndighetene laget en modell med delt finansiering mellom blant annet statlige midler og næringen. En utelukkende statlig finansiering ville også i teorien kunne føre til bindinger.

Et helt sett av kontrollmekanismer, som fagfellevurdering, vitenskapelig publisering, akkreditering av laboratorier med mer sikrer at forskningen ikke farges av hvem som betaler.

Videre spør kronikkforfatterne retorisk om det er greit å bruke spebarn og skrøpelige eldre for å øke fiskesalget.

Havforskningsinstituttets forskning har ikke, og har aldri hatt som formål å øke salget av fisk. Målet med all vår forskning på sjømat er å få frem forskningsbasert kunnskap, blant annet om hva som skjer med menneskets helse når man spiser mat som kommer fra havet. Denne kunnskapen er med på å legge grunnlaget for helsemyndighetenes råd om hva som er trygt og sunt å spise.

Mener kronikkforfatterne virkelig at man bør utelukke store befolkningsgrupper som barn og eldre fra forskningen? Alle studier som vi gjennomfører på mennesker blir naturligvis vurderte av etisk komite, så også FINS- studien.

Bolann og Monsen tegner et bilde av at våre forskere sjonglerer mellom ulike roller i forskjellige komiteer og råd, alt med det mål for øyet å skaffe oppdrettsnæringen større inntekter. Dette kan fort leses som beskyldninger om korrupsjon.

Visst sitter våre forskere i en rekke råd og komiteer, og slik skal det være. Hvem andre enn ekspertene mener Bolann og Monsen skal gi ekspertråd? Man må nemlig være ekspert for å sitte i en komite, og for å blir ekspert må man forske på feltet. At man forsker på et felt gjør altså ikke at man er inhabil, og det er først dersom man har personlig eller familiær vinning at man trer ut av slike råd, komiteer og utvalg.

Jo, det kunne være hyggelig med lærere og miljøterapeuter og ingeniører og snekkere i våre vitenskapelige komiteer og råd, men det er ikke de som gir de beste faglige rådene til våre beslutningsgivende myndigheter.

En av de viktigste oppgavene våre er å undersøke hva sjømaten som folk spiser inneholder av næringsstoff og uønskede stoff som medisinrester og miljøgifter. Derfor analyserer vi hvert år mer enn 12.000 oppdrettslaks fra forskjellige anlegg og produsenter i hele landet, og rapporterer til mat- og helsemyndighetene. Dette er altså den laksen man finner i butikken. Myndighetene har satt en grense for hvor mye som kan aksepteres av fremmedstoff i ulike matvarer, og våre omfattende undersøkelser viser at laksen holder seg under denne grensen.

Bolann og Monsen mener derimot å vite noe ganske annet enn det denne overvåkningen viser. De kjemper i sannhet en kamp for å spre sitt budskap om at forskningen på fisk og helseeffekter er korrupt, og at oppdrettsfisk er direkte giftig. Dette budskapet får stå for deres regning.

Vår kamp står snarere om å få fram fakta innimellom alle konspirasjonsteoriene og fordreiningene som kommer fra deres kant.