Fotoessay

Juniregn

I dag ramler regndråpene bløtt mot alle tings overflate; lander på kronblader og stengler og knopper og blir liggende som en by av glitrende glasskupler.

Jeg blir aldri lei av å fotografere hagen. Den endrer seg hele tiden, hver gang jeg trer ut i den møter jeg noe nytt. Noe har visnet og noe annet har begynt å blomstre, noe har strukket seg til værs og noe har falt sammen, noe har åpnet seg, noe har lukket seg. det er alltid noe nytt å få øye på, en følelse av å tre inn i en uoppdaget verden.

I dag ramler regndråpene bløtt mot alle tings overflate; lander på kronblader og stengler og knopper og blir liggende som en by av glitrende glasskupler. Regnet får alt til å folde seg enda litt mer ut, åpne seg enda en millimeter, og gjør hagen så frodig at det nesten gjør vondt, men mest godt, som om hjertet er ved å sprenges av all denne åpenheten, av alt dette sildrende vannet.

Det regner aldri mykere enn i juni.

Jeg legger meg i det våte gresset, naken under himmelen, armene ut til siden, ansiktet opp. Så dekkes jeg også av dråper, det beste er når de treffer midt i panna. Himmelen er tettvevd grå og jeg ser en stor, sort fugl seile avgårde på luftstrømmene der oppe. Tenker på hvor mange verdener som finnes i verden, hvor mange skapninger jeg deler dette underlige livet med, hvor mange vinkler det hele kan oppleves fra. Tenker på alle gresstråene som bærer meg i dette øyeblikket. prøver å telle antall vanndråper på en mørkerød peon, men gir opp, det er for mange.

Når regnet stopper kommer sola frem, og blåmeisungene flyr ut i det gyldne kveldslyset for å finne bladlus og meitemark. De piper og flakser med vingene, hviler seg av og til i rosebusken, hvor de første blomstene så vidt er kommet til syne. Det er kanskje deres aller første flytur? Sneglene kryper også frem fra skjulestedene sine, menneskebarna plukker dem opp og beundrer sneglehusenes farger, hopper i alle vannpytter, og er minst like ivrige som blåmeisungene.

Verden er aldri så full av liv som etter at det har regnet i juni. Alt åpner seg på vidt gap. Alt kravler frem og folder seg ut og strekker seg mot himmelen. Det lukter av fuktig jord og syriner. Og det hender at lyset faller på en sånn måte at alt begynner å skinne. Milliarder av dråper fanger lyset fra kveldssola og kaster det tilbake på verden, og på meg, her jeg står i vinduet og ser ut på den hagen jeg alltid ser ut på, men som jeg akkurat nå, i akkurat dette lyset, ser for første gang.