Jungelboka, revidert.

Dette er fortellingen om en leopard som lever i menneskenes landsby. Som jakter hunder, snubler ned i folks brønner og oppdrar unger i en sukkerrørplantasje.
En dag blir leoparden fanget. Puttet i et bur, og kjørt ut i jungelen.
«Nå er den der den hører hjemme» sier menneskene til hverandre, mens de kjører bort.
Tilbake i jungelen står en stresset leopard. Den er usikker, kjenner seg ikke igjen.
Mest vil den hjem. Hjem å jakte hund i kjente bakgater.

*

Året er 2003, i den indiske byen Junnar. Biolog Vidya Athreya klemmer hardt om hånden til sin tre år gamle datter. Hun har blitt forsinket på arbeid, og har ikke rukket hjem før solnedgang. Portforbudet er ikke offisielt, men etter mørkets frembrudd er gatene tomme og stemningen anstrengt.
Sett utenfra er det ikke åpenbart at Junnar avler frykt for mørket. Byen har i overkant av 25 000 innbyggere. Idyllisk plassert i en jordbruksdal, hundre kilometer øst for Indias mest folkerike by Mumbai. Her dyrkes det alt fra sukkerrør til kål. Det er til og med vingårder i dalen, noe som er uvanlig på landsbygda i India.
Det var leopardene som brøt idyllen i dalen. I løpet av 2001 og 2002 ble femti mennesker angrepet. Flere ble drept, deriblant barn.
Det var ikke aktuelt å løse leopardproblemet med gevær. Jakt har vært forbudt i India siden 1972. Det finnes en rekke årsaker til at dette trolig ikke vil endre seg med det første.
Storparten av inderne er hinduer, og ser alt liv som hellig. Storviltjakt vekker dessuten dårlige minner om jaktglade briter og fortiden som koloni. På starten av 2000-tallet var det faktisk større bot for å drepe en leopard, enn den erstatningen du fikk dersom en leopard drepte barnet ditt.
Da Vidya Athreya flyttet til Junnar i 2003 var derfor gatene tomme etter solnedgang. Mens hun haster hjem – med treåringens hånd fast i sin – dukker det opp mange spørsmål hos biologen Vidya.
«Leoparder er hemmelighetsfulle skapninger, som gjemmer seg så snart det dukker opp folk. Hvorfor har disse dyrene begynt å gå på menneskejakt?»
Hun resonnerer for seg selv.
«Angrepene startet helt plutselig. Så hva enn triggeren var, må det ha vært noe dramatisk.»

Tap av leveområder.
Junnar ligger på Deccanplatået. En trekantformet område, som dekker storparten av det vestlige India. Lenge var landskapet her dominert av tørr krattskog.
Men på 1970-tallet ble det bygd både brønner, demninger og vanningssystem. På et øyeblikk var knusktørr jord forvandlet til frodige åkrer.
Med våtere jord kom også befolkningsveksten. I dag har regionen over 300 personer per kvadratkilometer. I tillegg har området en av verdens største tettheter av leoparder.
Det har vært en gjengs oppfatning at konflikten mellom mennesker og leoparder har base i dette. Leopardene har tapt leveområder, mistet tilgangen på ville byttedyr og blitt forstyrret av menneskenes byggevirksomhet.
For Vidya Athreya ga dette ingen mening.
I Junnar hadde det ikke vært noen store endringer i leopardenes leveområde de siste ti årene. Ei heller var det iverksatt store byggeprosjekter, som kunne ha forstyrret leopardene så mye at de plutselig begynte å jakte på folk.
Etter å ha snakket med noen lokale viltforvaltere fikk hun en annen teori.

Traumatiserte leoparder.
Forvalterne forklarte at de pleide å sette opp feller dersom lokalbefolkningen klagde på at rovdyra drepte husdyr. Leopardene som ble fanget inn ble deretter kjørt ut i nærmeste skogsområde.
Vidya bestemte seg for å merke leopardene med mikrochip. Slik kunne hun sjekke om en leopard som gikk i forvalternes felle hadde blitt flyttet på tidligere.
Målet var å finne ut om de tvangsflyttede dyrene faktisk ble igjen i skogen.
Flere av leopardene reagerte slik en huskatt ville ha gjort. De vandret hundrevis av kilometer – noen ganger gjennom tette industriområder – for å komme hjem igjen.
Andre begynte å angripe mennesker i området der de ble sluppet ut. I den perioden femti mennesker ble angrepet i Junnar, hadde hundre leoparder blitt flyttet.
- Det kan virke som om noen av leopardene blir aggressive av å bli flyttet til et sted de ikke er kjent, forklarer Vidya.
- Kanskje blir leoparden alvorlig traumatisert av det hele.
Hun beskriver leopardflyttingen som en ganske voldsom affære.
- Ofte kommer det hundrevis av mennesker som vil se. Noen rister buret – andre stikker leoparden med en kjepp. Som forsvar forsøker leoparden å angripe folkemengden gjennom gitret. Resultatet er ofte opprevne klør og brukne hjørnetenner.

Kontaktet norske forskere.
Det store raset av angrep i 2001 og 2002, var kanskje trigget av de mange flyttingene. Det betydde ikke nødvendigvis at det var mulig å unngå at leopardene og mennesker kom i konflikt med hverandre.
Leopardene ble tross alt flyttet i utgangspunktet fordi de skapte problemer for folk.
Husdyr er dessuten de eneste byttedyrene for leopardene i Junnar. Er det plass for store rovdyr i et slikt landskap?
For å finne svar på disse spørsmålene tok Vidya kontakt med rovdyrforsker John Linnell ved Norsk institutt for naturforskning.
Linnell har i mange år forsket på de norske skogenes svar på leoparden – gaupa. I tillegg har han skrevet om flytting av rovdyr, og hvordan dette sjelden gir et godt resultat. Etter hvert kom også Morten Odden fra Høgskolen i Hedmark med på laget – han hadde allerede erfaring med leopardforskning fra Nepal.
- Vi vet veldig lite om leoparder som lever i områder med mye folk. Så da jeg hørte om prosjektet til Vidya tenkte jeg med en gang at «det var på tide», forteller Morten.
Sammen satte de seg fore å finne ut hvorvidt mennesker og leoparder kan leve side om side – uten at den ene eller den andre blir drept.
Vidya velger Junnars naboprovins Akole som sitt studieområde. Et område med mye jordbruksland og mange leoparder.
Den store forskjellen er at leopardene i Akole ikke angriper barn. Men hva spiser egentlig leopardene i Akole?
For å finne ut av dette ble forskningsassistent Ashok Ghule sendt ut for plukke leopardbæsj.
- Hvis noen hadde fortalt meg at jobben innebar å drasse rundt på blytunge sekker med stinkende bæsj, ville jeg ha sagt nei, sier Ghule.
Jobben ble ikke bedre av at mange i landsbyen var sikker på at bæsjsamlingen egentlig var dekke for lyssky virksomhet. Ved en anledning ble Ghule og to andre assistenter omringet av et tjuetalls mennesker, bevæpnet med klubber, macheter og økser.
Vidya fikk likefult bæsjprøvene hun trengte, og DNA-analysene viste at hund utgjør nesten halvparten av dietten til leopardene i Akole. Til tross for at det er syv ganger så mange geiter i området.
- De fleste bøndene beskytter husdyra sine svært godt, så leopardene har egentlig ikke noe annet valg enn å jakte hund, forklarer Vidya.
Morten Odden sier han ble overrasket over hvor lave tapstallene faktisk var. Han påpeker likevel at det er et problem at erstatningsordningen for rovdyrdrepte dyr er for dårlig.
- Man må vise frem kadaveret for å få utbetalt erstatning. Kadaveret fjernes som regel da, og resultatet blir ofte at leoparden går rett ut og dreper en ny geit.

Leoparder i byen.
Neste skritt var å GPS-merke leopardene.
- Luften i Akole var varm, tørr, støvete og fylt med lyden av mennesker. Motorsykler, bilhorn og den siste Bollywood-musikken.
Rovdyrforsker John Linnell beskriver sitt første møte med Akole. En skarp kontrast til de mennesketomme norske skogene han vanligvis gjør feltarbeidet sitt i.
Var dette et sted man kunne finne det mystiske jungeldyret leopard? Kipling plasserte jo leoparden Bagheera i Jungelboka - ikke i Boka om sukkerørsåkern.
I løpet av våren 2009 får fem leoparder GPS-halsbånd festet om halsen.
Hjemme i Norge heller John kaffe i koppen, og slår seg ned foran datamaskinen. Han kaster et blikk ut på den snøkledde hagen, før han laster ned de siste bevegelsene til leopardene i Akole.
Det vister seg at leopardene i alle høyeste grad lever utenfor jungelen.
To av leopardene – Jai og Lakshai – lever faktisk midt i landsbyen. På natta vandrer de gatelangs, jakter hunder og griser på søppeldynga og slapper av på hustak. Lakshai føder til og med unger i en sukkerørsåker 100 meter fra inngangen til en barneskole.
Da blir Vidya redd.
For den fredelige balansen mellom folk og leoparder i Akole er skjør.

Leopard på loftet.
I landsbyen Sangvi er en familie i ferd med å slå seg til ro for natten. Den svale nattebrisen gjør at mange foretrekker å sove ute.
En liten jente krøller seg sammen mellom flere voksne.
Det er likevel ingen som våkner når en leopard lister seg mellom de sovende, biter over hode til jenta og drar henne med seg.
Hun blir trukket nesten ti meter, før familiene våkner av skrikene. Leoparden blir jaget vekk. Jenta blir kjørt til sykehus og overlever.
Samme natt forsvinner en liten gutt, ikke langt fra Sangvi. Når letemannskapet finner ham igjen, sitter det en leopard på den livløse kroppen. Angrepene skjedde i samme provins som Akole – men på distriktsgrensen, langt fra forskernes studieområde.
Vidya visste også at forvaltere i blant droppet av leoparder på distriktsgrensen, fremfor å kjøre de ut i skogen. Trolig var det en tvangsflyttet leopard som hadde skyld i angrepene.
Likevel blir hun motløs.
Hun frykter at en barneskoleelev hvert øyeblikk vil snuble over ungene til Lakshai, og vekke den beskyttende leopardmammaens vrede.
Men det kommer ingen angrep fra de GPS-merkede leopardene. Selv ikke når leoparden Jai havner i en ekstrem stressituasjon.
- Jeg fikk en telefon halv to på ettermiddagen, om at en leopard var fanget på loftet til en familie.
Forskningsassistent Ghule forteller om da Jai gjemte seg i et hus, etter å ha blitt jaget av steinkastende barn. Ryktene om leoparden spredte seg og snart hadde hundrevis av mennesker samlet seg utenfor huset. I et forsøk på å skremme Jai ut, begynte noen å smelle kinaputter.
- Løsningen ble til slutt å fjerne en bit av veggen, slik at det panikkslagne dyret kunne komme ut, forklarer Ghule.
Tross dramatikken gikk Jai aldri til angrep på et menneske. Heldigvis, for India har ikke et godt regelverk for å håndtere aggressive leoparder. Da gutten ble drept nær Sangvi, tok det så lang tid å få fellingstillatelse at leoparden var forsvunnet for lengst.
- Leoparder som angriper mennesker bør avlives med en gang. Om det ikke aksepteres, må slike dyr i det minste holdes i fangenskap, sier rovdyrforsker John Linnell fra NINA.
Han forklarer at mange i India vil bli kvitt leopardene – men ingen vil akseptere at de blir tatt livet av. Derfor blir dyra skuflet rundt til skoger som allerede er stappfulle av leoparder.
Han legger til at de lokale forvalterne i Akole har størst ære for at ingen er blitt drept av leoparder. Ganske enkelt fordi de har vært lite gira på å flytte rundt på dyra.
- Et liv blant mennesker krever at leopardene har inngående kunnskap om hvert eneste hus, åker, vei og skogsflekk. Når en leopard slippes ut et sted den ikke er kjent vet den ikke hvor den finner mat eller skjulested. Da kan den fort komme i situasjoner hvor den føler seg presset til å angripe folk.

Jungelboka.
I Jungelboka hører vi historien om den svarte leoparden Bagheera, som blir født i fangenskap i en indisk landsby.
Etter morens død klarer Bagheera på heltemodig vis å rømme til jungelen. Han blir siden Mowglis viktigste mentor. Det er han som til slutt overtaler gutten til å dra tilbake til menneskene. Det er også Bagheera som trøster, når Mowgli ikke klarer å holde tårene tilbake i avskjeden.
«Nå vet jeg at du er menneske, og ikke en menneskevalp lengre. Jungelen er stengt for deg fra nå av; det er helt sant. La dem falle, Mowgli; Det er bare tårer»
Selv om Jungelboka er en barnebok skrevet på slutten av 1800-tallet, speiler den likevel en oppfatning mange ennå har. En syn på at ville dyr hører hjemme i uberørt natur – adskilt fra menneskenes verden.
John Linnell mener leopardprosjektet viser at det er på tide å revurdere denne tankegangen.
- Vi må akseptere at ville rovdyr også hører hjemme i kulturlandskapet. De er ikke dyr som bare lever i en fjern – og i realiteten ikke-eksisterende – villmark.
- Det betyr ikke at vi skal akseptere hva som helst fra rovdyr. Men vi må godta at vi også må tilpasse oss deres tilstedeværelse. Man kan ikke reagere med hysteri hver gang noen har observert et rovdyr. Bare gjennom å akseptere disse premissene kan vi ta et steg fremover.