En hemmelig sti

Det er fordi jeg har flyttet fra et fjell jeg hadde bak huset. Fra Varden åpnet fjorden seg mot vest, verden åpnet seg mot vidder og andre fjell, vinden løftet håret. Og Longyearbyen var noe nesten usynlig, uvesentlig nedi dalen. Stegene og tankene var til tider tunge oppover, alltid lettere nedover.

Men man beveges og er i bevegelse. Alltid. Og kanskje flytter man og trenger hjelp til å finne nye stier, la nye hverdager og fortellinger få begynne. Og jeg trenger noe smalt og stille her i alt dette store og støyende. Jeg trenger et sted å gå. Så det er altså en sti jeg leter etter, og ikke hvilken som helst. Den må være bratt. Gi meg tung motbakkepust. Og den bør ende i utsikt, ny innsikt, oversikt, jeg må vite hvor jeg er – er det overhodet mulig i denne byen?
Jeg spør og spør. Noen forteller at det går en bilvei opp til et utkikkspunkt, at folk sykler dit, at det går en skogsvei dit, at det er for bratt å gå rett opp, men så. Så er det noen som hvisker. Et sagn. Om en sti.
Og jeg låser døren til leiligheten, går ut, videre, i retning øst og en kolle. Det er hus på alle kanter, noen pittesmå og noen med hager. Det er gress og gressklippere og husker og epletrær inni hagene. Egne samfunn. Og utenfor et av husene står en mann i hvitflekkete bukser og maler gjerdet sitt.

– Vet du om det går en sti opp til toppen her? spør jeg.
– Nei, jeg har bodd her i 20 år og har aldri hørt om en sti, sier han.

Naboen hans rister også på hodet og sier han vet om noen trapper. En forbipasserende sier det går visst en sti midt på, frampå der, men han har aldri gått den selv. Jeg vinker hadetbra, snur, løper hjem og henter barn og lager middag. Jeg trenger flere dager, flere forsøk.

Første gangen jeg prøver ordentlig finner jeg trappene, og så bare bilvei i svinger oppover og sykkelseigemenn med skumle solbriller. Andre gangen jeg prøver finner jeg en grusete skogsvei og svette seigedamer og sportsbarnevogner med racerhjul. Tredje gangen jeg prøver, går jeg bilveien.

Leter – og ser konstant mot høyre, og så, plutselig, ser jeg noe på andre siden, kan det være et tråkk der, kan det være, like ved det hvite huset, jeg krysser veien og prøver. Tar tak i en stamme, heiser meg opp, forsvinner i et kratt og oppover en nesten usynlig granbarkonglesti. Opp forbi noen blide bjørketrær, noen brukne bregner, passerer 35 kongler, tar til høyre ved de tre hvite soppene. Gjennom mose, lyng. Rett oppover. Det er en slags sti, men den deler seg hele tiden, jeg velger konsekvent rett oppover, rett oppover. Finner blåbær, råtne nå, men likevel, finner bålplass. Stien er liten, jeg har brukt knapt noen minutter og allerede er jeg snart øverst og finner et rosatagga tre, tre biller on the barnålroad og et utspring der noen forteller at folk flyr hanglider fra, og helt ved enden av den lille, smale stien finner jeg utsikt - for der, på toppen åpner skogen seg mot fjorden, mot himmelen, så stor himmel visste jeg ikke fantes i en by. Og så mye skog. Bare noen hus spredt rundt mellom trærne. Er det dette som er byen? Bare tull at det ikke er noe på toppene, jeg er jo her, med tung pust. Og dette funker, for herfra ser jeg alt, at verden krummer, henger sammen, her hviler jeg og blikket, og herfra blir kroppen bare lettere.
Og nå kan jeg stien og kommer igjen og igjen, dagene endres, fryser, rimer ned, blader svartner, detter. Og det kommer snø. Jeg tar med meg noen, vi lager bål, drikker kaffe, ser himmelen rødme og byen funkle. Og hver gang jeg står der på toppen tenker jeg: Kjære lille Oslo, er det sånn du ser ut? Jaja, da så, kanskje dette også går an, kanskje dette faktisk også skal gå an.