Julefeiring

Jul på heia - med snø, uten nett

Om å feire jul på en fjellgard i Setesdalsheiene. Veiløst, strømløst, med utedo og uten bredbånd.

Fire er veldig glad i jula, vant til mye pynt, pakker og familiekos. Én liker ikke jul i det hele tatt. Én er moderat entusiastisk. For oss, som for andre, er jula en sårbar tid, brutte familiebånd og knytting av nye kan bli litt ekstra komplisert akkurat på denne tida.
Noen løser dette fint ved å blande tradisjonene sine i et nytt hjem. Andre reiser til Syden eller tar inn på hotell. Vi er dratt til fjells med våre fire ungdommer fra 17 til 24 år.

Vi stamper oss oppover lia. Det snør tett, tung, våt snø. Vi skal noen kilometer inn i heia, de fleste av dem oppover. Den fraflytta garden som brukes som feriested av en utvidet storfamile, har også vi en andel i. Men bare vi skal feire jul her.

Vi har leid en til å kjøre inn bagasjen på snøskuter. Det ble det nesten krangel av. Jeg synes det er juks, med pulk, to huskier og en god ryggsekk hver hadde vi klart å få med oss det vi trenger. Men jeg ble ikke engang nedstemt, det ble bare bestemt. Jeg laster opp pulken likevel og lurer på hvorfor det har en verdi å klare å bære og trekke med seg det nødvendige sjøl, uten en snøskuter til hjelp. Jeg kan finne flere fornuftige svar, men kanskje ikke forklare følelsen.

De grå tømmerbygningene er en fin ramme for våre juledager. Vi er forberedt på sprengkulde, men det er mildt hele tida. Det er heller for varmt inne, vi fyrer og lufter. - Men det er jo sånn det skal være, sier en, det skal være glohett rundt ovnen og kaldt langs veggene et slikt sted.

Det snør og regner om hverandre og gjør det tungt å tråkke seg på tur, men vi bytter på å gå først. Halvparten av oss er småsjuke, men turer blir det likevel. Bål med kaffekjele også. Og skileik med spretthopp og djupe hull i snøen når landinga blir for vanskelig. Elver og bekker er delvis åpne og byr på noen vanskelige forseringer. Når en av oss kaster over skia for selv å balansere på vaiere over elva, går det galt. Ei ski kastes litt for kort og forsvinner i elva. Vi finner den igjen, med litt flaks og endel strev.

Jula vår er som en vanlig hyttetur. Men så er det likevel ikke helt slik. Fordi det er jul. Og jula er ikke helt som vanlig for noen av oss, fordi vi er inne i heia. Og fordi det er vi som er sammen. Det er som om vi har skrelt bort alt rundt og bygger opp noe nytt fra bunnen av. Samtidig som vi gjør det ganske tradisjonelt.
Vi hogger et lite juletre og to av gutta snekrer en fot. Vi har tatt med glanspapir og lim. Jeg og yngstejenta setter oss til for å flette julekurver, noe hun ikke har gjort siden hun var liten – og knapt nok jeg heller. Det går ikke mange minuttene før alle ungdommene sitter rundt bordet med oss og treet får både lenker, kurver og stjerne av gull i toppen. Men de små levende lysene, de er glemt igjen hjemme. I den dårlig opplyste stua ligger det et mørke over treet. Vi kompenserer med å lage lys av medbrakt bivoks og tenner ekstra mange av dem.

Pinnekjøttet har hengt på låven siden jakta. Det viser seg at meisene har hatt et par fantastiske måneder med dette, men det er mer enn nok igjen til oss.

Vi har ulike gavetradisjoner. Vi har bestemt på forhånd at alle skal ta med en gave til hver av de andre, så får resten åpnes når vi kommer hjem igjen. Siden vi har tatt med oss gaver som er lette å bære, blir det litt komisk når én bare får underbukser, mens andre får gavekort på ski eller en dyr parfyme. Sånn blir det når noen presanger blir igjen hjemme.

Våre ungdommer er alle vokst opp med det enkle friluftslivet, men de har i varierende grad gjort det til en del av sitt liv i dag. Noen av dem uttrykte før vi dro at å være uten internett i så mange dager ville være den største utfordringen, sammen med manglende ladestrøm for mobilen.
Jul uten spillelister!
Men så sitter vi her da, etter noen dager, med tomme mobiler, uten skjermer, ja faktisk uten andre lyder enn de naturen og vi lager sjøl, selv ikke radio lytter vi til. Vi fyller kveldene med å lese, prate og spille spill sammen. Og ikke minst med å kose med huskiene, som får lov å være inne og nyter livet i den hundehimmelen som har senket seg over dem noen dager denne jula.