Ekspedisjon

– Nej, nu åker jag till Antarktis!

I Norge fant Johanna Davidsson en arv som pekte mot polare strøk. I november håper hun å bli første svenske kvinne som går alene på ski til Sydpolen.
– Livet er for kort til å gjøre det som forventes av en. Det er viktig å krydre livet litt. Dager fylt med rutine forsvinner i mengden. Men de dagene du gjør noe utenom det vanlige husker du.

Hvorfor vil man bruke hundretusenvis av kroner på å reise til et sted der man er garantert å fryse, slite og måtte kjempe hver dag? Maten er ikke noe god. Ikke har man selskap heller. Å lengte hjem på julaften eller synge for seg selv på fødselsdagen høres ikke bra ut. Hvorfor skal man utsette seg for det? Helt alene.

Min drøm om Sydpolen har vært med meg en stund. Jeg kan ikke si akkurat når jeg bestemte meg for å ville dra, men da jeg satt tre måneder alene i en kajakk på vei rundt svenske- og finskekysten begynte jeg å fantasere. Jeg så for meg en vintertur med ski og snø. Drømmen forsvant, det gikk det noen år og jeg flyttet til Finse. Gjennom stedets sterke polarhistorie fikk drømmen nytt liv. Det var der Amundsen, Nansen og Shackleton trente før sine polarekspedisjoner. I Sverige har man ikke liknende historier. Den mest kjente er vel kanskje Andrée og hans forsøk på å nå Nordpolen med luftballongen i 1897. 33 år senere ble de funnet på Svalbard. Det gikk bedre med den moderne polfareren Ola Skinnarmo som var tidenes yngste som nådde Sydpolen i 1998. Det finnes flere svensker også, men ikke mange. Og bare to av dem er kvinner. Norge derimot, har en ganske lang rekke med folk som har gått på ski på kryss og tvers der nede. Derfor er det ikke så dumt at jeg nå bor fast i Norge. Her kan jeg treffe flere polfarere som kan gi meg tips og råd.

Det første jeg lærte var at det var viktig å forberede seg godt og Grønlands innlandsis var en bra plass å starte. Jeg spurte søsteren min om hun ville være med å krysse Grønland fra sør til nord med kite og det ville hun. Det var under denne reisen jeg forstod at jeg måtte fortsette. Jeg måtte oppfylle drømmen om Antarktis. Vel hjemme begynte jeg for alvor å planlegge neste store eventyr: Sydpolen!

Men hvorfor? Det er det ikke lett å gi et kort svar på. Men jeg tenker at livet er for kort til å gjøre det som forventes av en. Det er viktig å krydre livet litt. Dager fylt med rutine forsvinner i mengden. Men de dagene du gjør noe utenom det vanlige husker du. For meg er Sydpolen noe utenom det vanlige. Tenk hvilket minne julaften alene i et telt der nede kommer til å bli! Jeg synes ofte inntrykkene blir sterkere når jeg er alene. Det er ingen å dele øyeblikket med der og da, og kanskje derfor lagrer man inntrykkene ekstra godt. Jeg tror det blir heftig å være ensom så lenge.

Johanna Davidsson har brukt Svalbard til å trene seg opp mot den store ekspedisjonen.

I utgangspunktet lette jeg etter en å dra sammen med som hadde tid og var like motivert som meg, men det var ikke lett. Etter hvert begynte jeg å spørre meg selv: Hvorfor ikke bare dra alene? Til slutt ble jeg så nysgjerrig på hvordan det ville bli å gå solo at jeg sluttet å lete etter en turvenn. Avgjørelsen om å gå alene gjorde også forberedelsene lettere. Plutselig slapp jeg å bekymre meg om det skulle skje noe med noen andre eller at noen skulle trekke seg. Jeg har bare meg selv å tenke på nå. Å gå solo kjennes bra.

Å bevege seg utenfor det daglige virket er viktig for meg. Det behøver ikke være like dramatisk som å gå alene til Sydpolen. Du trenger ikke reise langt. Det kan være en ny bydel du aldri har vært i eller et nytt teaterstykke. Eller det kan være å spise piknik ute i stedet for å spise foran TV-en inne. Fugletittere reiser verden rundt for å observere fugler. Men nå har det seg sånn at det jeg brenner for å være ute i naturen og aller helst på plasser der få har vært før. Jeg finner det fascinerende å klare meg selv langt fra sivilisasjonen. Jeg liker å bli sliten og ta meg ut. Jeg liker å ha et mål å sikte mot og jeg liker at det er naturen som er sjefen. Vi mennesker kan ikke styre alt her i verden. På et eller annet vis kjennes det naturlig å la været bestemme. Inne spiller ikke slikt noen rolle og det synes jeg er kjedelig. Da er det bedre å være ute i ruskevær og kjenne at man lever.

Snart setter jeg foten min på kontinentet på bunnen av jordkloden. Snart skal jeg endelig gå på ski!

Johanna Davidsson satser på å bli første svenske kvinne som når sydpolen uten hjelp fra andre. I fem deler skriver hun for Harvest om hvordan det er å planlegge en slik tur, og hva som drev henne til å dra. For å få med neste episode, abonner på vårt nyhetsbrev her.