Når elgjakta starter, klarer jeg ikke være husmor

- Seriøst Heidi, du tenker på å gjøre det du?
Min kjære slipper den lille bomben ut i friluft, der inne i sofaen.
- Eh nei, det blir vel litt drøyt det, sier jeg og lar det henge litt i lufta. Mitt impulsive svar på Facebook-søknaden om interesserte ettersøksekvipasjer til elgjakt, har plutselig blitt hakket mer virkelig.
- Så du har lyst til å dra på jakt med en gjeng nordlendinger du aldri har møtt før? Det høres ikke ut som en søndagskole akkurat - de er jævlig tørste der oppe.
Nå er vi på gli, tenker jeg, og henter en kald øl til ham. Det gjelder å spille korta sine riktig fremover nå.

Å bevege seg inn på Gardermoen med ei spent bikkje, børse, sekk i 30 kilosklassen og bur til bikkja, blir en svett affære. Har fått putta i bikkja litt avslappende, håper det virker godt. Okay, komme seg til rett gate, hive innpå en pizzabit, går gjennom sjekklista i hodet. Yes, jeg er klar. Klar for 10 dager husmorferie på elgjakt. Indre Troms. Folk: 5 stk ukjente mannfolk. Innlosjering: telt, gamme, lavvo, fjellduk.

Hele vårparten og sommeren har jeg sendt ham på gutteturer. Røldal, Rauland, nordsjø-crew-teambuilding, konserter, fester. Du vil være et døgn til på fisketur sier du? Alt i orden, kjære. Nå er det tid for å høste bonuspoeng og tappe kontoen for oppspart velvilje.

Karen som har lagt båten sin ved siden av oss på båtutslippet skuler litt rart. Tipper vi nesten passerer et halvt tonn med utstyr som veltes ut av en passe sliten hiace. Dette skal plasseres i en liten pram og en gummibåt. Vi skal to mil innover vannet. Karen ved siden av oss ligger og vaker med lett hevede øyebryn i sin velutstyrte båt. Digger det. Digger ikke å ha alt på line. Jeg innrømmer det gjerne. Jeg har en forutinntatt negativ holdning til folk som har alt av fancy utstyr og har alt på stell. Sjelden folk det er noe greie på.

Gummibåten får en ekstra plastelapp og jeg får en vest i fanget - jeg har jo "onga". Utpå vannet går det i hvitt rundt første neset. Det stikker litt av dårlig samvittighet, er dette trygt da? Føler meg plutselig langt vekk fra de hjemme. Men fankern heller, kan ikke tenke sånn nå, nå er det min tur. Trøster meg med at han der hjemme få uker før jeg hadde termin med barn nr 2, var «liksom freeride-proff» i Røldal, andre sida av værutsatte Haukelifjell fra der vi bor. Og noen måneder etter reiste han jo til Østerrike på skiferie i pappapermisjonen.

Vi putrer utover langs land. Det spruter vann opp i båten, jeg har plass i front mellom reinskinn, sekker og matposer. Prøver å skjerme Binna mest mulig. Stakkar, hu er ikke så høy i hatten, men det går greit så lenge mor er på plass. Jeg kjenner det trekker vann gjennom fjellrevenbuksa og inn i ullstilongsen. Skulle ha bytta bukse. Men det gjør ingenting. Godfølelsen bobler i magen, detta blir bra. Tenk, i ni dager skal jeg kun tenke på; hvor er elgen? Er jeg sulten? Skal jeg sove? Et enkelt liv. Og gutta virker jo normale.

Vi trasker i jevnt tempo oppover i sida av dalen. Planen er å finne en plass å sitte og speide etter elg. Når/om vi ser noen, skal jeg slippe Binna på sporet. Så skal hu stå med elgen. Stålos. Et av mine favorittord. Når Binna har stålos, kan en av ungpeisene jeg jakter med smyge seg inn og skyte den 24 taggersoksen som er sett av reinsfolk her i sommer. De fleste her har aldri skutt elg før. Jeg har skutt ni, så det er viktigere at de får skutt en enn meg. Har traska etter pappa på jakt fra jeg var lita jente.

Men selve det å skyte, drepe, har aldri vært det største for meg. Klart det gir en tilfredstillelse å få skutt. Men det handler vel så mye om at en har lyktes i alt før skuddet. Og det er jo ikke lite som skal klaffe. Først å finne en elg, så ha riktig vind, snike seg inn på losen. Her er mange ting som kan gå til helsike, noe det ofte gjør. Så når alt detta funker, da er DET viktigere, enn akkurat å krumme den fingeren rundt avtrekket og dra av.

Så planen når vi finner elg er klar. Føler sitringa i kroppen bare ved tanken på at det kanskje går en så stor elg rundt i terrenget vårt. Men jeg forstår ganske fort at det er et stykke fra den planen og til her og nå. Det spruter av reinsdyr bak hver haug. Ikke bra. Ikke bra i det hele tatt. Helvete heller.

«Elg! Æ ser faenmæ dyr på andre sida av dalen.» Speideren melder ivrig over jaktradioen. Yes, endelig. Etter dager med kun reinsdyr å se, er det deilig å høre at det er riktig dyr i terrenget. Vi rasker sammen sekker og beveger oss ned fra utkikkspunktet vårt, ned mot leiren. Her må det gjøres grep. Her må det handles. Elgen står mange kilometer inn i dalen, men det driter vi i. Den er nå i alle fall her. Det har nemlig vist seg at det er drevet reinsflytting med helikopter og sirene gjennom vårt jaktparadis to dager før vi dro inn. Det vil si at elgen har blitt jaga ut sammen med reinsdyra. Det er bare det at mange reinsdyr fortsatt står igjen. Men nå er elgen på plass igjen, og vi er klare som egg. Det blir en kort rådslaging før vi bestemmer oss for å gå fire stykker inn til en gamme lenger inn i dalen. Da får vi et mye bedre utgangspunkt for å jakte dagen etter. Det blir mørkt før vi er framme ved gammen.

Dagen etter er vi klare 0600. Det begynner å lysne. Sjekker vind og legger en plan. Vi splitter oss i to grupper og går mot området det blei sett elg. Jeg går etter hvert på de heftigste feiemerkene jeg har sett. 2,5 meter opp på trær har storoksen gnikka geviret sitt. Kjære gud, la denne karen være her nå rekker jeg å tenke før en av de andre melder over radioen at han har hatt ku og kalv på post. For ureint til å skyte. Jeg trasker ned og setter Binna på sporet. Binna drar av gårde 2,8 km, ser jeg på peileren. Vi går etter. Men når mørket siger på må vi bare innse at kua og kalven sannsynligvis er langt pokker inn i Sverige. Binna er sliten. Rart det der. Det virker bestandig så himla langt hjem fra jakt uten resultat. Hadde vi fått en elg i bakken, hadde det vært en lek.

Dagene glir over i hverandre. Jakta er like resultatløs. Men tonen rundt bålet er god. Det vil si kontinuerlig drittslenging mellom gutta. Og litt til meg. Søringen. Med andre ord: alt er topp. Jeg må visst ha en diagnose, får jeg høre. Som reiser helt opp hit med ukjente folk. Selv blir jeg mer og mer overbevist. Livet er fullt av tilfeldigheter. Sjanser kommer og går like lett som et par sommerfuglvinger. De må gripes med begge henda. 14 dager neste år. Jeg er klar.

Vårt nyhetsbrev er nesten like flott som viddene i Troms. Og uten mygg. Om du ikke kommer deg til Indre Troms, ikke gråt, få heller vår ukentlige Harvest-mail her.