Jakt

Jegerens hemmelighet

Når jegeren må "bli vilt" for å felle sitt bytte oppstår en psykologisk og eksistensiell forbindelse til naturen som naturturisten aldri kan oppleve.
Foto: Torolf Kroglund

Jeg går rolig over den lange slake sletta. I mine egne tanker. Det lukter fjell overalt, soloppvarma lyng. Rifla henger på sekken. Det er plutselig en merkelig risting i bakken. Jeg hører først lydene, ”gart gart gart gart”… Reinsdyr! Så ser jeg dem – over bakkekammen rett foran meg. De velter fram som røyk. Som skodderøyken over fjellene. Over bakkekammen og i bølger rett mot meg. Instinktivt har jeg satt meg ned med det samme jeg registrerte gevirene mot himmelen. Nå er de allerede nært på. Alt for nært til at jeg kan ta sjansen på å løfte rifla av sekken. Rekker det ikke heller. De er et steinkast unna. Jeg kan se de fremste dyrene inn i øynene. Hva i all verden? Ser de meg virkelig ikke? Først skjønner jeg ingenting, men nå er de så nære at jeg sanser fare. Alt går liksom litt i slow motion. Jeg reiser meg halvt opp. Og den store bølgen som slår inn over meg deler seg – som i en bibelsk fortelling; deler seg og omslutter meg. Jeg har rein rundt meg overalt. Bakken rister. Det er lyd overalt. Det lukter dyr. Urdyr. Jeg ser de store redde øynene. Hundrevis av øyne. Av liv. Dampen ut av neseborene. Pelsen. Ørene. De ser meg, vet jeg er der. De omringer meg. Jeg er en av den veldige flokken.

Men det varer jo bare et par sekunder, så er de forbi. Løper videre innover i fjellet der jeg kom fra. Og jeg blir stående i samme rare stilling. Halveis sittende, halveis oppe. Med rifla på sekken. Jeg skjønner ikke hva som har skjedd. Er det en drøm eller er det virkelighet? Er det noen her, noen andre jegere, som har skremt dyrene slik og som også da har sett det merkelige synet av meg som ble omringet av ville reinsdyr? Etter å ha sanset meg til noenlunde samling skjønner jeg at det er ingen andre som har sett dette. Jeg er alene om denne opplevelsen. Jeg skjønner også da at dette er noe jeg ikke kan fortelle videre. Fordi det ganske enkelt ikke vil være noen som kommer til å tro på det. Ingen vil forstå opplevelsen heller. Så jeg kan like godt holde det for meg selv.

Samme dag, eller så er det i alle fall samme uke, og i samme område, sitter jeg med Espen og vi ser på en reinsflokk i kikkertene våre. Den er et stykke unna. Går og beiter fredelig. Mens vi finner ut hvor vi skal gå videre for å komme innpå, spiser vi litt og kikker på flokken i kikkertene. Så skjer det noe. Det er en falk som kommer inn, mellom oss og reinsflokken – et godt stykke nærmere oss. Plutselig stuper den ned mot bakken. Opp flyr et rypekull. Falken vinner avstand. Flyr opp over kullet og så stuper den ned. Med majestetisk sikkerhet og kontroll slår den en av rypene ned til bakken. Jeg ser på Espen. Han ser på meg. Jeg vet ikke hva jeg skal si. Det er så brutalt og samtidig så usigelig vakkert. Det er bedre enn på TV.
Selv om jeg har skutt mange ryper i dette området, så vet jeg med meg selv at jeg husker hver enkelt en godt. Når jeg går der igjen (med eller uten hagle) så kjenner jeg meg igjen. De er alle hellige steder i fjellet for meg. Men, det er uråd å skulle forklare noe slikt? I alle fall til en som ikke er ”innvidd”, en som ikke har opplevd det selv?
Jeg ser på Skavlan på NRK. Gjesten er den aldrende popstjernen Chrissie Hynde. Hun er kul. Jeg har hørt mye på musikken hennes, og er interessert i hva hun sier. Hun snakker om at hun er vegetarianer. Det er greit nok det. Selv har jeg i grunnen gjort det motsatte av alle statistikker (som sier at folk i vesten spiser stadig mer kjøtt); og spiser mindre og mindre kjøtt – og mer fisk. Men jeg spiser lite av ren vegetarmat. Jeg kjenner noen vegetarianere og veganere, og jeg synes det er merkelig. Jeg respekterer det fullt ut, og kan også forstå det – men jeg hadde neppe klart det selv, jeg tror ikke jeg heller ønsker å klare det. Mennesket er i alle fall ikke født vegetarianer. Vi har rovdyrtenner og har til alle tider spist allsidig kost, hvor kjøtt og fisk har vært viktige ingredienser. Vegetarianertrenden er noe helt nytt. Men så spør Skavlan noe om kjøtt. Han spør om jakt. Hynde svarer kontant at jakt er tåpelig. At Skavlan spør tåpelig. Helst bør man ikke spise kjøtt i det hele tatt – men jakt er i alle fall det tåpeligste hun kan tenke seg. Man kan da bare gå ned til supermarkedet og kjøpe det kjøttet man trenger?

Mennesket møter naturen med kultur, og det blir ofte feil. Mennesket ser liksom ikke ut til å kunne begripe det altomgripende i begrepet Natur: det at det ikke er vi og naturen, men at vi er del av naturen. Vi er natur. Men vi ser naturen med kulturens briller. Slike briller forløyer naturens egentlighet og farger vårt blikk slik at vi ikke lenger ser den økologiske matkjeden eller sammenhengene vi tross alt vet er der. Også jegeren møter naturen med kultur – men noe skjer likevel i små glimt, uforklarlige og overskridende opplevelser hvor jegeren ”blir-dyr” og opplever naturen fra naturens eget ståsted, opplever naturen rundt seg som en fullverdig del av den, og samtidig opplever naturen i seg selv også. Jegeren går fra å være Tilskuer til å være Deltager, som den norske filosofen Hans Skjervheim ville ha sagt.
Om dette er det skrevet merkelig lite. Få filosofer eller biologer har gått inn i dette. Det kan skyldes at det er noe ”språk-løst”, noe som overskrider nettopp kulturens språk. De få som har tangert temaet har gjerne gjort det litterært; Mikkjel Fønhus, Ernest Hemingway og Gabriel Scott er noen som kan nevnes. Norske folkeeventyr også, hvor nettopp jegeren er en helt sentral skikkelse på grensen mellom sivilisasjonen og den store, ville naturen - men da gjerne ved å ty til troll, underjordiske og dyreskikkelser for å forklare det ellers så uforklarlige.
Det grunnleggende gyset du får når du ser en edderkopp pile over golvet i ditt eget hjem; det er en påminnelse om naturen – på et sted bygget for å glemme den. Men også lyset og varmen i husene våre er natur (kraften fra temmede fossefall), det er selve husene også – som er bygget av tilvirket stein eller tre, maten vi spiser er i utgangspunktet natur (kjøtt, fisk, plantevekster). Og, selvsagt: vår kropp, våre instinkter og hele vårt vesen – som et helt spesielt pattedyr med unik intelligens – er natur. At vi til syvende og sist også legges i jorden er ingen tilfeldighet – vi overgir oss til naturen, forsvinner i naturen …
Om du bor i en metropol og aldri har opplevd vill natur, aldri opplevd heller et fjøs eller et slakteri så er det kanskje ikke unaturlig at du tror maten kommer fra supermarkedet. Men du bør kunne være åpen for en annen fortelling.

Hvilke hemmeligheter har jegeren, med sin helt spesielle nærhet til naturen? Når jegeren må ”bli-vilt” for å felle viltet oppstår en psykologisk og eksistensiell forbindelse til naturen – som natur-turisten (morsomt nok er det bokstavelige i navnet til Den Norske Turistforening noe som lokale jegere og naturfolk lokalt opplever avstand til den dag i dag) ikke i samme grad kan oppleve.
I Norge henger kulturen tettere sammen med naturen enn mange andre steder. Tradisjoner for jakt kan også spores langt over tusen år bakover i tid og er samtidig - for både moderne enkeltmennesker og lokalsamfunn - en høyst levende ryggmargsrefleks den dag i dag.
Er jakt ”verdens eldste yrke”? Har det ”bare” blitt en hobby? Er det en sport? Eller er det tradisjon og kultur? En slags rituell vei inn til naturen, og den ovenbeskrevne sentrale innsikten i forholdet mellom naturen og mennesket?
Eller, bare oppsummert i mine to sønners spørsmål til meg:
- Pappa, hvorfor skyter du dyr og fugler?