Jeg ville oppdage landet på nytt

Denne historien burde ha startet svevende over Norge, eller på en fjelltopp der jeg i poetiske vendinger hyllet den norske naturen. «Furet værbitt», med vakre fjorder, skarpe, snødekte tinder og frodige daler. Så kunne jeg ha sitert Aasmund Olavsson Vinje: «No ser eg atter slike fjell og dalar». Deretter undret meg: «Hvordan fikk vi denne naturen? Hvem er egentlig nordmannen?»

Men jeg skal starte i Norli bokhandel i Oslo. Ved turistbøkene et stykke inne i bokhandelen. Her starter mitt lille forskningsprosjekt. Hva forteller disse bøkene om Norge? Jeg tenker at her finner vi essensen, den kortfattete sannheten om Norge, presset inn mellom to permer. I møte med turistene tvinges vi til å skjerpe sansene og skape en fortelling om landet vårt. For hva er spesielt ved Norge? Hva skiller seg ut? Vi har ikke et Eiffeltårn, Big Ben eller Prado-museum. Forlagene har selvsagt skjønt det. Derfor er turistbøkene om Norge fullspekket med fjorder, fjell og fosser. Norge er lik natur, med andre ord. Jeg har selv stått og skrytt av den norske naturen til utlendinger. Sist fikk jeg frysninger nedover ryggen da jeg viste bilder av nordlys i Finnmark til en nigerianer på jobben. Jeg er altså ikke overrasket. Den norske naturen selger som et mannfolkblad med lettkledde damer på forsiden. Men hva står det egentlig i turistbøkene? Forteller de noe om hvorfor vi har slik natur i Norge?

Jeg tar ut boken Norway fra Aune forlag. «Snødekte fjell og varmhjertede mennesker. Dype fjorder skåret ned i berggrunnen. Fruktbare daler, fortryllende landsbyer og brusende elver. Isbreer glinsende som vispet krem på et uberørt landskap. Et land med kontraster og drama,» begynner boken.
Svada om norsk natur. Jeg blar videre. Stirrer ned bratte stup, ser fosser bruse og fjorder omkranset av maigrønne åssider, men ingen vil forklare meg hvorfor vi har slike fjell, kremaktige breer og fjorder. Jeg tar ut en ny bok i hylla hos Norli: Norge – Norway – Norwegen, lover den så vakkert. Forsiden er hentet fra ytre deler av Lofoten, en gjenganger i turistbøkene. Det står selvsagt ikke noe her om at de spisse tindene består av granitt som størknet nede i dypet for 1800 millioner år siden, og som senere ble slipt av isen.
«Norges landmasse er 385 000 km2. Landet er langt og tynt, med en kystlinje på 25 148 km,» ramses det opp. Så følger side opp og side ned med bilder av norsk natur, men boken hopper elegant over hele vår lange forhistorie, med andre ord de 2902 millioner år som jeg skal fortelle om. Den lange tiden da landskapet i Norge ble meislet ut. Jeg tar ut flere bøker fra hylla. Det samme gjentar seg. Glansede bilder av fjord og fjell, men ingen av turistbøkene forteller det essensielle her: Hvorfor har vi disse storslåtte fenomenene i landet vårt?

Typisk norsk: Naturen er noe vi tar for gitt, likevel dras vi mot den. Den polsk-norske professoren Nina Witoszek kaller den norske tilhørigheten til naturen for «geofromhet» i sin bok Norske naturmytologier. Det er en følelse av nær og dyp tilknytning til et landskap og dets tradisjoner. Geofromheten skaper «erstatningsguder som for eksempel fjell, fjorder eller bjørker i storm», skriver hun. Men til tross for vår geofromhet, naturen er likevel noe som bare er, noe mange av oss ikke er opptatt av å forstå. Det er som å lytte til et vakkert musikkstykke gang på gang uten å bry seg om hvem som har skrevet det eller hvilken epoke det tilhører. Vitner det om kunnskapsløshet hos nordmenn? Er det en slags ignoranse? Er kunnskap om naturen uviktig eller uinteressant?

Jeg kjenner fortsatt følelsen jeg kunne sitte igjen med i møter med humaniorastudentene på Blindern. De to kulturene (humaniora og naturvitenskap), som den britiske forfatteren Charles P. Snow snakket om allerede på 1950-tallet, levde i aller høyeste grad. Humanistene var de kule. Vi var nerdene, en lavkaste som drev med naturvitenskap.
Skillet har ikke alltid vært der. De første som utforsket naturen i Norge, var geistlige, som presten Hans Strøm og biskop Erik Pontoppidan. En av de markante skikkelsene i norsk geologi på 1800-tallet, Theodor Kjerulf, utga diktsamlinger, samtidig som han var en av de store pionerene innen faget. Og selvsagt multitalentet Frithjof Nansen, som i det ene øyeblikket sirkulerte i de politiske kretser og i det andre kunne skrive dyptpløyende om vår jordklodes historie. I Europa beskjeftiget også store filosofer som Gottfried Leibnitz og Immanuel Kant seg med jordens historie, og forfatteren Goethe skrev om alt fra mineralogi til istider. Goethe mente selv at hans vitenskapelige avhandlinger var viktigere enn hans dramaer og dikt. «Jeg frykter ingen bebreidelser for den selvmotsigelsen som ledet meg fra funderingen over menneskets hjerte, den yngste og mest foranderlige skapningen, til observasjonen av berget, den eldste og mest urokkelige del av naturen, for alle ting i naturen henger sammen,» skrev Goethe.

Selv om de fleste turistbøkene (og mye annen litteratur om norsk natur) elegant hopper over vår eiendommelige naturs tilblivelse, er en fantastisk fortelling om vårt lands forhistorie snekret sammen de siste 200 år. Denne historien er fortalt gjennom bøker, kart, nettsider, rapporter og tusenvis av forskningsartikler. Det kan nærmest fråtses i kunnskap. Den norske naturen har likevel stått frem som noe fremmed for meg. Selv med fullført doktorgrad har jeg bare skjematisk og overfladisk kunnskap om dens historie. Jeg ga meg derfor selv et oppdrag: Norge skulle oppdages på nytt. Jeg ville forstå landet vårt – sett med en naturviters øyne.

La oss begynne med fjellene.

Fjell har alltid fascinert meg, og fra familiens hytte ved Rondane har jeg sett fjellene ligge der i det fjerne – mystiske og opphøyde som i Harald Solberg berømte «Vinternatt i Rondane». Jeg har helt siden barnsben av elsket å gå fritt omkring i fjellet, og et yndet mål var en av de mange over 2000 meter høye fjelltoppene i Rondane. Her kunne jeg se ned i de mektige juvene og kjenne suget fra avgrunnen med sine blinkende små botnsjøer langt nedenfor. Om natten fantaserte jeg om hvordan det var å klatre opp de svært løse og utsatte stupene med sandsteinsblokker. Jeg lyttet oppslukt til min fars historie om førstebestigningen av Mount Everest ved Tenzing Norgay og Edmund Hillary i 1953. Som tenåring leste jeg Stein P. Aasheims tragiske historie om bestigningen av Trango i Pakistan og tapet av Hans Christian Doseth og Finn Dæhli, som falt ned den 1500 meter loddrette veggen. Så var det Arne Næss’ bok Drømmen om Everest, om den første norske bestigningen av verdens høyeste fjell. Som mange andre hadde også jeg en naiv drøm om Everest.

Da jeg ble eldre, tok far meg med til Jotunheimen. Fjellene var villere, eggene brattere. Jeg måtte et steg videre. Måtte utforske stupene på nært hold, og jeg begynte å klatre. Først drev jeg hasardiøs friklatring i de vulkanske klippene overfor huset vårt i Lommedalen, før jeg, til mine foreldres glede og skrekk, skaffet meg mer utstyr, og klatret opp de små knausene omkring Oslo.
Jeg var aldri noen villmann i fjellveggen, men på vei opp stupene, enten det var på de fantastiske glatte granittsvaene i Nissedal eller gabbroen i Hurrungane, kunne jeg stanse opp og stirre fortryllet på steinen. For den hadde et budskap, den hadde en fortelling. Og ikke noe grep meg mer enn Den kaledonske fjellkjeden, som raget høyere enn Himalaya. Den var et resultat av en gigantisk kontinentkollisjon mellom Laurentia (Nord-Amerika) og Baltika (Europa) for over 400 millioner år siden. Det er en fjellkjede som fortsatt preger landet vårt, men denne enestående epoken i Norges forhistorie har stått frem som noe vagt for meg. Derfor er jeg med professor Torgeir Andersen, en av ekspertene på fjellkjeder i Norge, til Vestlandet.

Vi står på en liten odde, Svartberget, noen mil nordvest for Molde. Havet ligger vidstrakt foran oss, vinden blåser friskt og regnet stryker kinnet. «Akkurat her, rett over hodene våre, steg noen av de høyeste fjelltoppene som kloden har fostret, til himmels. Vi regner med at fjelltoppene har vært opp mot 10 000 meter høye,» forteller geologiprofessor Torgeir Andersen på inn- og utpust. Jeg stirrer opp i den tomme luften og kjenner nesten tyngden av fjellene – en del av den mektige kaledonske fjellkjede - som lå her for svimlende 400 millioner år siden. Tyngden av svunne versjoner av Mount Everest. Så om jeg ikke får oppleve å nå toppen av verdens høyeste fjell, har jeg i alle fall stått nede i de dype restene av en slik fjellkjede.

Min vestlandstur begynner en tidlig morgen på Gardemoen. Jeg møter Andersen og sikrer meg en plass ved siden av ham på flyet over fjellet til Molde. Idet SK4524 letter fra Gardemoen, bretter han ut et geologisk kart over Norge. De ulike fargene viser oss hva slags bergarter som ligger hvor, kartlagt av tålmodige geologer i over 150 år. Kartet viser hvordan restene av Den kaledonske fjellkjeden preger Norges landskap. Sporene etter fjellkjeden kan følges fra Rogaland over Jotunheimen/Rondane og nordover helt til Finnmark. Sammen med Andersen skal jeg derfor få en lynrask gjennomgang av hvordan Den kaledonske fjellkjeden gjennomsyrer landskapet i landet vårt.

Himmelen er til min store skuffelse skydekt, men idet flyet gjør en sving, kan Oslofjorden skimtes i det fjerne. Det slår meg først nå, til tross for at jeg har bodd over 20 år i hovedstaden: Øyene og høydedragene ligger på rekke og rad i nordøstlig/sørvestlig-retning. «Dette er kollisjonsretningen til Den kaledonske fjellkjeden,» sier Andersen mens Oslofjorden forsvinner i det fjerne. Under dannelsen av fjellkjeden ble kalksteiner og leirskifre skjøvet sammen, foldet og skråstilt i nettopp denne retningen. Leirskifrene er senere erodert og forvitret, mens kalksteinene har stått bedre imot tidens tann. Derfor står de opp som åsrygger i Oslo, Asker og Bærum og på øyene i indre Oslofjord.

Den tynne flykroppen svever høyt over de hvite skyene som dekker landskapet som et slør. Vi ser ut av vinduet, og skimter antydninger til et viddeaktig landskap med bratte skrenter under oss.» Valdres,» gjetter Andersen. «Nå er vi inne i skyvedekkene.» Hva er så det? Skyvedekker er gigantiske blokker av bergartsmasse, opptil mange tusen kvadratkilometer i areal. Da kontinentplatene Laurentia (Nord-Amerika) og Baltika (Europa) kolliderte, ble dekkene av bergarter skjøvet langt innover Norge. I dag ligger disse skyvedekkene stablet oppå hverandre, nesten som takstein på et hus. Dette gir karakteristiske fjell som likner på skråstilte kakestykker, slik som Bitihorn i Valdres.

Store forflytninger av jordskorpen pågår også i dag, som for eksempel i Himalaya. Da klatrerne plantet flagget på den snødekte toppen av Mount Everest i 1953, var det på de fossile restene av noen skapninger som levde i et varmt forhistorisk hav for over 400 millioner år siden. Som Hans Børli er inne på i et dikt: «Engang var Himalayas høyeste tinde bunnslam i et hav.» I 1998 sendte japanerne en geolog for å hente prøver fra toppen. Mens de andre fjellklatrerne tok bilder og omfavnet hverandre på verdens høyeste fjell, banket geologen Minoru Sawada tålmodig løs noen prøver fra en marin kalkstein bare seks meter under selve toppen. I prøven var det fossiler av sjøliljer, trilobitter, og små skjell, kalt ostracoder. Disse forsteinende skapningene på toppen av Mount Everest er kanskje det mest monumentale og uten tvil det mest høytliggende beviset på at jordskorpen beveger på seg, og at den gamle havbunnen mellom India og Eurasia er skjøvet inn over land.

Skyene brytes opp, og konturene av landskapet trer frem under Andersen og meg. Daler og innsjøer strekker seg innover landet. Elver snor seg ned til en innsjø og danner vakre små deltaer. Hvitkledde vidder og fjell blander seg med skyene. Jeg stiller meg ofte spørsmålene: Hvorfor ligger den dalen eller fjellet akkurat der? Er det helt tilfeldig? Eller har dalen og fjellet en historie? Under oss dukker etter hvert Jotunheimen opp med snødekte tinder som stikker opp av skyene.
«Har du vært på noen av toppene i Jotunheimen? Galdhøpiggen? Glittertind?» spør jeg, og tar det nærmest for gitt at professoren deler min interesse for toppturer.
«Neeei, hva skal jeg gjøre der? Jeg pleide å gå turer i fjellet. Nå gjør jeg det på jobb. Jeg måtte finne på noe annet i ferier, og skaffet meg båt. Da greier jeg å koble ut,» sier eksperten på fjellkjeder. «Jeg er ikke fascinert av å være på toppen av et fjell. Jeg vil finne ut hvorfor de er der, og hva som er prosessene bak,» fortsetter Andersen, og forklarer at de høyeste fjellene i Jotunheimen, som Galdhøpiggen, består av den harde og motstandsdyktige bergarten gabbro.
Gabbro har tålt erosjonen best og blir derfor stående opp som topper, mens «bløtere» bergarter omkring er erodert. Gabbroene i Jotunheimen er en del av det såkalte Jotundekket som ble transportert nesten 300 kilometer mot øst. Dekket er det største skyvedekket i Norge og strekker seg fra Stavanger til Bergen og over Jotunheimen mot Gudbrandsdalen. Andersen forteller at skyvedekket stammer fra den ødelagte randen og dypereliggende deler av jordskorpen til Baltika og består av 1100–1700 millioner år gammelt grunnfjell. For en reise disse bergartene på Norges tak har hatt, tenker jeg. Først sank de ned på store dyp i jordskorpen. Så ble de skjøvet hundrevis av kilometer inn over Norge av en «fjellkjedebulldoser». Deretter ble titalls kilometer av bergarter fjernet ved erosjon. Helt til vi i dag kan tråkke på denne steinen på Norges høyeste fjell.
Jeg har selv vært på flere av toppene i Jotunheimen. Den mest spektakulære turen var opp på Store Skagastølstind, Norges tredje høyeste fjell. Fjellet ble ansett som umulig å bestige før den britiske fjellklatreren William Cecil Slingsby nådde toppen i 1876. Turen vår begynte fra turisthytta Turtagrø i øsende regnvær. Vi lå nærmest og badet inne i teltet vårt om natten. Like ved oss lyste det varmt fra Tindeklubbhytta, kun forbeholdt utvalgte medlemmer. Neste dag karret vi oss opp til innsteget til veggen og klatret de tre taulengdene opp til toppen i tåke. Ruta var dekket av et tynt islag og løs stein, noe som gjorde den enkle klatringen krevende. Da vi nådde toppen, forsvant tåken, og en ringformet regnbue rammet skyggen min inn med de dype juvene under oss. Den overveldende følelsen av å ha nådd et mål, av å ha trosset fare, steg opp i meg. Men til tross for de mange dagene i fjellet, reflekterte jeg noen gang over hvorfor fjellene lå der de gjorde? Forsøkte jeg å se for meg den lange historien som lå under mine føtter? Jeg tror ikke det.
Kan så Jotundekket gi oss flere svar på hvorfor fjellheimen i Norge ser ut som den gjør? Dersom vi hadde kjørt riksvei 7 nedover Hallingdalen (med en liten avstikker til Hemsedal), ville vi sett hvordan Jotundekkets harde bergarter danner bratte skrenter som kan følges fra Hardangerjøkulen over til Hallingskarvet, til Hemsedalsfjellene (Skogshorn), og videre sørvestover mot Ål (Reineskarvet). Lenger mot nordøst avløses Jotundekket av Kvitvoladekket, som dekker hele mitt «barndomsrike» Rondane. Kvitvoladekket ble også skjøvet hundrevis av kilometer inn over grunnfjellet i Norge som en gigantisk flåte fra vest. Jeg har flere ganger stått på fjelltoppene i Rondane og undrende studert sporene i de store blokkene etter sanddyner som rastløst flyttet seg langs en elvebunn for 650 millioner år siden. Disse sandsteinene har tålt erosjonens ubarmhjertige kraft bedre enn områdene rundt, og i dag står de opp som fjell omtrent som kvistene på et nedslitt gulv, mens de bratte stupene som jeg så mange ganger har stirret fortryllet ned i, er gravd ut av aggressive botnbreer under de siste istider.
SAS-flyet nærmer seg Molde, og vi er ute av de store skyvedekkene. Under oss strekker Sunnmørsalpene seg til værs. De ser likevel ut som puslete knauser fra flyet. For 410 millioner år siden var landskapet langt mektigere. Flyet ville ha passert nesten 10 000 meter høye tinder her på Vestlandet – i vårt lands forhistoriske Himalaya. Flyturen nærmer seg slutten, og SAS-maskinen daler ned gjennom skydekket og lander på Årø flyplass utenfor Molde. Vi er endelig i de dype røttene av fjellkjeden. Der ble grunnfjellet (en del av Baltika) presset flere titalls kilometer ned i dypet under Laurentia i fjellkjedens storhetstid, på samme måte som det indiske kontinent i dag sklir under Asia og danner Himalayafjellkjeden.