Jeg vil vite hva jeg kjøper

Når jeg står foran butikkhyller med et uendelig utvalg, er jeg ikke bare interessert i matvarenes smak og næringsstoffer, eller gjenstandenes materiale, design og anvendelighet. Jeg er interessert i alt som har foregått før varen har kommet til butikken. Hvordan var arbeidsforholdene? Har produksjonen bidratt til naturødeleggelser og utslipp av miljøgifter?
Slik informasjon er det vanskelig å finne. Den må samles og formidles gjennom en påbudt produktmerking, slik at forbrukere kan velge bort produkter med dårlig samfunnseffekt.
Globaliseringen har ført til at effekten av våre handlinger er usynlige for oss. Vi ser ikke barnearbeiderne, miljøgiftene og mikroplasten. Likevel er de effekten av våre handlinger, av vår handel.
Kanskje min interesse for naturvitenskap bidrar til at jeg er opptatt av slike sammenhenger, når informasjon begynner å dukke opp i TV-dokumentarer og på youtube-filmer: Fireåringen på jobb i en metallgruve, som sier det alltid er noe som gjør vondt. Drikkevannet som endrer farge og blir helseskadelig på grunn av utslipp fra en tekstilfabrikk, uten at noe gjøres. De vakre magellanpingvinene som nå er utrydningstruede. Søppelfyllinger store som fotballarenaer og plastposer i en hvals magesekk. Bønder som begår selvmord etter å ha satt seg i dyp gjeld til multinasjonale leverandører.
For at vi skal kunne velge de varene som har minst mulig skade på natur og samfunn, må informasjonen være tilgjengelig idet vi velger produkt.

Valgfrihet er ikke nok
Bærekraftmerking er noe de fleste kjenner til. Svanemerket stiller miljøkrav, Fairtrade-merket sikrer gode arbeidsforhold og handelsbetingelser, mens Ø-merket skal opprettholde sunne jordsmonn og bærekraftige økosystemer. Nøkkelhullmerkingen skal gjøre det enklere å velge sunn mat. Slike produktmerkinger er valgfrie, og produktet er enten godkjent eller ikke. Vi vet dermed ingenting om hvor skadelige de ikke-godkjente produktene er.
Dersom merkingen blir påbudt, må bedriftene konkurrere om å være mest mulig bærekraftige, og forbrukerne kan bli advart mot bedrifter med manglende innsyn.

Som naturviter er jeg opptatt av samspillet mellom menneske og natur. Vekselvirkningen; hva som er sunt og hva som er skadelig. Som fysiker er jeg opptatt av materiale og energi, systemer og kretsløp. Av input og output. Hva som gir overskudd og har effekt. Hva som er produktivt og hva som er unyttig. Hva som er ødeleggende.
Som menneske er jeg opptatt av andre mennesker. Om jeg tar fra dem eller gir dem muligheter. Jeg vet at mine valg berører mange flere mennesker enn de jeg ser rundt meg til daglig. De berører til og med mennesker som ennå ikke er født.
For å ta riktige valg trenger jeg informasjon. For å skape endringer må denne informasjonen være tilgjengelig for alle.

Forbrukere i alle land

Forbrukermakten fikk palmeoljen ut av norske hverdagsprodukter, og den har fått kleskjeder til å forbedre arbeidsforholdene eller si opp avtaler med underleverandører, når grove lovbrudd har blitt avdekket. Det må derfor bli pålagt at informasjon om produksjonens innvirkning på miljø, helse og samfunn er tilgjengelig for forbrukerne, idet de velger mellom de ulike varene i butikken.
Informasjon som nå blir gitt gjennom flere ulike sertifiseringer, kan samles i ett merke. Produktets innvirkning på bærekraft kan visualiseres ved hjelp av en fargeskala for hver av de tre faktorene miljø, helse og samfunn. Dermed får vi også informasjon om nøytrale produkter og om verstingene, og varene blir sammenlignbare.
Merket må være lett synlig på produktets emballasje eller merkelapp, og interesserte forbrukere bør ha muligheten til å innhente mer detaljert informasjon ved å skanne strekkoden på produktet med en smarttelefon. På den måten kan vi velge det som er godt både for oss selv og andre når vi er på handletur.

Billigst er ikke alltid best

Vi vil vite hvorvidt våre innkjøp bidrar til utnyttelse og ødeleggelse, eller til trygghet, sunnhet og muligheter. Det må derfor bli en forbrukerrettighet å vite hva en høyere pris skyldes – patent, høye lederlønninger og unødvendig bruk av sjeldne materialer, eller nødvendige miljøtiltak, økte arbeiderlønninger og anstendige arbeidslokaler.
Velger jeg de dyre bananene, vil jeg vite om det beriker bedriftens toppledelse eller orangutangens økosystem. La de samfunnsansvarlige bedriftene bli mer konkurransedyktige ved hjelp av informasjon til forbrukerne. Utform bærekraftmerket og gjør det påbudt.
Neste gang jeg kjøper ny datamaskin, vil jeg vite at gruveeieren ikke tjener penger på en fireåring, men at foreldrene betales godt nok til å la barnet leke og gå på skole.