Fikse ting

Jeg vil slå et slag for roteskuffen

En underkjent faktor for økt livskvalitet.

På 80-tallet bygde faren min en liten hagebu med plass til overraskende mye: Høvelbenk, hageredskaper, overskuddsmøblement, verktøy og minst et par favner ved. Han var praktisk anlagt og kunne bygge ting. For 20 år siden, da han la ned hammeren for godt, tilfalt store deler av inventaret meg. Jeg har siden båret det med meg, og fått det installert i et lite rom i kjelleren.

For 20 år siden følte jeg liten tilhørighet til handyman-tradisjonen. Jeg studerte ved universitetet – litteratur, musikk og pedagogikk – og var ikke nevneverdig nevenyttig. Jeg hadde heller ingen arena hvor slik praktisk kunnskap var etterspurt. Elektroverktøyet ble liggende strømløst i kasser, håndverktøyet jeg ikke kjente navnet på likeså. Men da jeg selv ble far, våknet ønsket om å bygge. Bygge bo. Jeg begynte smått. IKEA-møbler, småprosjekter inne, så gradvis mer krevende oppgaver, opp til platting og utekjøkken.

Målet er naturligvis hagebu.

Gjennom alle prosjektene har jeg benyttet min fars arsenal av maskiner og verktøy. Tilårskomne elektroverktøy med forbausende god holdbarhet. Han likte å kjøpe kvalitet. Og skrutrekkere, filer og tenger. Noe for ethvert problem, virker det som.

Jeg har lært meg å bruke verktøyet noenlunde korrekt gjennom Google, YouTube og snekkerkyndige venner. Ved å hente kunnskap der den finnes. Men én del av arven har jeg funnet ut av helt selv.

Roteskuffene.

Bokser og beholdere, Norges-glass og sigaresker. Emballasje fra for lengst glemte husholdningsartikler, små hjemmelagde trekasser fulle av, tja, krimskrams? Ved første øyekast unyttig rot og skrap. Bolter, nagler, skiver, hylser, plugger, klemmer, beslag, flens og hasper. Skruer med uklar gjengevidde, muttere med avslepne kanter. Kanskje noe fra en gammel båt eller et demontert kjøkkenskap. For utenforstående tilsynelatende vilkårlig kastet sammen, men jeg aner et system.

Roteskuffen – som på engelsk bærer det ubarmhjertige navnet «junk drawer» — har etter min mening et ufortjent dårlig rykte. Mange har en, på kjøkkenet eller i entreen, men den vises sjelden frem. Innimellom YouTube-videoene med snekkertips og tutorials hender det at det dukker opp videoer om rydding, har jeg sett. Der innflytelsesrike mennesker med bøker på New York Times’ bestselgerliste mener at rot, husgeråd og nips forsøpler livene våre, skaper ubalanse. At man skal telle sine ting, ikke eie mer enn innholdet i en ryggsekk. «Hold gjenstanden i hånden og føl om den gir økt livskvalitet, hvis ikke, kast den». Sånne ting. I dette universet nyter roteskuffen liten respekt.

Jeg har erfart det annerledes. Jeg blir ikke lykkeligere av å kaste potensielt nyttige gjenstander. Tvert imot.

Min far var en forkjemper for gjenbruk, ressursutnytting, gjenvinning og sirkulær økonomi, antagelig uten å tenke i slike begreper. En som kunne si «kjekt å ha» og mene det. Han tok vare på. Ting han kanskje kunne komme til å trenge en gang. Det er jeg glad for.

Jevnlig roter jeg i bokser i kjelleren og finner. Kanskje ikke akkurat det jeg leter etter, men noe annet som også fungerer. Mangt et reparasjonsprosjekt er reddet med en dings fra kjelleren — en vaierstump, en plugg eller et rustflekket beslag.

I slike stunder føler jeg meg nærmere faren min. Det er som om jeg får små håndsrekninger gjennom skattene han samlet. Tips og vink hinsides YouTube. Han rakk ikke selv å bruke alle disse tingene, og det vil neppe jeg heller klare. Men det ligger noe grunnleggende optimistisk og livsbejaende i det å holde fast på smått og stort som kanskje – bare kanskje – en gang kan være omtrentlig det du leter etter. Gleden over å finne løsningen i bunnen av en tobakksdåse i tinn kan være overveldende. Roteskuffen er underkjent som faktor for økt livskvalitet.

Derfor har jeg begynt å samle selv. I nyere bokser. Jeg kan ikke dy meg for å håpe at mine barn en gang vil kunne finne noe nyttig i dem. Boksene mine skal stå side om side med min fars, i hyller og skuffer, kanskje over den gamle høvelbenken, når jeg får meg hagebu.

Men først må jeg altså bygge den.