Jeg vil slå et slag for de små stiene

I en tid hvor et virus vender opp og ned på livene våre tvinges vi til å handle annerledes og til å være alene eller ganske få sammen. Det får flere til å gjenoppdage nærnaturen, og kanskje oppdager flere de små stiene i landskapet? Jeg vil slå et slag for de små stiene. For livets små eventyr, for hverdagens pusterom og for gjenerobringen av det lekne i møtet med naturen. Vi trenger de små stiene fordi de er en invitasjon til å være tilstede og til å oppleve naturen. De er en invitasjon til å gi slipp og bli med på «stiens lek» uansett om du går, springer eller sykler.

De små stiene som er gått opp av mennesker opp igjennom tiden har vært bærere av vår felles historie. Gjennom å gå stiene blir vi en del av denne felles fortellingen. Stien vet hvor den vil, den har lekt seg i landskapet, kanskje gjennom århundrer, og funnet den beste veien gjennom skog og myr over bratte fjell og dype daler. Buktede linjer i et uveisomt terreng. Stien tar deg i hånden og viser deg hvor børen var lettest å bære mellom bygdene på hver sin side av fjellet.
Du må lære deg stiens språk. Dt er en rytme i kroppen, det er et oppmerksomt nærvær og det er et streif av undring. Det er et eventyr når stien tar av mot nord og du trodde du skulle gå mot vest – men stien vet at der kommer et brattheng og et vann, og tar deg med den tryggeste veien. Stien skaper en forventning – hva kommer nå, rundt neste sving? Over bakketoppen? Den driver oss lenger og lenger inn i naturen og får oss til å flytte fokus. Stien krever vår oppmerksomhet, ellers snubler vi i en stein eller en rot, eller vi mister stien over svaberget.

Er du ute for å springe, er stien med på leken. Den utfordrer din koordinasjon og hurtighet. Den presser deg til å se både opp og frem, samtidig som den krever din oppmerksomhet på underlaget. Men springer du en velkjent sti så kjenner føttene veien og kroppen beveger seg uanstrengt i ett med terrenget – da vet du at stien er din.

I en tid hvor vi har det travelt og er opptatt av å trene effektivt, velger vi ofte de og brede tilrettelagte stiene. Men disse stiene lar oss forbli i vår egen verden – utenfor naturen. Mer enn noen gang trenger vi å gjenoppdage de kvalitetene som åpner for opplevelser av å høre til og være en del av naturen. Ikke for miljøet, ikke fordi vitenskapen viser at det er sunt med 10 000 skritt om dagen, men fordi det skaper glede, fordi det bringer oss nær naturen og fordi de små stiene gir oss rom for både utsikt og innsikt.

Stiene forankrer oss i landskapet og skaper premissene for hvordan vi opplever og forstår naturen. Derfor skal du velge sti etter humøret og ta imot alt som stien vil berike deg med.
Vi må bevare de små stiene ved å gå dem.
God tur!

Annette Bischoff jobber på Universitet i Sørøst-Norge.