Jeg vet ikke hvordan, men vi burde forby reklamer

Tenker du ofte over at de største selskapene i Norge daglig tvinger deg og meg til å lytte til et budskap de vil du skal høre? Det gjør ikke jeg. Jeg har stort sett tatt reklamene for gitt. Joda, de er plagsomme. Men er det så farlig?

Det var fram til jeg begynte å se for meg en verden uten reklamer. Og sakte, men sikkert har jeg blitt overbevist om at en slik verden hadde vært bedre for alle. For miljøet, for mennesker, til og med for selskaper.

Hvor eksponert er vi egentlig for reklamer?
På vei hjem fra skole eller jobb er sjansen stor for at du sliten, sulten og sårbar for påvirkning, treffer på mellom fem og femti reklamer. I hvert fall hvis du bor i en av de store byene i landet. På bussen. Langs gata. Før Youtube-filmen du så på trikken eller podcasten du lyttet til. Nå er det blitt sånn at uansett hva du foretar deg, har de mest pengesterke organisasjonene, bedriftene og personene lov til å fortelle deg noe som er i deres interesse at du vet, bare fordi de har råd til det.

Fordi Equinor og McDonalds har et vanvittig høyt annonsebudsjett vet jeg at når Equinor ikke produserer fossil energi på alle tenkelige måter, støtter de både barn og skiidretten. Og jeg vet at McDonalds nylig lanserte en digg burger til en slående lav pris.

Er dette uproblematisk?

Annonseinntekter kan virke som en vinn-vinn for alle involverte parter. Konsumentene får billigere tjenester, og bedriftene som selger annonsene får større inntekter. Derfor ser vi ofte på dem som et nødvendig onde. Det er få, om noen, som liker reklamer. De er ofte irriterende og slitsomme. Men vi liker at det gir inntekter til kommunen som eier fortauene de står på, eller gratis medietjenester som YouTube og VG.no.
Men er reklamesamfunnet så billig, da?

Reklamene til McDonalds har som hensikt å få meg til å kjøpe burgeren deres. Og det fungerer tydeligvis bra nok til at det lønner seg for dem å bruke millioner på reklamer hvert eneste år. Hensikten med reklamer er å få folk til å ta valg de ellers ikke ville tatt. Enten det er å kjøpe en cheeseburger eller studere petroleumsstudier for å jobbe i en bedrift som støtter #Morgendagenshelter.

Derfor er det ikke gratis å gå gjennom Oslos gater. Det virker kanskje slik. Men selv trikkesnikeren er tvunget til å betale med sin dyrkjøpte oppmerksomhet.

Reklamesamfunnet virker heller ikke fordelaktig for bedriftene som deltar i sirkuset. De er tvunget til å delta i et nullsumspill. Både Telia og Telenor bruker millioner på at du og jeg skal velge den ene over den andre. De hyrer inn noen av de best betalte filmskaperne for å fremstå kulest. Hadde det ikke vært bedre for alle om pengene ble brukt på å bedre tjenestene de leverer eller lønna til de ansatte?

Reklamebransjens gjengse eksistensberettigelse lyder noe sånt som at «markedsaktører behøver informasjon». Vi bør få vite om tilbudet på den nye burgeren når vi skal velge oss middag, om den nye prosessoren til iPhonen når vi skal velge telefon, og ikke minst hvilket strømselskap som er mest miljøvennlig. Det argumentet fordrer imidlertid at reklamene er, på en eller annen måte, informative. Og det er de som regel ikke.

Ønsker jeg meg en ny strøm- eller mobilavtale drar jeg ikke på søken i Oslos gater etter en finfin reklame for et strømselskap som passer meg og mine verdier. Da er det lurest å besøke Forbrukerrådets nettside, hvor du får servert en sober oversikt over prisen på de ulike avtalene.

Du får nøyaktig samme strømmen uansett strømselskap. Ethvert strømselskap som forteller deg at de kan tilby «miljøvennlig strøm», lyver. I fjor ble ti norske strømleverandører dømt for å lyve om nettopp dette, og flere er ifølge Forbrukertilsynet i faresonen. Strømselskapet Fortum, som eier kullkraftverk i Tyskland, forsøker for tiden å lure seg rundt denne bestemmelsen når de i skrivende stund har tapetsere Oslo med bilder av «Tina», som vi blir fortalt at bryr seg om miljøet, og derfor har valgt Fortum.

Forbrukere trenger informasjon om pris og funksjoner på produkter de kunne hatt nytte av. Men de bør få den fra uavhengig forbrukerjournalistikk – ikke bedriften med den mest gøyale reklamen.

I dagens reklamesamfunn risikerer vi at markedsvinneren ikke er den mest effektive tilbyderen av strøm- eller mobilabonnement, men den som fremstår kulest på Instagram.

Mange vil hevde at reklamene er viktige for å sikre fart i økonomien. Som skrevet får reklamene oss antageligvis til å kjøpe ting vi ikke ellers ville ha kjøpt. Men hadde ikke det vært en god ting å unngå? Det større problemet virker å være at nordmenn forbruker for mye.

For det første forbruker vi over tre ganger mer enn det kloden tilbyr. Miljøperspektivet er åpenbart. Samtidig har vi i Norge et overhengende personlig gjeldsproblem, til tross for at vi er et av landene med høyeste medianinntekt i verden. Vi er i verdenstoppen i forbruksgjeld, og det er ikke fordi vi tjener for lite. Det er fordi vi forbruker for mye. Forskning viser at uhåndterlig gjeld kan oppleves verre enn en skilsmisse, og øker risikoen for selvmord betraktelig.

Likevel tror jeg reklame-stans hadde endret forbruket, ikke bare redusert det. Folk vil jo bruke pengene sine. Jeg trenger middag, uansett om det blir hjemmelaget eller take away. For min del tror jeg reklame-stans hadde gjort det lettere å leve i tråd med verdiene mine.

Jeg har noen etiske grunner til at jeg gjerne vil la være å spise kjøtt. I hvert fall fra dyr som har levd i en fabrikk. Men søren så vanskelig det er, når jeg ser det dryppende baconfettet på den svære plakaten på busstoppen, 100 meter fra min nærmeste burgerforretning.
Jeg tror liver mitt hadde vært enklere om den reklamen ikke var der. Bedre. Jeg har lyst til å spise mindre kjøtt, spesielt fra dyr jeg vet ikke har levd frie liv på beite, men i trange fabrikker, fetet opp på regnskog-fòr fra Brasil. Men jeg er et svakt menneske. Og burger er godt.

Å villede forbrukere til å ta andre valg enn det som ville vært i deres egeninteresse, slik strøm- og mobilselskapene gjør flittig, er nå én sak. Kanskje er det mer irriterende enn det er farlig. Men informasjonskrigen reklamebransjen fører mot oss har en dypere, mer urovekkende effekt. At det påvirker hvilke verdier vi har. Kvinnesyn. Holdninger til oljeboring i en klimakrise. Hva og hvor mye vi føler vi må eie for å leve et verdig liv.

Jeg vet ikke hvordan man rent juridisk burde innrette et generelt forbud mot reklamer. Men vi burde i det minste begynne å diskutere hvordan vi kan begrense dem mest mulig. Å begrense reklamer virker langt mer som en faktisk vinn-vinn, enn billige nettaviser betalt med rådyre konsekvenser.