Vi begikk et innbrudd i historien

Jeg var 15 år, søsteren min 18. Å tilbringe alle ferier på en seter var ikke det kuleste vi visste om. Stillhet, frisk fjelluft og lange turer i ulendt terreng døyvet ikke vår ungdommelige rastløshet, tvert i mot. Men nå var det slutt. Nye eiere og dobbel pris gjorde valget enkelt for våre foreldre.

Pappa sjekket at hytta var låst en aller siste gang. Han gav den gamle todelte døra en ekstra liten dytt, før han gikk de tjue skrittene bort til skjulet. Der la han nøkkelen på det vante sted over dørkarmen, mens han kastet et blikk på toseteren og vedstablene innafor. Alt var som det alltid hadde vært. Han snudde seg og gikk ut igjen, hektet kroken på døra bak seg. Han ble stående der på trammen, foran ham lå bikkja langflat med en altfor diger pinne i kjeften. Himmelen var oransje over fjellene.

Vi andre fulgte med fra bilen. Vi kunne se ham stå der, i tussmørket gikk han nesten i ett med omgivelsene, bare den røde lua lyste opp. Men hvorfor kom han ikke? Hva ventet han på?

Mamma tok frem strikketøyet fra veska. Gi ham litt tid, sa hun, alltid like tålmodig, vi har det da ikke travelt. Strikkepinnene klirret. Men vi var tenåringer, ivrige etter å komme hjem til varmt badegulv, rennende vann og fjernsyn, og diverse andre forstyrrelser. Så kom han endelig. Han satte seg tungt ned i førersetet på Volvo’en, han luktet av aggregat og myggspiral og brent ved. Bikkja hoppet inn mellom oss i baksetet.

Det var det, sa pappa og startet bilen, da kjører vi da. Han dro av seg lua. Det var det, sa han igjen etter femti meter. Ja, sa mamma. Hun la fra seg strikketøyet og stirret fremover på den smale og hullete fjellveien. Ingen av oss sa noe mer på en stund.

Én gang så jeg meg tilbake før åpningen i landskapet ble borte bak trærne. Fjelltoppene i horisonten, hvite på toppene, formasjonene var like velkjente som den grønne sofaen vår hjemme i Bærum. Så, borte. Søsteren min skrudde på kassettspilleren.

25 år senere

Det har gått mer enn 25 år siden vi kjørte fra seteren for siste gang. Om ikke så altfor lenge er jeg like gammel som mamma var på det tidspunktet. Hun døde av sykdom få år senere. Jeg fikk aldri spurt henne hva hun egentlig synes om seterlivet. Hva tenkte mamma der hun satt i forsetet på bilen med strikketøyet sitt den kvelden i 1989, da hun ble fraktet vekk fra plassen som hadde vært familiens faste tilholdssted hver eneste høst, vinter – og påskeferie i mer enn ti år?

Var hun glad for endelig å slippe? Slippe alt strevet, den intense kulden, snøen, det altoppslukende mørket. Matlaging uten kjøleskap, uten rennende vann, oppvarming av brønnvann og snøsmelting i kjele, iskalde tømmervegger som tilsynelatende aldri ble varme.

Og hva med alle de milelange skiturene. På treski. Her snakker vi dyp uberørt snø over endeløse vidder, med slitne unger på slep, sitrondrops i anorakklommen, en appelsin på deling i enden av myr nummer tre.

Tilbake på ettermiddagen med møre muskler og våte ullsokker og null tørkemuligheter. Bare en svart Jøtul-ovn som svidde av både tøy og hud om vi kom for nære.

Flere mil til nærmeste matbutikk, man tager hva man haver, gjerne en ferdig tilberedt gryterett fraktet i bagasjen hjemmefra, mammas lapskaus som ble varmet opp i flere omganger, flatbrød fra i fjor og ulike glass til alle, er lik oppvask spart. En flaske Grans colabrus på deling til barna etter middag, en syltynn til de voksne. Eller var det tvert i mot slik at hun skulle komme til å drømme seg bort, lengte tilbake til nettopp dette livet?

Til kaffe på senga, lyden av ovnen som knitret, lukten av nystekt bacon? Til de enkle, gode måltidene med påfølgende meditativ oppvask, ingenting hastet. Og den deilige gleden ved tanken på rødvinen som lunket seg på hylla. Eller til nysnø og ti skarpe minus, klar himmel og sol, ski-VM og Bjørge Lillelien’s stemme ljomet over viddene, mamma sin sekk var fylt med radio, ikke ekstra ulltøy. Om kvelden en stjernehimmel som fikk selv en 5-åring til å forstå at hun ikke var sentrum i universet. Dag etter dag uten andre planer enn skitur og solvegg og Yatzy på kvelden, kanskje nippe til et ørlite glass eggelikør? Og senere finne frem den aller tykkeste av bøkene i sekken og bare kjenne at hverdagslivet hjemme kunne seile sin egen sjø.

Jeg vet ikke hva mamma tenkte, men jeg vet hva jeg selv tenker om seterlivet den gangen. Alle feriene vi tilbrakte på det vesle store stedet, stue, to soverom og hems på en øde plass mellom høyreiste fjell, tre timers kjøretur hjemmefra. Alle disse dagene vi tok i mot med den største selvfølgelighet. Blanke dager som time for time ble fylt med allslags gjøremål, små og store gleder, helt sikkert noen sorger. Ubetydelige hendelser sett i lys av øyeblikkets arroganse.

Dagene har festet seg, i meg, på meg, i dypet av meg, blitt til forgylte minner. Øyeblikkene er sakte transformert, til en helhet. Alle årene, alle feriene, alle dagene - komprimert til ett fundament. Mitt barndoms fundament. Mamma og pappa gav meg og søsteren min tilgang til fjellivets gleder fra vi var små, og med det gav de oss alt.

For noen uker siden fant jeg et bilde av mamma der hun ligger i køyesengen på seteren og drikker kaffe. En tidlig høstmorgen i 1984. Hun fylte 40 år den dagen, hun hadde ni år igjen å leve. Gaven ligger ennå uåpnet ved siden av henne. Jeg tror det var et perlekjede. Håret hennes er bustet, ansiktet usminket. Setermamma. Slik jeg husker henne.

Jeg fikk en påtrengende lyst til å reise tilbake i tid. Legge meg i sengen hennes. Være mamma, 40 år. Det går jo ikke. Men hva hvis? Jeg hadde nemlig hørt noen rykter. Det ene ryktet sa at seteren hadde stått mer eller mindre tom og ubrukt i alle disse årene. Og så ble det sagt at nøkkelen fremdeles lå der du vet. Men det samme ryktet fortalte også om forfall. Råtne bjelker, grunnmur i oppløsning, trær på taket. Og dessuten våre barnetegninger på veggene inne i stua.
Jeg ringte pappa.
-Jeg er med, sa han.

Vi dro avgårde en tidlig vinterdag, tok med oss skiutstyr og matpakker og kaffe på termos. Før lunsj var vi fremme. Blå himmel og sol og fire varmegrader. På avstand så alt likt ut. Trærne rundt den åpne plassen var høyere, det var alt. Det kunne like gjerne vært 1989, eller 1979, jeg var seks år eller 15 år, eller 40, det spilte ingen rolle. Tiden hadde stått stille.

Vi spente på oss skiene, rakk å bli andpustne på vei opp i den dype snøen.

På veggen utenfor inngangsdøra hang to store greiner, lysgrå i fargen etter 30 år i vind og vær. Termometeren pappa tok med fra jobben i sin tid dinglet i en spiker. Lemmene foran vinduene var fjernet, mellom glassene i det ene hang en liten engel jeg hadde laget da jeg var 10.
-Skal vi, spurte jeg. Pappa nikket. Han gikk bort til vedskjulet, strakk hånden inn og opp. Han gav nøkkelen til meg.
-Ikke si det til noen, sa han.

Jeg stod lenge ved sengen hennes. Tiden opphørte. Jeg gikk opp på hemsen. Lukket øynene. I rommet under meg lå mamma i sengen sin og drakk kaffe. Pappa fyrte i ovnen. Søsteren min sov ved siden av meg. Det var en ny blank dag. Sola skinte. Da vi dro derfra en time senere hadde jeg funnet svaret, ganske sikkert. Mamma elsket livet på seteren.

Harvests legendariske (synes vi) nyhetsbrev når ukentlig ut til 6000 abonnenter. Du får det gratis her.